London forandret alle som har vært interessert i popmusikk. Se bare på filmopptaket av Bruce Springsteen, der han går på scenen i Hyde Park i 2009 og hamrer løs på «London Calling». Eller hør hva Newcastle-gutten Mark Knopfler fortalte oss sist vi snakket med ham, om inntrykkene som førte til at han skrev «Sultans Of Swing» for Dire Straits: - Jeg syntes London var en helt fantastisk by da jeg var 18. Jeg haiket ned fra Newcastle, kom fram midt på natta, og ble satt av ved en nattklubb der alle disse ungdommene strømmet ut på gata. Det var en fantastisk følelse, fortalte han.
Mitt første møte med London var sånn: Jeg kom med toget fra Kanalen. På vei inn mot Victoria Station, før kryssingen av Themsen kom den store åpenbaringen: Battersea Power Station. Et monumentalbygg jeg ikke hadde trodd fantes på ordentlig. At kraftstasjonen var noe de hadde funnet på for omslaget av Pink Floyds «Animals», albumet som kom året før. Jeg speidet etter grisen også. Battersea Power Station er og blir selve symbolet på London for meg. Selv om Chelsea vil gjøre den om til fotballplass.
Jeg hadde visst om «Swinging London» siden 60-tallet, hørt Richard Herrmann fortelle så levende om folkelivet på radio, holdt med Tottenham siden de slo Chelsea i cupfinalen i 1967. På 60-tallet var London forbundet med ren og skjer magi. The Beatles kom kanskje fra Liverpool, men flyttet fort til London da det begynte å svinge rundt dem. Det var i Abbey Road musikkens deres ble til. The Rolling Stones var i London allerede. Så kom The Small Faces. Og The Kinks, med Ray Davies, som skulle utvikle seg til å bli Londons egen heimstaddikter. 70-tallet brakte glamrock, T. Rex på Wembley, Bowie og alt som hørte med. Så var det punkrocken.
Å komme ut på gata fra Victoria Station denne varme sommerdagen var enda et møte med en drøm. Med toetasjes busser som kjørte på feil side, og de svarte drosjene som det skulle gå mange år før man hadde råd til å benytte seg av. Noen stakk til meg en lapp om billig overnatting på Chelsea Embankment. En time senere kunne jeg sunget «And I … live by the river», bortsett fra at denne sangen fortatt var 18 måneder inn i framtida. Det var fullt i herberget, men jeg fikk tildelt «madrass nr. 8» på gulvet i baren. «Du er ikke her for sove», trøstet mannen i den såkalte resepsjonen.
Første kvelden i London var jeg på konsert med The Clash i Camden. De helt ukjente The Specials var oppvarmingsband. The Clash sluttet klokka to om natta. Jeg lærte sentrale deler av London å kjenne denne natta. Det tok, og tar, fortsatt minst to timer å gå fra Camden til Chelsea. Ei sentral rute i den ville «west end». Her fikk jeg se nattesiden av «The Streets Of London», som Ralph McTell sang om. Eller, på vei gjennom Soho, scener som fikk Paul Simon til å skrive hymnen «Blessed» til nattens dronninger. Veien passerte Piccadilly Circus, forbi Hyde Park, ned på King’s Road. Ti slutt dukket Battersea Power Station opp på andre sia av elva, og jeg var tilbake i mitt midlertidige hjem. Dette er og blir den beste måten å gjøre seg kjent i store byer på. Å gå. For, «Workin’ ‘pon di underground/You don’t get to know your way around» som det heter i «Inglan is A Bitch» av Linton Kwesi Johnson. Enda en stor London-poet som egentlig er født langt, langt borte fra byen.
Denne sommeren er det 50 år siden Rolling Stones gjorde sin første konsert. På klubben The Marquee. Da jeg så det nye bildet av dem, tatt der klubben først lå i Oxford Street, slo det meg at The Marquee nesten er like mytologisk som bandet. Selv om den bare hadde plass til noen hundre mennesker. I 1964 flyttet The Marquee til Wardour Street, der den ble liggende i nesten 20 år. Her spilte de fleste før de ble for godt kjent: Hendrix, Pink Floyd, The Who, The Jam, The Police. Og Dire Straits. London var alle muligheters by. Jeg fant veien til The Marquee den neste kvelden min i London. Ikke fordi jeg absolutt skulle på The Marquee. Jeg skulle se The Adverts. Det aller beste punkbandet dette året, The Clash inkludert. Selverklærte «one chord wonders» som akkurat da lå de godt plassert på lista med «Gary Gilmore‘s Eyes». Etterpå vridde jeg svetten ut av T-skjorta, tok beina fatt igjen, og vandret tilbake til Chelsea. Ikke fullt så langt denne gangen.
Dette ble begynnelsen på et kjærlighetsforhold til London. De nærmeste årene så jeg alle de nye gruppene jeg ville. Dexys og Madness var ennå oppvarmingsband. Plater var til salgs overalt. Reggaebutikkene var så små at de bare hadde plass til lydanlegget. Kundene hang utenfor, tilsynelatende dagen lang. Romaner om byen fikk en egen verdi, fra Charles Dickens via Colin MacInnes og Michael Moorcock, til Martin Amis og Hanif Kureishi. Filmer om London ble en egen sjanger for meg. Fra den gamle Ealing-komedien «Passport to Pimlico», der en liten bydel ville løsrive seg fra resten av landet, til en rekke Hitchcock-filmer, helt fram til nyere publikumsfavoritter som «Notting Hill» og «Love Actually».
Jeg var i London jevnlig de neste 25 årene. Helt til britisk musikk begynte å miste initiativet i det nye århundret. Platene ble dessuten dobbelt så dyre på Virgin Megastore som på Platekompaniet. Men jeg tror det som for alvor fikk meg til å føle at London hadde mistet litt av magien var denne restauranten i Bayswater som i vinduet reklamerte med at D.D.E. hadde vært på besøk. Beatles spilte kanskje aldri så vakkert som vinsjan på kaia, med Namsos kommer aldri til å ha den samme mystikken som Chelsea og Camden. Det skal være langt igjen til Royal Albert Hall.
Rockarkivet
Sanger om London
1. The Kinks: «Waterloo Sunset»
«Dirty old river/Must you keep rolling/Flowing into the night». Ingen har beskrevet de mange sidene av London bedre enn Ray Davies. Fra dagligliv i «Dead End Street», til natteliv i «Lola» og herreliv i «Dedicated Follower Of Fashion». «Waterloo Sunset» het visst fra begynnelsen «Liverpool Sunset», men slik informasjon passer ikke her.
2. Adele: «Hometown Girl»
«I like it in the city when two worlds collide/You get the people and the government/Each taking different sides». Vi har sagt det før og sier det igjen. Du kan ta jenta ut av Tottenham, men du kan ikke ta Tottenham ut av jenta. Dette kalles gatekredibilitet.
3. David Bowie: «The London Boys»
«Bright lights, Soho, Wardour Street/You hope to make friends with the guys you meet». Sangen er ikke like kjent som forsidefotoet av Ziggy Stardust i en sidegate til Charing Cross Road, men er likevel en flott beskrivelse av byens natteliv. Hver gang jeg passerer Gloucester Road med tuben lurer jeg forresten på hvorfor dette stedet står i parentes etter «The Prettiest Star» på etiketten på «Aladdin Sane»-albumet. Jeg liker å tro at Bowie skrev sangen her i løpet av tre minutter, mens han ventet på neste tog.
4. Madness: «NW5»
«I’ve seen you come alive/From those humble beginnings in NW5». NW5 er postkoden for Kentish Town, nabobydel til Camden, der Madness oppsto. Sangen er fra deres nyeste album «The Liberty Of Norton Folgate», som forteller historien om en fargerik bydel på 1700-tallet.
5. The Clash: «Guns Of Brixton»
«You can crush us/You can bruise us/ But you have to answer to …/Oooh. the guns of Brixton». Egentlig var The Clash fra området rundt Ladbroke Grove og Portobello Road, men verdensvante som de var er denne beretningen fra sør for elva like hjemmekjær.
6. The Pogues: «Transmetropolitan»
«From Brixtons lovely boulevards to Hammersmiths sighty shores». The Pogues er mest kjent for en julesang om New York, men få har sunget så fint om Londons styggvakre sider som Shane MacGowan. Hør også «Dark Streets Of London», «Rainy Night In Soho», «Misty Morning Albert Bridge» og mange andre.
7. The Jam: «A Bomb in Wardour Street»
«It’s blown up the West End now it’s spreading to the city». Paul Weller satte London på kartet til The Jam allerede med «In The City», og fortsatte å fortelle om storbyens liv og røre.
8. Squeeze: «Up The Junction»
«I never thought it could happen/With me and this girl from Clapham» Enda et erkelondonsk band. Med et «kitschen sink» (sosialrealistisk)-drama inspirert av en tv-film av Ken Loach av samme navn, også nyinnspilt som kinofilm.
9. Paul McCartney & Wings: «London Town»
«Silver rain was falling down /Upon the dirty ground of London Town». Paul McCartney kom fra Liverpool, har gård i Skottland, men har hatt mange av sine største stunder i London.
10. Dire Straits: «Sultans Of Swing»
«South of the river you stop/and you hold everything». En flott beskrivelse av magien på de små musikklubbene.
11. Gerry Rafferty: «Baker Street»
«The city desert makes you feel so cold/It‘s got s many people but it‘s got no soil». Sangen om gata til Sherlock Holmes gir ikke det mest flatterende bilde av London. Den berømte saksofonsoloen forsterker desperasjonen.
12. Lily Allen: «LND»
«Summer‘s in the sky oh why oh why /Would I want to be anywhere else»
Jeg må innrømme at jeg aldri har prøvd meg på sykling rundt i London, men Lily Allen får detil å høres ganske fint ut. På tross av alt det fæle hun ser.
13. Coldplay: «Cemeteries Of London»
«There‘s no light over London today». En av Londons mest spesielle severdigheter er kirkegården Highgate Cemetery. Men en rekke monumentale gravplasser for notabiliteter på vestsiden. Allmuen, og Karl Marx, er begravet på østkanten.
14. Warren Zevon: «Werewolves Of London»
«I saw a werewolf with a chinese menu in his hand/Walking through the streets of Soho in the rain».
Kåret til beste åpningslinje i en sang av lyttere til BBCs Radio 2. Varulven i London ga også uvurderlig reklame for kinarestauranten Lee Ho Fook og inspirerte filmen «An American Werewolf In London».
15. Kirsty MacColl «Soho Square»
«But one day you‘ll be waiting there/Come summertime in Soho square»
Soho Square er en liten oase midt i tjukkeste West End. En av benkene i parken har fått sin plakett til minne om Kirsty Maccoll. Ta gjerne en fortjent hvil der.
