Det går et kollektivt sukk av lettelse gjennom lokalet når Steenstrup kommer rolig bort og setter seg ved kafébordet og bestiller kaffe helt uten å høylytt sjikanere noen. Når hun kommer feiende inn i Dagligstuen på Continental iført treningsbusker, slækk T-trøye og militærgrønn parkas, forventer vi nesten at hun skal stoppe opp, vrenge overleppa i et karakteristisk snerr og rope: «Hvor er du? Din rass! Din ballefaen!».

Vi snakker tross alt om dama som nylig sjokkerte norske TV-seere ved å slåss med øldrikkende kompiser på bar, homohetse dommeren på fotballkamp og danse høygravid i bare undertøyet foran Atle Pettersen mens hun sang om festkjepp og dong. Underholdningsprogrammet «Nårje» er grenseløs komikk som balanserer på det usmakelige og pinlige, og får folk til å le så de griner. Ifølge denne avisens TV-anmelder er Henriette Steenstrup intet mindre enn den morsomste, mest burleske og grenseløse komikerdama i landet.

- Er det ingen grenser for hva du kan få deg til å gjøre?

- Det der får jeg ofte spørsmål om. Når jeg jobber med folk som jeg stoler på og det er et bra prosjekt, kan jeg gå veldig langt, ha ekstrem fokus på å levere det som er ønsket. Det gjør meg ikke så mye. Men jeg ville jo aldri danset sånn foran Atle Pettersen i hvitt undertøy ellers, jeg er ikke skvatt gæren på privissen, liksom.

- Hva syns du om påstander om at damer ikke er morsomme?

Hun gliser og legger inn en pose snus under overleppa.

- Det er dustete! Men det er jo noen som ikke syns jeg er no’ morsom heller, det skal jeg love deg.

Hun kommer rett fra trening og trenger proteiner rett i musklene. Valget faller på en omelett. Kelneren tar imot bestillingen med flørteblikk. Hun er hot shit nå, med TV-suksesser som «Torsdag kveld fra Nydalen» og «Nårje» på samvittigheten. Hun har også en bærende rolle i kinofilmen «Som du ser meg», som har premiere til høsten. For å kunne rekke over alt har hun hatt permisjon fra Nationaltheatret.

- Jeg har sagt til dem at de får si ifra om de blir lei av at jeg bare farter rundt og har meg.

Henriette Steenstrup måtte bli skuespiller. Det var scenen eller ikke noe. Alt som liten var hun med i «Halvsju» og da hun gikk på ungdomsskolen ble hun plukket ut til å være med på en ungdomskonferanse om fred og miljø og spille i en musikal som dro på turné til USA og Irland.

- Det var et ledd i fredsarbeidet, og oppsetningen var en veldig politisk korrekt greie, sånn «peace!!» og greier, sier hun og gjør V-tegn med fingrene.

- Men det var gøy, og vi møtte masse folk fra hele verden.

En stund ble hun grepet av noe som lyder som et litt halvhjertet politisk engasjement - hun stekte vafler på Rød Ungdoms møter. Hele tida var det drømmen om å bli skuespiller som sto der som et fyrtårn i det fjerne.

- Nå plutselig tenker jeg at det var litt dustete å tenke sånn. Hvorfor har jeg ikke vurdert noe alternativ, liksom? Hvorfor gikk jeg ikke på Blindern og fikk meg en alternativ utdannelse? Det er ingen som har vondt av en litt annen type bakgrunn, som skuespiller er det bare berikende å ha all mulig kunnskap om andre livsformer.

Hun var aktiv i Foss skolerevy og ville bli seriøs skuespiller.

- Jeg brukte mye tid på å forberede meg på det, og det kom virkelig som et sjokk på meg at jeg ikke kom inn på teaterskolen på første forsøk. Dette kan jo ikke medføre riktighet, liksom. I en periode etterpå tenkte jeg at jeg ble sett på som for lett. At det ikke var det som skulle til for å få innpass. Så da prøvde jeg å avlære meg noen av de tingene jeg hadde lært meg selv og satse seriøst. Nå ser jeg helt annerledes på det, jeg omfavner at folk syns jeg er morsom.

Ikke god nok. Ikke god nok. Hun hadde søkt teaterskolen fire ganger og fått avslag. Fylte på med strøjobber og engasjementsoppdrag, jobbet som stuntreporter i Metropol TV, og programleder i barne-TVs «Kykelikokos». Men det var aldri noen plan B, det var skuespiller eller ikke noe. Da hun søkte teaterskolen for femte gang med en tekst av Kurt Vonnegut, opprinnelig skrevet for en mann, hadde hun forberedt seg på det grundigste og var nesten sikker på at det skulle gå bra. Så kom dommen: Avslag igjen. Da gikk hun i bakken. Hun var 22 år og knust.

- Da kosta det ganske mye å gå på en gang til. De tok inn bare åtte studenter det året, og for selvbedragets skyld har jeg tenkt at hadde de tatt inn 10 ville jeg kommet inn.

En dag hun var og handlet på Domus på Frogner, kom hun over en lapp der det var en leilighet til leie på Manhattan, New York. Et par som bodde på 80. gate trengte leieboer. Henriette slo til. Hun søkte seg inn på det legendariske Lee Strasbergs Actor’s Studio som har utdannet legender som Marlon Brando og Marilyn Monroe, og la ut på et halvt års dannelsesreise. Slik skulle hun samle seg etter det sviende nederlaget fra teaterskolen, hun hadde så smått begynt å tenke at hun kanskje ikke trengte skolen her hjemme engang. At man fint kunne jobbe som skuespiller uten.

Møtet med New York var et sjokk. Ikke bare ble hun hudflettet av instruktørene på Actors Studio, men hun ble også antastet av husverten.

- Det leieforholdet begynte helt jævlig. For da jeg kom til New York hadde paret jeg skulle bo hos, skilt lag, og han var dypt lei seg og søkende, kan du si. Så der var jeg da, i samme leilighet som en tysk kokk på 1,40 som var i livskrise fordi kona hadde stukket av. Så første natta kom han inn på soverommet mitt dritings, «Helløøø, are you awake?» sa han med tjukk tysk aksent. Jeg fikk panikkbonanza, var overhodet ikke forberedt på noe sånt. Jeg er ingen globetrotter som tar ting på hælen, jeg syns det er dritskummelt bare å dra til England, jeg blir nervøs i Strømstad, skjønner du? Har angst for å ikke skjønne sosiale koder. Så jeg pakka tingene mine og flyttet inn hos noen dansere jeg var blitt kjent med. Vi var fem personer som bodde på sånn cirka tre og en halv kvadratmeter. Det var helt kult, null stress.

«Den rollen må du IKKE gjøre på minst ti år! For du kommer inn den døra og jeg ser tydelig at du allerede har bestemt deg for absolutt alt!» Henriette Steenstrups framføring av stykket «Educating Rita» gjorde lærer George Loros oppgitt, ja, rent ut forbannet. Han hadde studert og jobbet med de beste, legender som Lee Strasberg og Elia Kazan, og blant annet spilt mot Al Pacino i filmklassikeren «Serpico».

- Han hadde blått hår og omtalte Robert De Niro gjennomgående som Bobby. Jeg husker jeg syns han var ganske pretensiøs. Men etter hvert fikk jeg enorm respekt, han var utrolig dyktig, smiler Steenstrup.

Takk være timene med Loros knekket hun noen viktige koder.

- Jeg hadde tenkt at rollen som Rita i «Educating Rita» passet meg bra. Men han kjefta på meg i to timer etterpå, det eneste jeg kunne tenke på var; hvor finner jeg en servitørjobb nå. Han brøt meg ned. Og så bygde han meg helt opp igjen. Og jeg skjønte faktisk hva han mente, han så den derre flinkhetsgreia som jeg hadde lagt meg til.

- Hva da?

- At det var falskt. Overspilt, dårlig, ræva rett og slett. Jeg hadde holdt på siden jeg var veldig ung, vært barneskuespiller, medvirket i «Halvsju» og sånn, og ble nok etter hvert en sånn «proff» unge som egentlig er ganske usjarmerende. En flinkis. Men Loros plukket av meg barnesykdommene, og da jeg kom hjem til Norge gikk det veien. Da hadde jeg lært meg å slappe av, gi litt mer beng. Så det er George Loros jeg kan takke for at jeg til slutt kom inn på teaterskolen.

Plakaten med Henriette i bredbent positur og med et blottet bryst i hånda er et skikkelig gi finger‘n bilde til all tradisjonell pinupfotografi. Den pikante trykksaken skapte uro i denne avisens kulturredaksjon en hel formiddag i 2010, og var reklame for utstillingen og boka «Bra damer» av fotograf Lisbeth Michelsen og forfatter Marie Laland Ekeli. Hensikten var å snakke om feminisme, kropp og utseende med kvinner som lever av å være synlige.

- Bildet av meg ble tatt lenge før jeg ble særlig kjent. Men når jeg har tillit til et prosjekt så kan jeg gå veldig langt, og de to damene hadde et fint, målrettet prosjekt som var såpass annerledes og visjonært at jeg ikke ville hatt problemer med å stille opp igjen.

- Er det forskjellige grenser i ditt yrke for kvinner og menn i hvor langt man kan gå?

- Jeg har egentlig ikke tenkt at det er det. Har aldri bevisst gått inn for å sprenge grensene for hva en kvinnelig komiker kan gjøre, selv om det er gledelig om noen syns det jeg gjør er grense-sprengende.

Selv skrev hun en kommentar i Kamille om hvor sykt det er å diskutere Marit Bjørgens armer og ha nettavstemning om hvorvidt kjolevalget var OK når hun har så store muskler.

- Det er døllt at damer ikke kommer utenom fokus på utseende. At folk skriver «Ikke ha på deg rød leppestift Henriette, for du har så støgg munn» er selvsagt ikke hyggelig, men det er tilsvarende nedlatende å bare snakke om hvor digg Jenny Skavlan ser ut når hun prøver å snakke om noe hun er med i. Men det er en struktur som godtar at sånn det skal være, og det provoserer meg. Jeg kan til en viss grad akseptere at det er sånn i min bransje - hvor vi lever av å vise oss fram. Men at en sportsutøver eller politiker skal bedømmes etter garderobevalg er sykt.

- Kaller du deg feminist?

- Selvfølgelig. Men jeg har ingen agenda, jeg lager prompesketsjer og sånn også. Å være feminist er å anerkjenne at det fins strukturer i samfunnet som gjør det vanskeligere for damer på mange områder. Jeg syns også at det er forferdelig dumt når folk kritiserer menn for å ville delta i debatten om barn og likestilling. Som da Lysbakken skrev bok om å bli pappa, da var det mange som syntes det var feil, at han som mann ikke kunne vite noe om hvordan det er å føde barn og sånn. Med sånne holdninger skyter man hele prosjektet sitt i ræssen. Det er jo bare en gave at en fyr gidder å ha omsorg på sin politiske agenda.

Selv er hun mor til to barn, Ebba på 4 år og Billy på 4 måneder. Akkurat nå er hun alenemamma mens mannen Fridtjov Såheim er i London på jobb. De to spiller mot hverandre i flere sketsjer i «Nårje», og han har uttalt at selv han får bakoversveis når hun er på sitt drøyeste. Selv får hun først litt angst når hun ser opptakene av de verste sketsjene ligge ute på TV 2s nettsider. Kommentarfelt og anmeldelser leser hun helst ikke. Men etter å ha holdt inspirasjonsforedrag for næringslivet en gang, kunne hun ikke dy seg for å lese evalueringsskjemaet fra de ansatte. Det var overveldende mange gode tilbakemeldinger. Bare én var negativ:

- «Jeg liker ikke henne.» Punktum. Ferdig. Hva skulle jeg liksom bruke det til? sier hun hoderystende.

- Har du aldri googla deg selv?

- Å jo. Da får man selvbildet dratt godt ned. En del andre skuespillere har fortalt meg at de aldri leser kritikker. Før pleide jeg å tenke at det tror jeg ikke noe på. Men nå har jeg begynt å tro på det. Er kritikken dårlig, blir du bare lei deg, og er den for bra kan du fort få for mye selvtillit. Ingen av delene gagner prestasjonen.

- Hadde du alltid tenkt at du skule bli komiker?

- Nei, absolutt ikke. Men jeg har slått meg mer til ro med at det er der min styrke ligger, akseptere at det blir lite troverdig av meg å gjøre for eksempel eksperimentelle danseforestillinger. En gang jeg spilte Hilde Wangel i «Byggmester Solness» var det en som sa etter forestillingen: «Det som er så gøy med deg er at selv når du er dødsseriøs og spiller bra, så ler jeg meg halvt i hjel!».

sissel.hoffengh@dagsavisen.no