– Fin sal, da! Men de er egentlig ikke så behagelige å sitte på, de stolene. Det er de ikke, innrømmer påtroppende stortingsrepresentant Abid Q. Raja (37) tankefullt, og betrakter sine drømmers mål, den ærverdige stortingssalen.

Hm. Så mye for stortingsmann Celius i Nils Kjærs «Det lykkelige valg», og hans henførte kjærlighetserklæring til Stortinget: «Lavinia, Lavinia – der er det godt at sitte!».

 

Vi står bakerst ved en av søylene i den ennå sommerstille, tomme salen, som fra neste uke av skal fylles opp av 169 nye representanter, mange av dem helt sprellende ferske. Som Venstres Abid Raja, som har brukt mange år og store porsjoner av sin tilsynelatende ustoppelige energi på å få fast plass i denne salen. Samtidig har han jo testet stortingsbenkene allerede, som vararepresentant for avtroppende Borghild Tenden fra Akershus.

– Det kan også bli litt kjedelig å sitte lenge på den stolen. Men så har du ikke lyst til å gå ut heller, for det er kanskje din tur til å snakke snart. Da er det greit å vandre litt rundt bak her. Strekke litt på beina, sier Raja, og gir samtidig en forklaring på hvorfor man under debattene alltid kan se stortingsrepresentanter vandre urolig bakerst i salen, mens de mumler lavt til hverandre bak søylene.

– Fint å strekke litt på seg. Og så sier vi til hverandre: «Hva skal du stemme? Hva mener du om denne saken?», sier Raja, og setter plutselig kursen tvers igjennom salen og mot Akershus-benken. Der setter han seg på plass nummer 10, som på avstand ser altfor liten ut til å romme en 1,90 meter lang, breial og hurtigsnakkende norskpakistaner fra Iladalen. Det blir liksom i overkant mye Raja for den lille, spede, forgylte stortingsstolen.

– Jeg tror dette kommer til å bli plassen min! Jeg er veldig fornøyd, det er åpent på siden her, så det blir ikke så trangt.

Han reiser seg, og går litt oppover mellom rekkene.

– Hm, den derre Nordland-plassen nummer tre er jo mye bedre. Da har du ingen ved siden av deg, du er liksom helt aleine. Finere natur enn oss har de også! slår Raja fast, og går tilbake til det som kan bli hans plass. Han drar ut en skuff og kikker interessert nedi.

– Da jeg vikarierte for Borghild, hadde hun alltid godteri i skuffen sin. Sjokolade og drops, der var det alltid litt ekstra sukker å få. Godteskuffen til Borghild, den har jeg rana et par ganger!

 

Da Dagsavisen var på vei inn i Stortinget for å treffe Abid Raja, så vi i farten Frps Christian Tybring-Gjedde på vei opp trappa til vandrehallen. Nå skal altså Abid Raja sitte her på Stortinget sammen med alle Frp-erne han har kjempet så iherdig mot i integreringsdebatter de siste 15 årene. Ja, Raja fikk sitt store gjennombrudd som TV-debattant i en duell med nettopp Frp-sjefen selv, Carl I. Hagen. Dette var i mai 1999, og på den tida var Raja ennå tidlig i 20-årene, og en hyperaktiv studentpolitiker fra Pakistansk Studentersamfunn. Han fikk slippe til på skjermen ene og alene fordi han på forhånd hadde mast livet av daværende TV2-programleder Per Ståle Lønning. Siden har Raja brukt enhver mulighet til å argumentere mot Frp. Det er virkelig en skjebnens ironi at partiet Abid Raja en gang valgte, Venstre, nå vurderer å sitte i regjering med nettopp Frp denne neste stortingsperioden. Hvorfor vil han være med på dette? Når han som den norskpakistanske regissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen mener at Frp har «mobbet» minoriteter som den han selv tilhører, i alle år?

– Mange av de tingene Frp har sagt har i beste fall «bare» vært mobbing, andre har vært det jeg vil kalle ren og skjær rasisme, sier Raja, som fortsatt står og henger ved en søyle bakerst i stortingssalen, mens han poserer for fotografen. I forrige uke fulgte han med undring Frps internasjonale pressekonferanse.

– Jeg var skikkelig flau på vegne av professor Frank Aarebrot, som var med der. Den historiebeskrivelsen der, med at Frp ble startet som et skatteparti, uten å trekke fram at Anders Lange var for apartheid. Og så den uheldige beskrivelsen av denne «lanternen».....

– «Fjøslykta», var det visst...?

– Ja, fjøslykta, som tiltrekker seg «møll», eller hva det var! Vi har hatt utspill fra folk som Øystein Hedstrøm, Vidar Kleppe, Jan Arild Ellingsen og Carl Ivar Hagen, og dette er ikke «møll», men valgte representanter som har vært spydspissen til partiet sitt i nasjonalforsamlingen! Hedstrøm, som hevdet at nordmenn fikk «psykosomatiske lidelser» av å sitte ved siden av afrikanere på trikken. Jan Arild Ellingsen som sa: «I prinsippet skal alle muslima overvåkes!»

Abid Raja legger om til et slags bryskt, brautende nordnordsk, i håp om å ta Ellingsens dialekt fra Nordland på kornet. Det går ikke så bra.

– Men likevel: Jeg lider faktisk ikke av Frp-allergi. Jeg ser at de har helt ålreite folk også, som Ketil Solvik-Olsen og Ib Thomsen. Akkurat som det fins kriminelle innvandrere, finnes det mange fine og snille innvandrere. Sånn er det med Frp også. Det er dårlige Frp-ere, og så er de helt ålreite, gode Frp-ere. Men kommer de med utspill som spyr ut fordommer og rasisme, har ikke jeg tenkt å sitte stille og høre på. Da vil jeg svare. Jeg kommer aldri til å tie. Regjering eller ikke!

 

På vei ned trappa fra vandrehallen og ned til Venstres fløy støter Abid Raja på Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand.

– Ja, du er vel blitt fast nå? Du er blitt «representanten Raja», spør Strand.

– Ja, nå har de sluppet meg inn, vet du! Nå er jeg ikke bare vara. Det er jammen bra at noen ekte arbeiderklassebarn kommer inn her, ikke bare sånne skaparbeidere, sier Raja, som tydelig er stolt av at faren, som kom til Norge fra Pakistan i 1971, jobbet på Spigerverket i Nydalen, og betalte sin LO-kontingent med glede. Selv var han som tenåring med faren på jobben, og måtte hjelpe ham med skruer og muttere.

– Det hata jeg! Jeg fikk sånne spjæler i fingrene, det var ikke gøy. Men jeg er veldig stolt av at jeg har arbeiderklasseblod i mine årer. Mora mi var og er analfabet, faren min jobbet på spikerfabrikk, og jeg har vokst opp i en kommunal bolig i Iladalen. Ja, jeg har sett den virkeligheten, kjent den på min egen kropp. I motsetning til mange i Arbeiderpartiet. Jeg nevner ingen navn, men jeg tenker Jens, Jonas, Huitfeldt...

Vi småløper etter Raja, som med energiske skritt nærmer seg Venstres fløy, der det fortsatt hersker en slags julaftenstemning etter valget. Etter fire blytunge år, med bare to representanter, hersker det fortsatt en slags vantro glede over at Venstre nå får en stortingsgruppe på hele ni. For fire år siden var det et sønderknust parti som nesten fikk gruppa si utradert, og fortvilelsen var stor på det første landsstyremøtet etter katastrofevalget. Abid Raja, som til sin skuffelse ikke hadde greid å komme inn på Stortinget for Akershus, var den som gikk opp på talerstolen og sa, nesten lystig:

– OK. Valgnatta ble vi alle slått i hodet med en diger slegge. Men vi har jo ikke daua!

Etterpå, ute i gangen, sa han likevel til Dagsavisen at han nå trengte en tenkepause.

– Ja, jeg var usikker. Vi var i en ekstremt vanskelig situasjon den gangen. Så jeg tenkte: Er det verdt å vente i fire år? Men så går du hjem, og merker at det politiske engasjemementet ikke har slokna. Og så ble jeg innkalt som vara hit til Stortinget og fikk med meg mange møtedager, sier Raja, som forteller at partileder Trine Skei Grande pleide å ta fram lista over aktuelle saker, og si: «Hvilke saker har du lyst til å ta, Abid? Så tar jeg resten».

– Trines styrke er at hun klarer å inkludere folk. Hun er ikke redd for å la andre skinne. På denne måten har hun bygd opp organisasjonen, og jeg tror det er suksessfaktoren vår. Vi daua nesten, men nå har vi reist oss, sier Raja, som første gang traff Trine Skei Grande allerede da han var tidlig i 20-årene, i kretsen rundt kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. Samme sted støtte han på Venstres Odd Einar Dørum.

– De to første politikerne jeg ble ordentlig kjent med, var Dørum og Trine. Tilfeldigvis var de begge Venstre-folk. Da Trine ville ha meg til å melde meg inn, sa jeg: «Men jeg kjenner jo ingen Venstre-folk. Bare Dørum og deg!»

– «Ja, men du kjeinne‘ de rætte folkan‘», sa Trine.

– Var liksom DET din trønderdialekt?

– Ja, men hennes er litt bedre, flirer Raja, som vurderte tre partier i sin ungdom: Høyre, Ap og Venstre. Han syns det ble for mye pengeprat i Høyre, for mye statsprat i Ap, og så syns han det virket som om Venstre hadde den rette omsorgen for «det svake individet».

– De siste fire årene har svigerfaren min sagt til meg: «Jeg sa det til deg! Do skulle meldt deg inn i Høyre!»

Raja har atskillig mer hell med seg når han hermer etter sin pakistanske svigerfars gebrokne norsk.

– Mens faren min, han sa: «Du skulle valgt Ap!». Men nå, nå stemmer de begge Venstre.

– Har du overtalt dem til det?

– Klart det! Selvfølgelig! Hallo! Hvis jeg skal ut og overbevise folk på gata, og ikke engang greier å overbevise faren og svigerfaren min først, da klarer jeg ikke å overbevise noen.

– Faren din må i alle fall være stolt av at du nå har kommet inn på Stortinget?

– Han er nok stolt. Ja, han er nok det. Men han er ikke alltid fornøyd med det jeg sier!

 

Sist Rajas familie kanskje ikke var «helt fornøyd», var nok da Abid Raja skrev en kronikk om muslimsk jødehat i Aftenposten. Raja hevdet at mange muslimske menn vokser opp med et hat mot jøder, USA og indere, og at han selv hadde fått jødehat inn «med morsmelken». Raja skrev dette i fjor høst, mens han ennå var diplomat ved den norske ambassaden i New Delhi. Der satt han, mens debatten raste i det muslimske miljøet her hjemme. Mange følte seg urettmessig hengt ut som jødehatere. Selv om Raja har opparbeidet seg stor tillit blant «sine egne» etter alle dialogmøtene han arrangerte på Litteraturhuset vinteren 2010, er han også omstridt til tider. Mange syns han iblant går for langt.

– Men jeg angrer overhodet ikke på den jødekronikken, sier Raja.

– Jeg angrer svært lite på ting jeg har sagt. Men det hender at mine synspunkter gjennomgår en utvikling over tid. Og jeg kan angre på en del dumme stunts, som at jeg har vært med i tulleprogrammer på TV, sier Raja, som vokste opp med streng, religiøs og konservativ far, som iblant slo for å disiplinere ungene sine. Selv var Abid Raja født med en misdannelse i endetarmen, noe som gjorde foreldrene skamfulle. Raja var mye plaget og syk på grunn av dette i barne– og ungdomsårene, og gjennomgikk mange operasjoner. Han hadde likevel gode år i barnehagen og på Sagene barneskole, men på ungdomsskolen på Bjølsen ble han mobba av de andre elevene. Han var jo en «pakkis» og liten av vekst, en liten pingle som stort sett prøvde å gjøre seg usynlig, som han skriver det i sin selvbiografi «Talsmann».

Første året på Foss videregående toppet det seg for ham, både hjemme og ute. Han fikk høre av en kamerat at det ikke var lov til å slå barn i Norge, og tok selv kontakt med barnevernet. De sendte ham til en ungdomsinstitusjon i Biermanns gate, der han traff byens mest hardbarka ungdommer. De ga ham innsyn i ting som narkotikasalg, ran og banking av horekunder, noe som gjorde ham både skremt og fascinert. Fra vinduet på institusjonen kunne han se ned i skolegården på Sagene skole, der han lekte så bekymringsløst som liten. Der i vinduet satt unge Abid og grublet over livet sitt. Hva skulle det bli av ham?

– Det var en turbulent tid, og kunne gått virkelig gæli‘. Jeg tror ikke det er mange feiltrinn du trenger å gjøre i ungdomstida før du havner på skyggesiden. Jeg fikk blant annet tilbud om å være vakt under et innbrudd. Hva hadde skjedd med meg dersom jeg hadde sagt ja? For de ble tatt, sier Raja.

Vi sitter inne på et av Venstres kontorer, kanskje det som om kort tid kan bli hans.

– Du gikk på Bjølsen skole med David Toska. Hvorfor ble han kriminell, men ikke du?

– Delvis flaks, men kanskje også at jeg tross alt hadde en indre stemme som sa meg at dette er gær‘nt. Jeg tror de tingene foreldrene dine sier til deg blir sittende igjen i knotten på noen, men ikke alle. I min knott satt det der faren min pleide å si med at «du må lese og bli no‘». Du må snakke sant, og du må holde deg unna dårlige ting, sier Raja.

– Har du møtt igjen noen av de som mobba deg på ungdomsskolen?

Raja blir alvorlig. Vrir litt på seg.

– Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg veit hvor noen av dem jobber, men jeg har ikke møtt dem. Jeg har ikke behov for å se dem igjen, heller. Det der hang igjen i mange år etterpå. Det har tatt mange år å bli kvitt den dritten. Det mobberen ikke ser, er at mobbinga varer i mange år etterpå. Psykisk.

 

Men Abid Raja dro hjem igjen til slutt, etter et halvt år som barnevernsbarn. Senere fullførte han videregående, og kom seg inn på jussen på Universitetet i Oslo. Studentene der betraktet ham nærmest som «en eksotisk karrirett», som han selv skriver det i selvbiografien sin. Mange av dem hadde aldri møtt en innvandrer før i hele sitt liv.

– Det var en nordfra som sa til meg, han kom fra en fiskerfamilie: «Du, æ har aldri tatt på håret til en pakistaner før! Kan æ få ta på håret ditt?»

Abid Raja legger om til nordnorsk igjen, og flirer godt.

– Men dette ble gode kamerater, og slikt skjedde gjerne etter den sjuende pilsen, påpeker Raja, som møtte psykologistudenten Nadia i studietida. Da ventet nye feider med familien hjemme, for han var lovet bort til en kusine i Pakistan, og Nadias pakistanske familie kom fra «feil» kaste. Etter noen strevsomme år kapitulerte familien likevel, og Abid Raja fikk det som han ville. Nå bor han og kona sammen med sine tre barn på Ekeberg. Alle tre ungene kan både sykle, svømme og gå på ski. Stoltheten lyser av Raja når han forteller dette. Selv vakte han en viss oppsikt da han deltok i den første kjendisversjonen av «71 grader nord», kasta seg ut i sjøen uten å kunne svømme, og måtte berges av rallykjører Pål Anders Ullevålseter. Men ekspedisjonen satte i gang en voldsom interesse for svømming, ski, sykling og friluftsliv. Raja har store planer nå. Gå over Hardangervidda, for eksempel.

– Og så må jeg nok ta jegerprøven og skyte noen dyr. Den store drømmen min er å gå Birken, erklærer Raja.

– Men det skal ikke gå som da jeg gikk Holmenkollmarsjen den gangen. Jeg lå godt an, og klarte meg bra i alle oppoverbakkene. Da ble jeg litt for høy på pæra, og tre-fire kilometer fra mål falt jeg i en bakke og slo skulderen ut av ledd. Altså, det var 3.000 nordmenn påmeldt, og én brun nordmann. Og så var det den brune nordmannen som ble henta i ambulanse! Akkurat da tenkte jeg: «Jeg skal aldri mer gå på ski!» Men nå tenker jeg: «Jeg skal faen meg gå Birken!»

 

Og Raja må nok holde seg unna godteskuffen til Borghild Tenden de neste ukene. I øyeblikket vurderer han nemlig å være ledsager for en blind mann under neste New York Marathon i begynnelsen av november.

– Så de neste 40 dagene skal jeg ikke spise sukker! Nei, ikke en gang kaker, som jeg er så glad i. Jeg må ned noen kilo før jeg kan løpe maraton.

Før det venter nytt kontor på Stortinget og en plass i en komitè. Alt er ikke avklart ennå. Men Raja gleder seg til de neste fire årene på Stortinget.

– Jeg har aldri drevet med politikk på heltid før! Det var egentlig i går dette først gikk opp for meg. Du vet, i valgkampen går du rundt i en tåke, du har ikke sovet noe særlig, og er i konstant argumentasjonsmodus. Men i går var jeg på kino med en kamerat, og etter filmen, seint på kvelden, gikk jeg nedover Karl Johan, og så plutselig lyste liksom Stortinget opp foran meg i mørket. Og jeg tenkte: «Jaa! Jeg har klart det! Dit skal jeg de neste fire årene».

I det øyeblikket, akkurat idet representant Raja sier dette, virker han faktisk like henført som gamle stortingsmann Celius.

hanne.mauno@dagsavisen.no

 

5 favoritter

MUSIKK: Topp 20-lista til enhver tid, pluss eventuelt jazz og klassisk.

FILM: «A Beautiful Mind» og «Django».

BOK: Lovsamlingen, så klart!

MAT: Lasagne, sjokoladekake, marsipankake, «verdens beste»-kake, bløtkake, ostekake osv.

STED: Pangong Lake,
Himalaya.