- Pappa! Pappa! De skyter på oss. Hva skal jeg gjøre?
- Hva er det du sier for noe, Torjus?
- Ja, de skyter på oss her ute. Hva skal vi gjøre for noe?
- Hvor er dere hen?
- Vi står nede ved vannet og gjemmer oss.
- Dere får gjemme dere sammen og passe på hverandre så godt dere kan, og gjemme dere godt.
Trond Henry Blattmann stirrer i bordet når han forteller om den siste samtalen med sønnen. Han rakk aldri å si «jeg elsker deg». Blattmann leder Den nasjonale støttegruppen for pårørende og etterlatte etter 22. juli, men på Odderøya i Kristiansand er det først og fremst en far som møter oss. Han snakker lavt.
- Det er en helt vanvittig telefon å få. Jeg tenkte at det var kaldt, kanskje de var i panikk, at de burde kle på seg. Jeg tenkte at det ikke var fornuftig å svømme.
I ettertid har han hatt «de rare tankene».
- Kunne jeg gjort noe annerledes? Vi var så tidlig i prosessen, vi visste jo ingenting om hvordan dette hadde foregått. Det var mange tanker. Hadde de lidd lenge før de ble drept? Alle disse tankene som på mange måter preget tida fram til det ble 100 prosent klart hva som hadde skjedd.
Trond Blattmann er en far som du ikke er flau over å gå på konsert med. Han er en sånn som du er venn med på Facebook, fordi du selv vil, og ikke fordi han ber om det. En sånn som du skriver «BYTT BILDE PAPPA, DU SER GAMMEL UT! :D» til eller «halla kegen!». Og han takker for tipset og sier hei med et smilefjes.
- Torjus og jeg hadde et veldig godt forhold. Vi dro på festival sammen. Flere festivaler, to ganger på Hove, og så har vi vært på Kvinesdal Rock Festival og bodd i tremannstelt.
Han blir stille, ser ut i lufta.
- Torjus var en utrolig snill gutt. Veldig, veldig omsorgsfull, utrolig glad i familien sin, og noe av det gøyeste han visste var familiesammenkomster, da var han helt i sitt ess.
- Når så du ham sist?
- Siste gang jeg så ham var... Åssen, blir det da? Han reiste på leiren. Var det mandag han reiste? Når var det denne AUF-leiren startet, husker dere det? Mandag eller tirsdag. Skal jeg høre med kona?
Blattmann finner fram mobilen.
- Jeg er faktisk litt usikker. Jeg tror det var mandagen, men jeg skal ikke si det for sikkert, så da ringer vi og sjekker. «Halloi, du! Dagsavisen spør om siste dagen vi så Torjus før han reiste, var det mandag? Klokka ett på tirsdag? Tirsdag 19. Det stemmer det. Det var sånn det var. Jeg mente å huske at det var i helga, men da var det sånn, da. Tirsdag. Flott. Takk skal du ha. Hadet.»
- Det var tirsdag.
- Klokken ett på tirsdag?
- Da skulle han ta buss fra Kristiansand. Det var 14 stykker fra Vest-Agder som reiste.
- Husker du den dagen?
- Jeg kjørte ham til rutebusstasjonen. Jeg husker at han var overlykkelig for at han skulle på AUF-leir. Det hadde han gledet seg til hele forsommeren, ikke sant. For dem var det jo paradis på jorden å komme til Utøya. Han hadde vært der én gang før. De var glade og hadde store forventninger til alt som skulle skje. Det husker jeg.
- Og så husker jeg dagen i forveien. Vi hadde vært på IKEA og kjøpt noen nye møbler til rommet hans, noen nye CD-hyller, og vi pussa opp litt. Det holdt vi på med på mandagskvelden. Ny stol hadde han fått seg, og du vet disse IKEA-møblene, du får dem ikke ferdig. De må jo skrus. Så vi styrte med det. Det var en god dag.
Klokka var ti over halv seks da Torjus ringte.
- Jeg vet ikke om jeg husker hva jeg tenkte. Det var så surrealistisk.
Blattmann ringte alle nødnumrene og kom til slutt igjennom og fikk fortalt hva som skjedde på Utøya.
- Så ringte jeg lederen av AUF i Kristiansand og hun visste ikke hvor Torjus var, for hun hadde tatt båten til land. Den båten som massemorderen kom ut med.
Han tar et dypt pust før han fortsetter:
- Lederen av AUF i Vest-Agder bare hviska. Han var tydeligvis rett i nærheten, eller hun trodde det, og sa at hun ikke kunne snakke, fordi de ble skutt på og visste ikke hvor gjerningsmannen var, så hun måtte være stille, og så ba hun meg om å poste på Facebook at ingen måtte ringe til Utøya. Så da gjorde jeg det, og så spurte jeg selvfølgelig om hun visste hvor Torjus var, og hun hadde ikke peiling.
Sammen med datteren og kona fulgte Blattmann nyhetssendingene. Da bildene fra NRK-helikopteret begynte å komme, orket ikke familien å sitte hjemme lenger.
- Da tenkte vi at nå må vi bare kjøre. Vi må hente Torjus hjem. Det er den jævligste bilturen jeg noensinne har hatt. Du kjørte i konstant frykt for det forferdelige som kunne ha skjedd med Torjus, og samtidig så orka du ikke å tro det eller tenke det, for da hadde det blitt nærmest umulig å kjøre. Og etter hvert som dødstallene steg, ble det vanskelig å høre på radioen også.
Han puster høyt igjen.
- Da vi kom opp til Sundvollen var klokka to, halv tre på natta. Det var helt kaos der. Ungdommene som gikk i gangene med strandtøfler og håndklær og gråt, foreldre som gråt, og politiet, Røde Kors og leger. Vi gikk til tavla hvor det sto navn på de som hadde overlevd, og der fant vi jo ikke Torjus sitt navn.
Han blir taus. Ingen visste hvor mange som var skadd eller drept.
- De hadde ikke noen oversikt.
Blattmann fant telefonkatalogen bak disken på hotellet og ringte forskjellige sykehus.
- Jeg tenkte at kanskje Torjus var så skadd at han ikke kunne gi uttrykk for hvem han var. Kanskje hadde han ikke identifikasjonspapirer på seg og hvis vi forklarte hvordan han så ut, så kunne de jo kjenne ham igjen.
Lørdag ettermiddag ble alle de døde fraktet inn fra Utøya.
- Vi spurte om vi kunne få se, for å se om Torjus var blant dem, men det fikk vi ikke lov til, for de skulle obduseres på Rettsmedisinsk institutt.
På lørdagskvelden fikk de vite at 11 av de skadde ikke var identifisert. Søndag morgen fikk de vite at Torjus ikke var blant de 11.
- Da forsvant håpet.
Da de kom hjem igjen mandag, satt familien en god stund på rommet til Torjus.
- Det føltes godt å sitte der.
Dagene gikk. Familien begynte å planlegge begravelsen.
- Torsdag kveld ringte en godt erfaren politimann, Ragnar Ringvold. En utrolig flott fyr som ikke bare var god til å informere, men som også var en omsorgsperson. Det er klart at det er tøft for dem også. Han sa at ungdommene var identifisert. Han kom ned fredag formiddag og fortalte hvordan Torjus ble funnet. Vi spurte hvordan han så ut, og om det var tilrådelig å se ham, og det var det. Begravelsesbyrået hadde fått ham hjem i kiste og vi var der og kikka på ham. Fikk snakka med ham og klemt ham. Så var det begravelse 5. august, tror jeg. Torjus var ikke døpt, så det var en humanistisk begravelse.
To uker etter begravelsen gikk familien i land på Utøya og så stedet sønnen ble funnet skutt og drept. De la ned to lys, roser og et hjerte fra slektninger i Tyskland.
- Vi visste hvor han ble funnet, før vi dro til Utøya. Det lå såkalte massakre-videoer fra Utøya på Youtube. Jeg tror det var 18 stykker, du kunne søke Utøya, og så kom de opp. Der lå Torjus. Det var ikke noen tvil om at det var han vi så.
To dager senere, og en måned etter massakren, ble Blattmann spurt om å stille som leder for støttegruppen for pårørende og etterlatte etter 22. juli.
- Jeg måtte spørre Mette, kona mi, om hun syntes det var OK. Det er åpenbart en tilleggsbelastning. Men samtidig var jeg overbevist om at Torjus hadde satt veldig pris på det hadde han kommet hjem. Han ville sagt at det var en viktig jobb.
I løpet av det siste året har støttegruppa arrangert tre etterlattesamlinger.
- Jeg har opplevd at det er mye hjelp i å snakke med folk som har samme opplevelser som deg. Det er mye gjenkjennelsesverdi i følelser og måter å løse ting på. Du får også oppleve at du ikke er alene om mange av de rare tankene. På disse samlingene gir du det innerste av det du har. Og du skaper en slags fortrolighet og et bånd mellom mennesker som ikke visste hvem den andre var før. Det skapes en nærhet som en kanskje ikke har opplevd maken til. Det er det skjebnefellesskapet vi har.
En av målsettingene til støttegruppa er å være det foretrukne talerøret for de etterlatte.
- Det føler jeg at vi har vært. Vi har vært tydelige på å ikke ligge til den ene eller den andre siden. Vi balanserer. Under rettssaken var vi innstilt på å være tilgjengelig for pressen for å ta unna trykket på de andre som var til stede.
Torjus Jakobsen Blattmann, født 19. september 1993, var medlem av styret i AUF i Kristiansand. Torjus befant seg i området mellom Stoltenberget og Bolsjevika da han ble skutt én gang med pistol eller rifle i hodet. Han døde øyeblikkelig av skuddskadene. Da obduksjonsrapporten ble lest opp i rettssal 250, satt faren i sønnens dressjakke og lyttet.
- Rettssaken var veldig tøff. Å sitte fire og en halv meter fra han som har drept sønnen din på den forferdeligste måten du kan tenke deg, er en opplevelse jeg ikke unner noen. Det tøffeste var at han snakket om våre barn og de ansatte i Regjeringskvartalet og de tilfeldig forbipasserende som ble drept, som om de var brikker på et sjakkbrett. Det var ingen følelser. Det var ingen mimikk som sa noe som helst om anger, eller følelser i det hele tatt. Tvert imot sa han at han skulle drept mange flere, og gjerne hadde gjort det en gang til. Og så grein han av sin egen video. Det var jo helt… det føltes helt meningsløst.
- Ble du ikke sint, spør fotografen.
- Jeg har følt aggresjon, sinne og hat, og det høres kanskje dumt ut, men hvis jeg gikk rundt og følte dette hele tida, da tror jeg at jeg hadde ødelagt livet mitt. Da ville jeg ikke hatt krefter til noe annet enn bare det, og det tror jeg ikke er godt for noen. Verken for Maren, dattera mi eller kona mi. Hjemme har vi bestemt oss for ikke å bruke et sekund på massemorderen. Han er en massemorder. Punktum. Finale.
Høytidene er vanskelige.
- Stolen står der. Og den er tom. Den kommer alltid til å stå tom. Du kan jo tenke deg, ikke sant. Torjus skulle bli 18 år 19. september 2011. Han skulle få lov til å stemme. Vi skulle drive valgkamp sammen. Vi skulle ut på roseaksjon og dele ut flygeblader, og jobbe, ja, jobbe sammen for å gjøre et godt valg, og så skulle han få lappen, han skulle på mange måter bli voksen da, og det fikk han jo aldri oppleve dessverre. Det fikk vi aldri oppleve sammen.
Trond Blattmann blir blank i øynene.
- Odd Nordstoga har en sang som heter «Ein farfar i livet skulle alle ha». Det får jeg jo aldri bli. Og det er tøft.
Han begynner å gråte.
- Hvordan er det mellom dere i familien etter at han er borte?
- Vi har det som før, men uten Torjus. Vi er tre stykker som prøver å få livet til å gå så godt vi kan. Det er klart at det er utfordringer knyttet til det. Men jeg vil ikke gå for mye inn på det nå, sier han.
- Hvordan er hverdagen?
- Det går forholdsvis bra. Men det er dager hvor det er rimelig svart, hvor du sitter og tenker. Nå skulle Torjus vært 19 år i september. Kanskje vi skulle vært på Odderøya live som var her i forrige uke, kanskje vi skulle vært på Hove i sommer, ingen vet. Kanskje han hadde reist til Wacken i Tyskland på metallkonsert som han hadde hatt lyst til lenge. Alle mulige tanker rundt hvordan livet skulle vært... Samtidig prøver en å holde fokus på det som er viktig her og nå. Selv om det blir vanskelig nå som 22. juli nærmer seg. Så kommer kommisjonsrapporten 14. august og dommen faller 24. august.
Han håper kommisjonsrapporten er «tydelig».
- Så tydelig at den kan omsettes i politiske vedtak i Stortinget, i håp om at det vi opplevde 22. juli aldri skjer igjen. Den bør avdekke alt som gikk galt, hvem som hadde ansvar for hva, og de ansvarlige bør bli stilt til ansvar.
Blattmann mener det viktigste med dommen er at den blir forstått.
- Og så får vi håpe at vi ikke får noen anke. At vi slipper å gå på en ny runde igjen med rettssak. Men det aller viktigste er at den mannen aldri kommer ut igjen i det norske samfunnet, enten han blir dømt tilregnelig eller utilregnelig. Og det tror jeg ikke han gjør.
Nå kommer ettårsdagen for terrorangrepet.
- Det er en dag som kommer enten vi vil det eller ei. Vi er nødt til å gå gjennom det.
- Går du fortsatt til psykolog?
- Jeg var mye hos ham før, men han er fornøyd med utviklinga så nå er det opp til meg om jeg føler at jeg trenger det eller ei. Jeg har alltid hatt tro på jobb som en form for terapi. Jeg er ikke like kvikk som tidligere. Jeg har ikke den samme konsentrasjonsevnen, alt tar lengre tid, men de har vært utrolig forståelsesfulle på arbeidsplassen min, og har lagt til rette for at jeg kan lede støttegruppa samtidig som jeg jobber der. Å få tankene over på noe annet, det tror jeg er veldig sunt.
Han opplever at det å være i sorg er en jobb i seg selv.
- Det er ufattelig krevende. Det tar mye energi. Det å miste et barn - og på denne måten; så plutselig og på en så bestialsk måte, det er nokså spesielt. Du får ikke tid til å roe ned og slappe av. Hver eneste dag er det et eller annet nytt som oppstår og du må være oppdatert. Det at naboen skal vite mer enn deg om hva som har skjedd blir litt feil. Du blir sliten av å sørge. Du blir rett og slett gjennomtrøtt. Du har ikke overskudd, og dagene bare går, og du kan ikke si om du har gjort noe eller ei, du har bare vært.
- Hvordan har 22. juli endret oss?
- Vårt forhold til innvandrings- og asylpolitikk har ikke forandret seg mye etter 22. juli. Vi glemmer at vi lever på toppen av kransekaka. Og det bekymrer meg, sier Blattmann og understreker at det er hans personlige mening, og ikke som leder av støttegruppa.
- Torjus og ungdommene i AUF jobba for åpenhet, demokrati og inkludering. Jeg har jobba i Arbeiderpartiet i mange, mange år. Jeg har sittet i bystyret, jeg har vært nestleder i fylket, leder i fylket, sittet i landsstyret, i byrådet, jeg har jobbet i regjeringa. Det er ingen tvil om hva jeg står for. Et samfunn som tror at Norge bare er for nordmenn, det er et helt feil samfunn for meg. Et sånt samfunn vil jeg ikke bo i.
Trond Blattmanns bestefar har sittet i formannskapet og bystyret for Arbeiderpartiet. Moren har sittet på Stortinget i 16 år, broren har vært ordførerkandidat i Bykle og søsteren har vært tillitsvalgt.
- Det var et angrep på Arbeiderpartiet.
- Det var det. Det var et politisk attentat. Han er tydelig på hvorfor han gjorde det. Han ønsket å angripe AUF for å stoppe rekrutteringen til Arbeiderpartiet, som han mente hadde gjort det som var det store forræderiet. Men han har jo en helt sinnssyk verdensforståelse, denne mannen og hans støttespillere.
Vi nærmer oss slutten av intervjuet og skal ta bilder.
- Er du fornøyd? Har du fått de svarene du ville ha, spør Blattmann.
- Jeg tror det.
- Det er ikke farlig å ringe meg. Det vet du.
Han ler. Dette er Trond Blattmann slik han var da han steg ut av bilen på Odderøya.
- Er det jakkevær eller skal jeg kaste den av, spurte han og så opp mot himmelen:
- Nå er det sol.
Jakken ble liggende igjen i baksetet.
maryam.tahir@dagsavisen.no
Trond Henry
Blattmann
Født i 1964.
Leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene.
Bor sammen med kona Mette og datteren Maren (17) i Kristiansand.
Sluttet som politisk rådgiver i Fornyings- og administrasjonsdepartementet 1. juli 2011 på grunn av sykdom i familien.
Begynte i ny jobb som tiltakskoordinator i NAV i oktober 2011.
Har hatt en rekke politiske verv i Arbeiderpartiet, blant annet som medlem i Kristiansand bystyre, medlem i Aps landsstyre og leder i Vest-Agder Abeiderparti.
