«Le charme du hautbois» - obokonserter av Cimarosa, Marcello, Bellini, Vivaldi m.fl.
Francois Leleux, obo
München kammer- orchester
SONY 88725405912 (CD)
Det var i barokken at oboen tok steget fram fra de indre gemakker, og ble et meget populært soloinstrument. Og, ikke bare det, men også et flittig brukt obligat-innslag. To av musikkhistoriens aller største mestere, Bach og Mozart, elsket å bruke obo for å skape nye fargesjatteringer, særlig i samspill med sangstemmen. Ikke minst sopranen, men også som såkalt tutti-instrument i orkestersatsen. Det er bare å tenke på den strålende tenorarien «Ich will bei meinen Jesum wachen», fra Bachs veldige «Matteuspasjonen», alle eksemplene på musikalsk dialog vi finner i de mange sopranariene til Mozart. Og da særlig konsertariene, eksempelvis «Vorrei spiegarvi, oh Dio». K. 418.
Ingen av disse finnes på ukens utvalgte, men det er nok å glede seg over i den snaue timen CD-en varer. Velkjente saker som Alessandro Scarlattis konsert i d-moll, og Vivaldis konsert i C, er koblet med mindre kjente saker som Vinzenzo Bellini eneste konsert i denne sjanger. Den i Ess-dur, samt en relativt ukjent sak av Antonio Pasculli. En tosatsig affære laget over temaer fra operaen «La Favorita» av Gaetano Donizetti.
Innimellom har de lagt på Glucks «De salige ånders dans», fra Orpheus og Euridice». Som dere ser et lødig utvalg av sangbare og uanstrengte, lettflytende klanger, framført av en oboist som behersker alle instrumentets egenskaper, og litt til.
Francois Leleux heter mannen som står på podiet i dag, sammen med et svært opplagt München kammerorchester, og det hele begynner med berusende melodier forfattet av den store italienske operakomponisten Domenico Cimarosa. Mannen som fikk tilnavnet «The master of opera buffa», etter Mozart, men før Rossini hadde plantet sine føtter solid i den sjangeren. Cimarosas obokonsert i c-moll er ikke en originalkomposisjon, men den australske komponisten Arthur Benjamin hadde studert nøye Cimarosas lange rekke av sonater for cembalo, og plukket ut og satte sammen fire av dem, og vips fantes det en formmessig flott konsert, som i dag spilles langt oftere enn de originale sonatene. Og Msr. Leloux viser stor glede i å sette «tennene» i et slikt velklingende stoff. Han strør om seg med kokette aksentueringer og lange syngende linjer. En slags forsmak på velklingende «Bel Canto». 3. sats er en siciliana med duvende passasjer og i den fjerde sparker orkesteret, og særlig bassgruppen, godt fra seg og gir musikken et flott grunnlag i bunnen av orkestersatsen.
Leleux traff jeg for første gang på kammermusikkfesten i Risør for noen få år siden. Han var helt ukjent for meg, men han ble fort et navn på alles lepper. Med denne CD-en fortsetter han frammarsjen mot verdenstoppen. Cimarosa etterfølges av en real «Bel Canto»-sak, Vincenzo Bellinis konsert for obo i Ess-dur. Et flott eksempel på oboens syngende kvaliteter. Det er ikke bare den velskolerte sangstemmen som kan spinne ut de lange, og krevende passasjene den stilarten er så kjent for. Leleux har i alle fall ingen problemer. Han danser som en ballerina på toppen av orkestersatsen, og gjør dette ungdomsverket til den siciliansk-fødte komponisten som bare rakk å bli snaut 34 år gammel, til en stor fornøyelse å lytte til. Han leverer et høyst levende rubatospill som beriker den ellers ganske enkle musikken. Glitrende tempoforskyvinger forekommer også.
Så følger den kanskje mest anerkjente obokonsert fra barokken. En konsert Bach innlemmet i sin samling av italienske instrumentalkonserter som han arrangerte for orgel, eller cembalo, der hovedvekten lå på verker av Vivaldi. Men det var bare det, at det fantes en d-mollkonsert, og den har nyere forskning funnet ut at en av brødrene Marcello var opphavsmannen til. Først fikk Benedetto æren, før man visstnok fant et originalpartitur der Alessandro ble tilskrevet konserten. Og sånn har det blitt. Alessandro er mannen. Kuriositeten på denne utgivelsen for øvrig, er Antonio Pascullis to-satsige konsert basert på temaer fra Gaetano Donizettis opera «La Favorita». Pasculli moret seg ved flere anledninger ved å lage slike utvidede operaparafraser, og sette dem inn i en klassisk konsertform. Flere av disse har dukket opp på CD-er de siste årene.
Jeg nevnte innledningsvis dette med musikalsk vitamininnsprøytning. Jeg gjentar med entusiasme den observasjonen etter å ha hørt på CD-en flere ganger. Francois Leleux er en mester på sitt instrument. Hans luftige, men dog faste musikalske tirader svever ubesværet i sfærene. Hans pusteteknikk er formidabel og han drar München kammerorkester med seg i en herlig fight om oppmerksomheten. Noe som gjør at denne produksjonen framstår som noe helt spesielt innen sjangeren. Det finnes mange av dem, men denne siste plasserer seg utvilsomt helt i toppsjiktet. Dessuten, et helt eksklusivt lydbilde.
