For fem år siden gjorde vi et forsøk på å nominere de beste reggaealbumene gjennom tidene her i avisen - og holdt Bob Marley utenfor, for enkelhets skyld. Alle albumene på lista kan likevel konkurrere med Marleys beste. På første plass: «Heart of The Congos» med The Congos. På fjerdeplass: «War In A Babylon» med Max Romeo. Begge produsert av Lee Perry. Hans egen samling «Arkeology» plasserte vi på sjuende plass. Når alle disse står på samme scene på Øyafestivalen fredag er det en stor begivenhet. Uansett om vi aldri kan være helt sikre på hvordan reggaekonserter kommer til å høres ut. Spesielt spennende blir det når Lee Perry er involvert.
Max Romeos «War Ina Babylon» fra 1976 definerer reggaemusikkens kraft midt på 70-tallet, med sterkt religiøst og politisk orienterte sanger. Dette er sosialrealisme på sitt mest oppløftende, utenriksmagasin og danseskole på en gang. Max Romeo var mest kjent for «grisevisa» «Wet Dream», en stor hit i 1969, før Lee Perry organiserte mesterverket «War Ina Babylon», der Romeo som kjent tar på seg en trøye av jern, og jager djevelen bort fra jorden. The Congos var på «Heart Of The Congos» i 1978 tre stemmer som gikk opp i en høyere enhet, i en rekke ufattelig vakre og dypt religiøse sanger, alt understreket av en nedstrippet Lee Perry-produksjon, der dårlig lydkvalitet blir en ren nytelse. «Heart Of The Congos» er en naturopplevelse - og en av tidenes beste plater uansett sjanger.
Lee Perry selv er først og fremst plateprodusent. Og trollmann. Om ikke Perry er både genial og riv ruskende gal, så høres det i hvert fall sånn ut. Han har skapt en av populærmusikkens mest oppsiktsvekkende myter rundt sin uforlignelige person. Historien handler om en mann som satt i et simpelt studio på Jamaica og lagde noen av verdens beste plater. Så begynte han å oppføre seg veldig rart, satte fyr på det samme studioet og gikk inn i musikkhistorien som levende legende. Perry fortsetter å lage plater med ujevne mellomrom, men vekker mest oppmerksomhet for å sprade rundt og være seg selv, på godt og vondt.
Etter noen års læretid startet Lee Perry sitt eget plateselskap Upsetter i 1968, og fikk allerede året etter en av tidenes første reggaehits i Europa med The Upsetters‘ «Return Of Django». Han innledet et samarbeid med The Wailers, som førte til en rekke innspillinger mange mener var de beste Bob Marley noen gang gjorde. «Sun Is Shining», «Kaya» og «Don’t Rock My Boat» låt aldri vakrere enn i 1971. Du tror kanskje at «Small Axe» handler om å kvitte seg med alle undertrykkere, men sangen gikk egentlig bare til angrep på de ledende platestudioene på Jamaica, Federal, Dynamic og Studio One. Lee Perrys Black Ark skulle snart komme til å overskygge alle de andre.
Det var ikke Lee Perry som fant opp dub (eller remiksing, som det heter i dag), men han var med fra starten da Jamaica gikk amok i lyd tidlig på 70-tallet. Perry lot båndene surre med lyden av singlende glass, pistolskudd, hva som ellers måtte være i nærheten, samt hans store spesialitet: noe som hørtes ut som ei rautende ku! Det er vanskelig å tenke seg dagens utsvevende lydfantasier i hip hop, elektronika og dubstep uten inspirasjonen fra Scratch. Sannelig var han ikke først ute med ukreditert sampling også, der han klippet inn soulgruppa Chi-Lites i sin egen «Station Underground News» for snart 40 år siden. Hans messende rim i denne låten inneholder forresten linjene «I give you another rapping», bare for å komme enda et fenomen mange år i forkjøpet.
Lee Perry dominerte reggaemusikken i gullalderen i andre halvdel av 70-årene, med produksjoner for Junior Murvin («Police And Thieves»), Susan Cadogan («Hurts So Good») og The Heptones («Party Time») i tillegg til mesterverkene til Max Romeo og The Congos - samt «Complete Control», den beste singelen til The Clash. Perry ble omfavnet av punkerne, og skrev «Punky Reggae Party» sammen med Bob Marley, som en hyllest til den nye bevegelsen i rocken. Det meste av alt dette foregikk i Lee Perrys Black Ark-studio i Kingston, Jamaica. Et slags tempel for reggaemusikken, med sin firespors båndopptaker som ikke holdt tritt med den teknologiske utviklingen, men som ga magiske resultater.
Plateselskapet Island nektet likevel å gi ut «Heart of The Congos» fordi lydkvaliteten var for dårlig. Det sies at Perry renset lydhodene med T-skjorta si, og enda mer tvilsomme rapporter fortalte at han drakk renseveska selv. Han kom på kant med Island-sjefen Chris Blackwell, begynte å oppføre seg stadig mer eksentrisk, og satte til slutt fyr på hele studioet. Siden har han brukt mange intervjutimer på å framheve at Blackwell er djevelen selv.
Lee Perry er mistenkt for å spille rollen som eksentrisk geni til fullkommenhet. Han gjør det han kan for å leve opp til ryktet, som da han møtte Dagsavisens Bernt Erik Pedersen under sin første opptreden i Norge, på Quartfestivalen i 1998. Her sa han sånt som «Tiden har kommet med havperler og afrikanske perler og ametyst. Og fred. Jeg kommer med fred. Jeg kommer fra månen med skorpionen på tunga.»
Lee Perrys egne sceneopptredener er like uforutsigbare som mannen selv. På en konsert på Rockefeller i 2003 gikk han rundt og messet bisarre meldinger om alt og ingenting. Vi lurer fortsatt på om han var kommet for å befri oss fra skattetrykket (taxes) eller drosjene (taxis). The Congos er langt mer stødige på scenen på sine gamle dager. Da de skulle opptre sammen i Roskilde i 2007 var Lee Perrys bidrag å stå i bakgrunnen å vifte med et flagg. I 2010 lagde de overraskende nok et helt nytt album sammen, «Back In The Black Ark», et helt greit album, selv om de var veldig langt unna gammel storhet. Nå har de fått med seg Max Romeo for sommerens store reggaeshow. Hvis de tettpakker deres korte time med alt de kan best blir dette en stor opplevelse. Men ingen kjenner dagen før Lee Perry har forlatt scenen.
geir.rakvaag@dagsavisen.no
