Det er vel typisk at Alison Krauss er mest kjent for sitt samarbeide med Robert Plant på «Raising Sand», et album som vant Grammy-pris som årets plate i 2008. Før dette hadde imidlertid Plant bare én Grammy på hylla. Krauss hadde 20. Siden har det totale antallet hennes kommet opp i 27, flere enn noen andre nålevende musikere. Konserten med Plant er hennes eneste i Norge så langt. Nå kommer hun endelig med musikken hun har vunnet de fleste av disse prisene for.

- Jeg gleder meg til å komme tilbake, jeg har gode minner fra den forrige konserten, sier hun til Dagsavisen.

Alison Krauss er et musikalsk vidunderbarn. Hun begynte å spille klassisk fiolin da hun var fem, men var ikke stort eldre da det ble riktigere å kalle instrumentet for fele.

- Jeg var bare seks eller sju da jeg ble oppslukt av bluegrass, forteller hun. Hun gikk langt inn i den amerikanske tradisjonsmusikken, gjorde det bra på de lokale «kappleikene», og var bare 14 da hun sammen med broren Viktor ga ut albumet «Different Strokes», fullt av forrykende tradisjonelt felespill. Som bråmoden 16-åring ga hun ut albumet «Too Late To Cry», der hun begynte å synge også. 18 år, allerede full av erfaring kom «Two Highways», den første plata sammen med gruppa Union Station.

- Jeg skulle kanskje ha ventet litt lenger med å gi ut plater. De er vanskelige å høre på nå. I den alderen utvikler vi oss så fort, sier Alison Krauss, men er enig i at hun ikke har noe å skamme seg over.

- Jeg gjorde ferdig high school, jeg gjorde alt det jeg skulle ellers også, Det er ikke sånn at jeg har gått glipp av barndommen min. Men jeg var så entusiastisk til å spille i band at det ble tid til alt. Det er vanskeligere å få gjort alt jeg vil nå, synes hun.

Den tidlige starten hadde en stor fordel. Alison Krauss og Union Station lot seg ikke overtale av den etablerte countrybransjens krav til det konforme. Hun flyttet tidlig til Nashville, men endte aldri på samlebåndet for kontemporær countrymusikk.

- Vi lagde ikke musikk for radiostasjonene. Vi var så unge da vi begynte å gi ut plater at vi ikke hadde noen økonomiske bekymringer. Vi trengte ikke å gjøre noen musikalske kompromisser. Vi var heldige sånn, synes hun.

Den første anerkjennelsen av Alison Krauss utenfor indre countrykretser kom med albumet «Baby, Now That I’ve Found You». Et funn av ei samleplate, som inneholdt de beste sangene fra hennes fem første album. Til tross for at dette er bluegrass så det holder viser den litt av den varierte inspirasjonen som ligger til grunn for hennes allsidige appell. Tittellåten er ganske riktig den britiske soulgruppa The Foundations‘ topphit fra 1967. I en helt vidunderlig versjon. Et enda større publikum oppdaget Alison Krauss etter filmen «Oh Brother Where Art Thou?». Hun er ikke på rollelista, men høres veldig godt når hun synger «Down In The River And Pray».

Det er en utsøkt nytelse å høre Alison Krauss spissformulere essensen i countrymusikken. Vaskeekte svingende amerikansk bluegrass, framført med spenst og fingerspissfølelse. Og ballader som er så såre at de verker fysisk. Sanger så søte, smektende og melankolske at lytterne smelter, men uten å føle seg klissete etterpå. Krauss har en usedvanlig følelsesladet stemme som gir assosiasjoner til store soul- og jazzsangere, og utleverer seg selv ettertrykkelig hele tida - selv om hun ikke lager sangene selv.

- Jeg har aldri følt kallet. Jeg har aldri tenkt at «nå må jeg skrive en sang». Derimot har hun ofte tenkt at «den sangen må jeg synge». Jeg kan tolke dem på min måte. Det fine med sanger er at de kan bety forskjellige ting for forskjellig mennesker. Det viktigste med sangene jeg synger er at de inneholder sannheter for meg.

Hun har et usedvanlig godt øre for å plukke fram det beste fra andre uten å ty til oppbrukte standardlåter. Versjonene av Gillian Welch‘ «New Favorite» og Richard & Linda Thompsons «Dimming Of The Day» er så vemodige at det faktisk gjør vondt!

- Dette er noen av favorittsangene mine. Jeg elsker å utforske disse temaene, tanken på å bli byttet ut. Det andre verset i «New Favourite» er helt hjerteskjærende, og «Dimming of The Day» har en inntrengende historie. Jeg synes de handler mer om lengsel enn sorg.

Er det rart at Alison Krauss kommer til Holmenkollen på en festival der hun etterfølges på hovedscenen av Turboneger og Kiss? Det er vel ingen grunn til å være snerpete her. Hun har som alle vet spilt inn et album med sangeren i Led Zeppelin. Debutalbumet har en versjon av Bad Companys «Oh Atlanta». Hun har sågar intervjuet Def Leppards Joe Elliott for herremagasinet Mojo.

- Jeg kan interessere meg for det meste. Det er vel sånn med deg også, at du gjerne hører på det du synes er spesielt, og høres lidenskapelig ut?

Suksessen med Robert Plant forstyrret Alison Krauss’ egen karriere. De forsøkte å lage en oppfølger til «Raising Sand», men fikk det visst ikke helt til. Først i fjor var hun tilbake med Union Station, i det fine albumet «Paper Airplane». Som om ingenting hadde skjedd. Helt upåvirket av rocksuksessen hennes laget de enda et rent og pent bluegrassalbum, så overbevisende som bare de kan. Alison Krauss kan gjøre hva hun vil og få det til. Bandet hennes kunne også godt fått lov til å underholde oss på egen hånd. Her finner vi gitaristen Dan Tyminski, han som ga sangstemme til George Clooney i «Oh Brother Where Art Thou», og som gjerne synger «Man Of Constant Sorrow» på konserter fortsatt. Dessuten står det klart og tydelig «featuring Jerry Douglas» på konsertplakatene til Alison Krauss. Det vil si at vi også får se mannen som har spilt dobro med de fleste store countryhelter vi kan komme på, og Øystein Sundes beste bluegrassplater. Neste uke gir Douglas ut soloalbumet «Traveler», med gjesteopptredener fra Eric Clapton, Paul Simon og Mumford & Sons.

- Når jeg spille med Union Station er jeg mer meg selv en i noen andre sammenhenger, forteller Alison Krauss, som tror at den neste plata hennes også er med dette bandet. Men kommer det noen gang en oppfølger til «Raising Sand»?

- Vi har snakket om det i mange år. Så hvis muligheten byr seg ….

Alison Krauss spiller på Holmenkollen Sommerfestival lørdag 30. juni kl. 16.30. Hun spiller også i Roskilde lørdag 6. juli, etter First Aid Kit, men før The Low Anthem, Staff Benda Bilili, Bruce Springsteen, Bon Iver og Sivert Høyem. Kan bli en fin dag for musikk ...

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Ikke noe her