CD

«Gioia!»

Arier av Rossini, Mozart, Donizetti, Verdi, m.fl.

Alexsandra Kurzak, sopran

Orquestra de la Comunitat Valenciana

Dir: Omer Meir Wellber

Decca 478 2730

Nytt lysende soprantalent

Alexsandra Kurzak er ute med sin første solo-CD med flere av sine største suksesser til nå.

Hennes foreldre er profesjonelle musikere hjemme i Polen. Moren fetert sopran og faren hornist i deres hjemby, Breslau, og det skal ikke ha vært dem imot at deres datter Alexsandra skulle gjøre musikken til sitt levebrød. Men, de skal ha vært enige om at hun ikke skulle følge i morens fotspor. Derfor bestemte de at hun skulle få en fiolin, fordi de mente at, skulle hun få en jobb i vesten, var fiolin en lettere måte å få innpass på. Så, da hun var syv år gammel begynte hun å ta timer. To år senere spedde hun på med klaverundervisning, mens sang fortsatt ikke var aktuelt. Men hun ville det annerledes. Da skoledagene var over gikk hun til mamma og pappa, og sa høyt og tydelig at det var sanger hun ville bli. Hun fikk tre ukers intensiv undervisning av sin noe overraskede mor, gikk opp til eksamen og kom ut med høyeste karakter.

Alexsandra Kurzak begynte altså å studere sang, med moren som mentor og pedagog, og snart sto hun på scenen, og en av rollene hun imponerte stort i, var Susanna i Mozarts «Figaros bryllup». Flere ganger i samspill med moren i rollen som Grevinnen. Etter hvert havnet hun på musikkhøyskolen i Hamburg, der hun også fikk være med i et prosjekt for unge sangere ved statsoperaen der. Snart vant hun priser ved forskjellige konkurranser, og ved Plácido Domingos berømte «Operalia» i 2000, ble hun oppdaget av mannen som hadde ansvaret for å engasjere sangere til Covent Garden operaen i London, og det resulterte noen år senere i et innhopp, for en indisponert kollega, i en av hovedrollene i Mozarts nokså ukjente opera «Mitridate, Re di Ponto». Hennes innsats ble så skattet og ryktet om at en ny stjerne var født fløy over dammen, der de plutselig kom i beit for en lys og lett koloratursopran til å tolke dukkerollen Olympia i Offenbachs «Hoffmanns eventyr». Senere har hun blitt invitert tilbake til London for flere hovedroller. Jeg hørte henne der for fem år siden som Adina i Donizettis «Elskovsdrikken». En dame med stor scenisk utstråling, og med en klar og tydelig lyrisk sopran.

De første rollene hennes i tillegg til Susanna, var blant andre Nattens Dronning i «Tryllefløyten», Blondchen i «Bortførelsen fra Seraillet», og Norina i «Don Pasquale». I de siste årene, etter at hun har følt at stemmen har blitt en smule mørkere og fyldigere, har hun kastet seg over Violetta i Verdis «La Traviata», og Lucia i «Lucia di Lammermoor». Og nå er hun ute med sin første solo-CD. Her viser hun oss flere av sine største suksesser til nå, pluss et par eksempler på hvilken vei hennes karriere kanskje vi følge.

Kurzak har en klokkeklar lyrisk sopran. Et naturlig legato og en eksakt koloratur hører også med til fortreffelighetene. Det beviser hun allerede i åpningsarien, «Una voce poco fa», fra «Barberen i Sevilla». At hun har en naturlig sans for de lyriske Mozart-partiene kommer tydelig fram i «rosearien» fra «Figaros bryllup». Ingen tvil om at dette er en av favorittrollene hennes. Hun er en naturlig Adele, fra «Flaggermusen»: Den berømte latterarien bobler av sjarm. I Gildas arie fra «Rigoletto» demonstrerer hun suveren teknikk, der hun avslutter det hele med perfekte triller. I det hele beveger hun seg med usedvanlig letthett og sikkerhet mellom alle registrene. En annen delikat sak er polonesen fra Bellinis «I Puritani», der den glade og forventningsfulle Elvira ser fram til sitt bryllup med sin Arturo. At hun allerede har feiret store triumfer både som Violetta og Lucia får vi solide eksempler på gjennom den dramatiske scenen fra første akt av «La Traviata», og eksemplet fra «Lucia». Riktig nok ikke selve «vanviddsarien». Den kommer nok neste gang, men den vel så krevende kavatinen fra første akt.

Decca har alltid demonstrert fin nese for nye talenter, og de scorer stort ved å inkludere Aleksandra Kurzak i sin stall av unge lysende sangere. Hun har uttrykt ønske om å synge mer Verdi og Puccini. La oss håpe hun holder seg litt på matta, slik at kan ha glede av henne i mange år framover.