CD

P. I. Tsjaikovsky: Fiolinkonsert D-dur

C. Nielsen: Fiolinkonsert

Vilde Frang, fiolin

Danmark radiosymfoniorkester

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

EMI

Da hennes første CD ble utgitt i 2010, var den på mange måter en sensasjon. Jeg mener å vite at det var første gang det skjedde at en norsk kunstner innen sjangeren «klassisk musikk» debuterte på et av de internasjonalt mest anerkjente plateselskapene. Ikke engang Kirsten Flagstad, Arve Tellefsen, Leif Ove Andsnes eller Truls Mørk har kunnet smykke seg med en slik anerkjennelse. De hadde tross alt laget lokale innspillinger, før deres talenter ble snappet opp og satt i et mer internasjonalt perspektiv. Men vår unge fiolinistiske begavelse, Vilde Frang maktet altså dette. Det var EMIs talentspeidere som hadde lagt for dagen en følsom nese for dette helt spesielle talentet, og utgivelsen ble en braksuksess. Hun mottok blant annet en «BRIT» award som beste nykommer. Ingen dårlig start på den «voksne» karrieren.

Det var heller ikke noen lettvektere hun hadde valgt å debutere med. Hun kastet seg like godt ut på dypt vann. Med Prokofieffs første, og Sibelius fiolinkonserter. Med andre ord, noe av det mest krevende som finnes i hele fiolinkonsertlitteraturen. Og hun gjorde det med bravur. Kritikerne gikk av skaftet og sammenligninger med de aller største fylte artiklene. Navn som Heifetz, Stern og Ferras ble trukket fram når det gjaldt Sibelius. Likeledes Oistrakh og Mintz når Prokofieff ble vurdert. Og, allikevel mente folk at Vilde Frang hadde noe ekstra å gi. Ikke noe rart at EMI umiddelbart fulgte opp med en recital, der hun spilte Bartoks nærmest uspillige solosonate, Griegs første sonate i F-dur, og Richard Strauss vakre ungdomsverk. En sonate i Ess-dur.

Nå er hun igjen aktuell med to nye tungvektere. Tsjaikovsky og Carl Nielsen. En litt uvanlig kobling. Førstnevnte tilhører jo topp ti, mens den danske mesters fiolinkonsert alltid har slitt med å nå en slik posisjon. Hun sier selv i et par intervjuer, at den normalt ikke skulle fylle en plass på hennes repertoarliste. Den er visstnok teknisk en litt «tricky» affære. Hun fikk til og med et tilbud fra Danmark, uten å vie det noen særlig interesse. Men etter å ha studert verket gjennomgående, forandret hun sitt syn totalt, og nå spiller hun den både titt og ofte. Konserten er kjent for å være vrien å forme, men når man lytter til ukens utvalgte, er det få spor av at hun gjør det av ren plikt. Definitivt det motsatte.

Vilde Frang har fått komplimenter for en «mikro-følsom» måte å respondere på, både med hensyn til dynamikk, artikulasjon og frasering. Og det kan man merke seg allerede etter halvannet minutt ut i den første satsen av Nielsen. Her drar hun til med en tone så søt og et pianissimo så mykt at man reiser seg av beundring i stolsetet. Hun turnerer den krevende kadensen i 2. sats helt suverent, og hele konserten bærer preg av at hver eneste note og frase får en helt personlig mening. Det har vi hele tiden også følelsen av at dirigent, som er den hyperbegavede nordmannen Eivind Gullberg Jensen i spissen for Danmarks radiosymfonikere, gjør. Et orkester som sikkert kjenner musikken inn til siste detalj. Frang leker seg overgivent med det underfundige tonespråket i finalen. Og understreker musikkens humor på en elegant måte.

Hva så med Tsjaikovsky? En konsert vi har hørt noen hundre ganger. Jeg må ærlig innrømme at jeg tok meg selv i ikke å sammenligne Vilde Frangs tolkning med noe jeg har hørt tidligere. Ikke fordi hun prøver å gjøre ting annerledes, eller finne på noe «nytt». Hun hevder selv at hun er lite interessert i å lytte til hvordan andre har gjort det før henne. Føler jeg for et verk, forsøker jeg å finne inn til kjernen på min egen måte. Og det er det som er så saliggjørende når jeg har lyttet meg gjennom hennes syn på Tsjaikovsky. Her finner vi alt. Formsans, snert, rubato, suveren bueføring og tonedannelse. En viss rastløshet frigjør mye i henne tolkning, men framfor alt er det de lange linjene. Noe av det mest essensielle for meg, når det gjelder å sette pris på en framførelse. Et annet vesentlig element i Vilde Frangs musisering er de såre øyeblikkene hun stadig tryller fram. Legg merke til når hun passerer 4’10” i den langsomme satsen, den vidunderlige Canzonettaen. Hvordan hun på 4’19 forlenger frasen ørlite grann, og skaper stor kunst. I perfekt forståelse med dirigent Gullberg Jensen.

For å gjøre en lang historie kort. Vilde Frang står høyreist og rank gjennom sin nye presentasjon av to konserter, som definitivt krever sin person. Og hun stormer videre på en karriere der hun synes ikke å ha noen begrensninger for å nå helt til topps. Og da mener jeg virkelig til toppen.