CD
Martha Argerich and friends
Live from Lugano 2011
EMI 6447012
Sommeren nærmer seg, og med den utallige festivaler. Ikke minst kammermusikkfestivaler. I Norge står de nærmest i kø, og det er hyggelig å se at det går tradisjon i dem. Oslo-festivalen har rundet de tjue. Risør, likeså. Hardanger har fått sin svært faste menighet. Lofoten imponerer år etter år. Og Stavanger har virkelig slått på stortromma de siste årene. Tar man turen ut i Europa er det ikke måte på hvor mange slike festivaler man kan dumpe over. En, som det virkelig står en suveren aura rundt, er den som finner sted i den idylliske sveitsiske byen Lugano. Og det skyldes ikke minst det musikalske kraftsenteret som heter Martha Argerich. Denne argentinske kruttønna av en pianist, som har fungert som kunstnerisk leder siden starten for ti år siden. At det er en festival av ypperste klasse vet man fordi EMI har gitt ut musikalske beviser på den høye standarden nesten hvert år siden festivalen ble etablert.
På mange måter har det blitt en pianistenes festival. Det skyldes ikke minst at Martha Argerich har samlet rundt seg den ene begavelsen etter den andre. Ofte, for de fleste av oss, helt ukjente navn, som definitivt tåler å spise kirsebær med de aller største. Årets utgivelse stammer fra 2011, og repertoaret besto, med et unntak utelukkende av sammensetninger fra to til fem instrumenter. Unntaket var Ravels klaverkonsert i G-dur. Konserten som definitivt må være Argerichs personlige favoritt. Kanskje i selskap med Schumanns, og Prokofieffs nummer tre. Faste gjengangere var artister som fiolinistene Dora Schwarzenberg og Lucia Hall, samt brødrene Capucon. Ellers noterer vi et par begavede cellister: Julian Steckel og Yan Levionnois
Tre CD-er består den aktuelle pakken av. Den første stort sett med verker av de tre store wienerklassikerne, før vi går over til faste «fenomener» når Argerich får bestemme: Schumann, Liszt, Rachmaninoff og Shostakovitsj. Men før vi kommer til Martha «herself», er det to andre pianister som er vel verdt å nevne. Denis Kozhukhin, som gjør en formidabel innsats i Rachmaninoff «Trio elegiaque» nr. 2, i strålende samspill med Renaud Capucon og Yan Levionnois. Musikk som i mange år ble høylytt neglisjert, men som nå stadig oftere dukker opp på programmene ved slike festivaler. Et tidlig verk med mange små tematiske hint om hva som skulle komme i de store klaverkonsertene. Polina Leschenko, er et annet supertalent. Kanskje mest kjent i de store romantikerne, men som her slår til med noe av de sprekeste Haydn-spill jeg har hørt på lenge. Trioen i C-dur, nr. 27, har en av Haydns morsomste og spenstigste klaverstemmer, og Leschenko sprudler av gårde sammen med Alissa Margulis og Julian Steckel. Skulle gjerne hørt mer av dem. Minnet om legender som Gilels, Kogan og Rostropvitsj blir dratt mot overflaten.
Men det hele starter med Martha og Renaud Capucon i en overgiven og svært klassisistisk framførelse av Beethovens G-dur sonate Op. 30 nr. 2. Capucon er langt å foretrekke framfor den versjonen Argerich laget med Kremer for flere år siden. Kremers intonasjon er ikke alltid på topp, og det forstyrrer meg i Beethoven, ikke minst. I Mozarts stort anlagte sonate for fire hender spiller Argerich bassdelen, og lytt nøye til hvilke nyanser damen tryller fram. Cristina Marton er heller ingen dårlig partner. Morsomt å høre cellisten Gautier Capucon spille Schumann. Han kan være en lidelse å se, men å kun lytte til ham avslører en nobel og sterkt engasjert musiker. Så til slutt kommer en nyhet. Argerich er kjent for å ha et forholdsvis snevert repertoar. Derfor gledelig at hun er blitt overtalt til å servere en kvintett av den begavede, men altfor tidlig bortgangne polske komponisten Juliusz Zarebski. Han ble bare trettien år gammel, men denne kvintetten tyder på at han kunne hatt en flott framtid foran seg. Scherzoen er uimotståelig vittig musikk. Ta så med at Lilya Zilberstein måler krefter med Martha i Liszts mastodont av et verk. Hans «Concerto pathétique» for to klaverer. Musikk som jeg ikke kommer til å lytte til spesielt ofte, men greit å ha hørt den.
Konklusjonen blir at dette 3 CD-albumet fra Lugano 2011, er en veritabel fest for beundrere av overdådig klaverspill, og at det ikke bare er Martha selv som dominerer. Hun er, som sagt uredd når det gjelder å plukke fram klavertalenter som på flere måter matcher henne. Selv om, hun fortsatt er dronningen på haugen.
