Det var en tirsdag formiddag i livet. En av disse det er uendelig mange av. Men ikke veldig mange av dem disponerer man selv. For den gjengse arbeider så disponerer man fem av dem i året. Tenk på det. Og sjelden bruker man disse verdifulle fem få fritirsdagene til å drikke kaffe på kafeen på hjørnet.
Jeg har tilfeldigvis en del tirsdager på hånden om dagen. Og på akkurat denne tok jeg turen til et liten, unnselig kaffe på Grünerløkka med navnet Liebling. (Litt ubetalt tekst-reklame: byens beste sandwicher og det nærmeste du kommer Prenzlauer Berg i Oslo…). På formiddagstid er sjappa stinn av veslevoksne Foss-studenter, som prater om sine kommende statsvitenskapsstudievalg, og som utilsiktet er svært underholdende der de feier rundt med sine kontinentale hilsevaner, kyss, klapp og klem, og kaffepreferanser. Å sniklytte er ikke pent, men veldig gøy. Hvilken forskjell 20 år gjør! Kafeen har også et avisstativ med nye og halvgamle trykksaker. Jeg plukket med meg dagens Klassekampen, lørdagens Klassekampen og boligdelen av Aftenposten. Dagsavisen var selvsagt opptatt.
Jeg må innrømme at med alle duppedittene som har hærtatt hjemmet mitt, så blir det mye nettaviser. Selv om jeg sukker og stønner over skrivefeil og oversalg. Men det skal ikke mer enn en liten halvtime på kafé til for å få igjen troa på Avisa. Troa på det redigerte produktet, der saker om at Vær-Eli Kari (ja, det er termen på nettet) har flyttet fra samboeren etter 11 år, ikke står skulder til skulder med at hundrevis av mennesker er slaktet i Syria. På nettavisene gjør de nemlig det. Der albuer det meningsløse seg plass foran det vesentlige. Hvis saken bare er populær så trenger den ikke være viktig for å forsvare plassen på topp eller i andre rekke på nettavisenes plakat. Og med nye leservaner som innbefatter do, seng, buss, trikk så sitter man jo der med sin iPhone eller tilsvarende snart døgnet rundt, og sakte, men sikkert bruker man mye mer tid på nettlesing enn papirlesing. Og helt umerkelig så leser man mer og mer piss som man verken er rasjonelt eller intellektuelt interessert i utover at man er et lite menneske som kicker og klikker på det som pirrer de mest basale deler av vår natur - sex, sensasjoner, kjente tryner, sinnssyke nyheter fra hvorsomhelst i verden bare de er ko-ko nok. Ja, faktisk nøyaktig de samme faktorene som gir Dagbladet suksess på nett. De gir folket det de vil ha. Men jeg tror fortsatt litt på dette med å gi folk det de burde ha. Dagbladet er loff. Klassekampen grovbrød.
Å lese Jon Hellesnes‘ glitrende post-Breivik-drøfting av menneskets gode eller onde natur i Klassekampen, var en etterlengtet motvekt. Ganske sikkert en tekst jeg ikke hadde klikket i meg på nett. Interessant var det også å lese om Knausgårds essay om bæsj som nå skal gis ut i Danmark. Det er vel bare logisk etter å ha skrevet seks feite bind om sitt eget rasshøl? Og ikke minst avisas gode intervju med litteraturprofessor Tore Rem i anledning Charles Dickens‘ 200-årsjubileum, selv om avisas forsidehenvisning «Populær i 200 år» vel ikke akkurat har dekning. Men saken ga grunnlag for refleksjon over hva Dickens hadde skrevet om vår tid, hadde han levd. Det er mer forfattermat rundt oss enn man skulle tro ved å lese forlagenes slipplister. Sånn kan man sitte og klappe og bue for seg selv, men i sum var jeg altså svært oppstemt over lesinga og Avisas kilde til annet enn nettets flyktige impulser, selv om innholdet var dels svært dystert. Aftenpostens boligseksjon hopper jeg høflig og kollegialt over å kommentere. (Men å skrive om interiør- og lysrådgivere i Haugesund som selger sveitservillaen for å bygge ny, feit funkisvilla, kan umulig være grunnen til at man sleit seg gjennom to år på Journalisthøyskolen.)
Det er mye å irritere seg over her i verden, men jeg trøstet meg at jeg hadde helsa og to friske unger, og at ungdommen ved siden av meg klemte hverandre, og gikk ut og møtte sola, i godt humør. Det varte helt til Nick Lowe senere denne tirsdagen i livet skulle avslutte sin glitrende konsert på Rockefeller. Hans versjon av Elvis Costellos «Alison» aleine på gitar var til å miste pusten av, og den taktfaste klappingen døde fort ut når salen forsto nettopp det, at dette var magisk. Alle forsto det, unntatt en jævel, som insisterte på å klappe. Aleine. Til det var slutt.
lars.west.johnsen@dagsavisen.no
