Lille Sofie (10 md.) sitter på fanget til en lyshåret dame i 30-årene og gnager fraværende på en kuvertpakke med meierismør. Hun er rolig og fattet, enda fotografer og journalister stimler sammen rundt henne og blitser i vei her inne på konditoriet, som er åsted for et nøye planlagt presse-barseltreff i regi av Redd Barna. Med rundstykker og gurglende babyer feires det at Norge er «verdens beste mammaland». Det står også på den flotte marsipankaka som noen kommer med, men som Sofie likevel griner på nesa over når hun får smake. Ellers tar hun det meste med stoisk ro.

- Jeg ga henne litt valium før vi kom, spøker pappaen hennes, som følger med på avstand.

Men han virker likevel overrasket over at Sofie roer seg så godt hos en fullstendig fremmed dame som slett ikke er mammaen hennes. Hun stirrer beundrende opp på Inga Marte Thorkildsen med store, blå øyne, og Thorkildsen smiler vennlig tilbake.

- Hm, kanskje jeg skal ta deg med på møtet i stemmerettskomiteen? mumler hun ned til Sofie.

Senere må hun holde enda en baby til ære for fotografen, seks uker gamle Ingrid Enanu. «Enanu» skal på etiopisk bety noe sånt som «den som gir glede». Men Ingrid Enanu er altfor trøtt til å spre glede nå. Hengivent sovner hun tungt og snorkende i Inga Marte Thorkildsens armer, som sier til de frammøtte:

- Jeg var heldig med denne, hun er jo veldig rolig, da! Men noe annet ville jo tatt seg veldig dårlig ut. Jeg er jo tross alt barneminister, hæ hæ!

Ja, det skulle tatt seg ut: Om norske barn satte i et redselsskrik ved synet av den forholdsvis ferske barneministeren fra SV, som for lengst har erklært seg som den fremste forkjemper for deres rettssikkerhet og som på toppen av det hele selv er mor til en toåring. Men ellers var det nok av borgerlige, mannlige politikere som i vinter hadde lyst til å løpe skrikende av gårde da det gikk opp for dem at det var en mulighet for at den påtroppende statsråden og SV-nestlederen Inga Marte Thorkildsen teoretisk sett kunne ende opp som vikarierende statsminister for Jens Stoltenberg. «Regjeringen vil ikke bli tatt på alvor hvis Inga Marte Thorkildsen blir fungerende statsminister i Stoltenbergs fravær. Da tror jeg ikke Stoltenberg vil våge å reise ut av landet på en lengre tur», sa Høyres Per-Kristian Foss skremt til DN like før Thorkildsen ble utnevnt i mars.

Den samme Foss og mange andre har de siste ukene også skreket høyt i pressen etter at det ble kjent at Thorkildsen som stortingsrepresentant i høst involverte seg i en incestsak. Hun ringte politiet direkte og foreslo at sjuåringen det gjaldt burde avhøres av kompetente folk på et av barnehusene hun selv har vært med på å etablere. Da hun ville forsvare seg på sin egen Facebook-profil, røpte hun sjuåringens diagnose. Da det i sin tur utløste mer bråk, fjernet hun innlegget.

- Hvorfor fjernet du det innlegget? Hva ligger i det?

Inga Marte Thorkildsen ser ikke ut som om hun har det minste lyst til å snakke om slettede Facebook-innlegg. Hun sitter her, smal som en strek, i svart drakt på sitt strøkne statsrådskontor i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, nøyaktig det samme som hennes SV-kollega Audun Lysbakken måtte forlate i vanære i vinter etter pengerot og habilitetsproblemer.

- Jeg har ikke så lyst til å gå noe mer inn på det, sier hun avmålt.

- Det som har vært, har vært, for min del, og så kommer jeg ikke til å kommentere den saken noe mer.

- Men tar du selvkritikk på din egen håndtering av denne saken?

- Jeg har ikke noe lyst til å kommentere noe mer på den saken. Jeg har akkurat vært i Stortinget nå, vi har hatt interpellasjon om barns rettssikkerhet fra Frp. Det som jeg syns er veldig flott, er at det er unison tillit der til den jobben jeg gjør. Og så kommer ikke jeg som statsråd til å gripe inn i enkeltsaker, og jeg greip selvfølgelig heller ikke inn i enkeltsaker som stortingsrepresentant. Men jeg forsøkte å få fram informasjon om barnehusene, slik at rettssikkerheten kunne bli styrka i prosessen. Jeg er opptatt av den lærdommen jeg har fått gjennom mange års arbeid med disse barna. Jeg har sett hvor dårlig det står til med rettssikkerheten til barn utsatt for vold og overgrep i Norge, og den lærdommen kommer jeg til å bruke for å få til et gjennombrudd for disse barna.

Slik står altså saken. Thorkildsen mener hun i hovedsak gjorde rett, og støttes av opptil flere juridiske eksperter på maktfordelingsprinsippet. Det er heller ikke snakk om at statsministeren kommer til å kaste henne, selv om ting tyder på at hun har fått kritikk internt for at hun var for løsmunnet om barnets diagnose på Facebook. En titt på Thorkildsens Facebook-side viser at hun støttes av mange som mener hun er en modig politiker som har fulgt sin samvittighet og gått i bresjen for et barn i nød. Andre mener hun er en altfor pen og dum SV-blondine som ikke har peiling på hvordan hun skal oppføre seg som statsråd, som mangler respekt for loven og demokratiet, og som følger i SV-leder Audun Lysbakkens fotspor når det gjelder å surre ting til. «Du føyer deg inn i rekken av SV-statsråder som takler å få makt på en særdeles dårlig måte», skriver en. Andre nøyer seg med å overhøvle henne med skjellsord som ikke egner seg på trykk. «Jeg spytter på deg!» freses det. Også på Twitter har Inga Marte-debatten rast i det siste, med stor skadefryd, men med atskillig penere språk.

- Leser du alt som står om deg på nettet?

- Jeg leser veldig mye. Jeg syns jo i og for seg det er ålreit, selv om det kan bli veldig fristende å ta til motmæle.

- Du blir ergerlig?

- Jeg gjør jo det, innimellom. Det kan som sagt være veldig fristende å ta til motmæle, og det kan bli litt for fristende, så jeg må bare være forsiktig. Disse Twitter-debattene, de må nesten bare gå, og så får jeg heller diskutere i litt andre fora. Det som er veldig ålreit med sosiale medier, er jo at da kan man være i dialog med folk. Men det er egentlig ganske vanskelig som statsråd. Så det blir mindre dialog nå enn det jeg egentlig ønsker, sier Thorkildsen, som har vært kjent som en svært engasjert politiker som lett ble personlig i sin politiske argumentasjon.

«Intimitetstyrannen» ble hun ironisk kalt de første årene. Hun trakk fram enkeltmennesker hun hadde møtt og gjorde deres sak til sin eller brukte seg selv og sitt liv for å få fram et politisk poeng. Da debatten gikk om spiseforstyrrelser, innrømte hun at hun selv hadde hatt problemet i tenårene. Nylig roste hun sin stemor på Facebook for hennes kamp mot vold og hedret minnet om sin stebror som ble drept i København for noen år siden. Samtidig har hun heller aldri vært særlig skvetten i intervjuer. Vi har kunnet lese at hun i tenårene en gang satt bak Fina-stasjonen hjemme i Melsomvik og drakk seksognitti, at hun elsker Morgan Kane, yoga, klær og dans, og at hun i flere år holdt giftermålet sitt skjult fordi foreldrene hennes på det tidspunktet var nyskilte og ikke hadde lyst til å oppholde seg i samme rom. Noen år senere ble den «ordentlige» bryllupsfesten holdt, med hele familien samlet.

- Tidligere var du kjent som en impulsiv og åpen politiker. Det kan jo være litt farlig når du sitter som statsråd med direkte tilgang på Twitter?

- Jeg er nok blitt mer påpasselig nå. Men det er heller ikke så enkelt å vite hvor man skal legge seg. Jeg har jo flere hatter nå, jeg er ikke bare statsråd, jeg er også nestleder i SV - og leder av arbeidsprogramkomiteen i SV. Det er fryktelig vanskelig å finne den rette balansen, og det kommer jeg nok til å bruke litt tid på å finne ut av.

Men ikke altfor lang tid. Inga Marte Thorkildsen har vært statsråd i under to måneder, men føler allerede at stortingsvalget i 2013 puster henne i nakken.

- Vi har usedvanlig dårlig tid til å få gjennomført det vi skal før valget i 2013, der vi selvfølgelig regner med å bli gjenvalgt og jeg selvfølgelig fortsetter her! He he. Men vi har sabla dårlig tid! Det som er bra, er at vi vet akkurat hva vi vil, og det gir gode muligheter til å få det gjennomført, sier Thorkildsen, som har brukt mange år på å komme dit hun er nå.

Hun ble valgt inn på Stortinget allerede i 2001 og har sittet i hele fire komiteer. Hver sommerferie har hun dessuten hospitert en ukes tid på steder hun har interessert seg for: I fengsel, på en fødeavdeling, på barnevernsvakta og på sykehjemmet. Hun har vært sauebonde, hjemmehjelp og blitt med politiet ut på jobb. Alt dette visstnok for å kompensere for sin rolige og trygge oppvekst hjemme i Stokke i Vestfold, som eldst av tre søsken. Sin feminisme og sitt barnetekke har hun kanskje arvet fra moren, Lindis Thorkildsen, som på 70-tallet var aktiv i Kvinnefronten og i dag er førskolelærer og jobber med barn. Sitt brennende politiske engasjement har Inga Marte muligens mest fra faren, Heming Olaussen, gammel SV-politiker og nå leder for Nei til EU. Likevel er det han som nå er «au pair» en gang i uka for barneministerens eget barn, Johan. Bestefar henter barnebarnet i barnehagen, kanskje mest for å avlaste Inga Martes ektemann, som nå tar brorparten av hentingen etter at kona ble travel statsråd.

- Jeg prøver å hente Johan sjøl et par ganger i uka, men det er ikke lett å få til bestandig. Det er når du blir statsråd at du skjønner hva «høyt tempo» er. Her er det adrenalinkick på løpende bånd! Jeg kan ikke lenger si: «Skal vi spise lunsj sammen en dag?» For det er ikke lenger åpning for lunsj. Hver time er planlagt. Og så har jeg «lekser» med hjem hver dag, som jeg gjør etter at Johan har sovna om kvelden.

Da er det godt å ha en au pair-bestefar å ty til. Selv holdt Heming Olaussen på å få hjerteinfarkt første gang han så datteren ri i full galopp over et jorde. Hun virket totalt fryktløs, med lyst hår som viftet i vinden.

- Hun var kanskje ti år gammel. Synet av det lille jentebarnet på den store hesten ... huff! sier Olaussen i dag og grøsser tydelig i telefonen.

Inga Marte var hestejente i flere år, men det var fotball hun holdt lengst på med i barndommen. Som seks-sjuåring spilte hun for Vear IF, i en periode med pappa som trener. Senere spilte hun seg inn i Eik, der hun ble kretsmester. Hun sluttet da hun var om lag 16 og politikken tok henne for alvor: SOS Rasisme, Natur og Ungdom, Ungdom mot EF, Sosialistisk Ungdom (SU) og senere SV. Men faren tror (som fedre ofte gjør), at hun kunne drevet det langt i fotballen om hun hadde fortsatt.

- Hun var kjapp og hadde innsatsvilje. Kanskje ingen stor målscorer, men teknisk svært god, oppsummerer han saklig.

Men far og datter har også vært politiske parhester. Under en valgkamp på 90-tallet gjorde de et i ettertid nesten legendarisk mediestunt sammen hjemme i Vestfold: I protest mot det de mente var ulovlig privatisering av strandsonen, bestemte de seg for å sage ned et gjerde. Problemet var bare at de sagde ned feil gjerde. En morsom detalj er at jenta Inga Marte Thorkildsen sagde gjerde sammen med, var ingen ringere enn Kari Anne Moe, som senere skulle bli hennes argeste rival i en bitter lederstrid i SU i 1999. Den radikale Moe, støttet av den da så unge Audun Lysbakken, vant kampvoteringen mot den mer moderate Thorkildsen, støttet av to unge menn ved navn Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås. Særlig Holmås og Thorkildsen har jobbet tett sammen på Stortinget i alle år og er nære venner også privat. Med årene har hun også kommet nærmere Audun Lysbakken, og utad klarte hun å holde seg nøytral da lederkampen herjet som verst mellom Lysbakken og Holmås.

Likevel, det var de tre sammensvorne fra nederlagets time i 1999 som 23. mars i år sto på Slottsplassen som seierherrer og nye statsråder, mens Lysbakken var den som måtte gå ut av regjeringen i skam. Nå er det de tre som hver uke sitter sammen med resten av regjeringen i konferanser og legger fram saker for kongen i statsråd på Slottet hver fredag.

- Dere er kanskje litt stille sånn til å begynne med, dere nye?

- Ja, vi er kanskje det. Ja, ikke Heikki, da! Hæ hæ!

Til gjengjeld fikk Audun Lysbakken ledervevet i SV, mens Thorkildsen måtte overta skandaledepartementet hans.

- Føler du at det ligger et spesielt press på deg i å være ryddig, nettopp i dette departementet?

- Nei. Det gjør jeg ikke. Selv om det ble gjort feil fra Audun Lysbakkens side, så er det ikke dette som er «vanlig» for SV. Vi gjør jo alt vi kan for at vi ikke skal gjenta disse feilene.

- Har du kjent på at nettopp dette departementet var det litt skummelt å overta?

- Nei. Jeg har heller tenkt: «Dette departementet vil jeg gjerne overta!» Jeg føler at jeg har så mye engasjement og erfaring fra felt som ligger nært dette departementet, og den kompetansen og det nettverket jeg har vil være veldig verdifullt for å kunne gjennomføre det som Audun satte i gang av utredninger. Jeg har muligheten til å få ting gjennomført, pluss at jeg tar med meg mine egne perspektiver, sier Thorkildsen, som utrolig nok er den femte barneministeren etter at de rødgrønne vant flertallsmakten i 2005.

Det henger portrettbilder av dem alle sammen ute i korridoren, og tre av dem måtte gå under stor politisk turbulens: Karita Bekkemellem, Manuela Ramin-Osmundsen og Audun Lysbakken. Det er faktisk bare plass til ett portrettbilde til på den veggen nå.

- Det er egentlig bare plass til deg der?

- Der ser du! Jeg må nok bare bli her!

hanne.mauno@dagsavisen.no