DVD
G. Verdi: La Traviata
Scotto, Carreras, Bruscantini
(VAI)
DVD
G. Verdi: Il Trovatore
Gencer, Barbieri, del Monaco, Bastianini
(HARDY)
DVD
W.A. Mozart: Don Giovanni
Petri, Bruscnatini, Gencer, Sciutti (VAI)
Greit å kunne tilbringe noen dager på en hytte med lyd og bildeutstyret i orden. Fikk riktignok tid til utendørssysler, med en «promenade» fra Geitryggen til Finse, som selve clouet. Og selv om været ikke var helt på G, var det desto mer varme innomhus. Der kom tre opera-DVD-er av «gammel årgang» i fokus. Her er en situasjonsrapport.
Nå, som markedet er i ferd med å svømme over av direkteoverføringer av forestillinger fra de største operascenene, som for eksempel «The Met» i New York, Covent Garden i London og Wiener Staatsoper, kan det være interessant å nevne at det skjedde bra ting i de «gode, gamle dagene» også. Selv om et par av de nevnte produksjonene fra fjernsynets barndom, sikkert vil bli sett på som håpløst primitive og gammeldagse, når det kommer til den sceniske delen. Men, som dere vil forstå, har jeg overhodet ingen innvendinger når vi skal diskutere det musikalske. Vi har havnet midt i en gullalder når det gjelder strålende sang.
For å ta den mest «moderne» først. En Traviata filmet i Japan i 1973. Et interessant møte mellom to sangere helt på høyden av sine karrierer: Renata Scotto og Sesto Bruscnatini, og den purunge og uerfarne tenoren José Carreras. De to førstnevnte briljerer både musikalsk og scenisk. Carreras er keitet som elskeren Alfredo, men synger som en gud. Man fornemmer tydelig en kommende stjerne. Mens Scotto overbeviser stort i hovedrollen. Hun er en artist som inntar scenen fra første øyeblikk, og eier den helt ut. Bruscantini, som på den tiden utvidet sitt repertoar fra å være en av de mest begavede «buffo»-sangerne verden hadde sett, til å begi seg inn i det mer dramatiske faget. Og Padre Germont ble en av hans største roller. Han makter å få publikum til å fatte sympati, og faktisk like denne usympatiske karakteren. En flott musikalsk opplevelse i en nokså tradisjonell regi.
Tar vi så «Don Giovanni» fra 1960, får vi et litt annet inntrykk. Men for all del, la dere ikke irritere over den tidens nokså primitive måte å takle de sceniske oppgavene på, og da tenker jeg fjernsynsteknisk. For her hadde RAI, den statlige italienske fjernsynskanalen samlet en gjeng sangere, som behersket Mozart på en suveren måte. Dette er en «Don Giovanni» full av musikalsk drama og eleganse. Anført av dirigenten Francesco Molinari-Pradelli. Mario Petri er storsjarmøren med stor S. Teresa Stich-Randall er en flott Donna Anna, som takler både de dramatiske utbruddene og de krevende koloraturene helt suverent. Den unge Luigi Alva avslører en «tenore di grazia» av de sjeldne og gjør Don Ottavio til en mer positiv skikkelse enn den «dotten» han ofte framstår som. Graziella Sciutti er Zerlina. Jeg har aldri sett et større sjarmtroll. Hun tar ikke fem øre for å gå i clinch med Don G. Og det på selve bryllupsdagen. For mange forble Leyla Gencer et ukjent navn. Ingen forstår hvorfor hun aldri laget en eneste studioinnspilling av en komplett opera. For i operakretser var hun en av de mest elskede divaer. Med et publikum som fulgte trofast med i alt hun foretok seg. Donna Elvira er en av Mozarts mest komplekse kvinneskikkelser, men Leyla Gencer overbeviser stort. Elvira blir jo ofte framstilt som en hysterisk dame, men Gencer gir henne menneskelig varme, og vokalt har hun overhodet ingen problemer. Og Sesto Bruscantini, her i en av sine favorittroller, Leporello. En sprell levende skikkelse. Underdanig sin herre, men med full kontroll når han får lede an i ensembler som den store sekstetten. For ikke å snakke om den berømte «katalogarien». Det er, med andre ord, ikke mange moderne produksjoner som slår denne VAI-utgivelsen på det musikalske plan.
Og så var det «Trovatore». Handlingsmessig en av operahistoriens mest håpløse libretti. Men mester Verdi kunne forføre sitt publikum med sin musikk, og på den måten gjorde han operaen til en av de mest folkekjære som finnes. I denne aktuelle versjonen fra 57 får vi erfare det til fulle. «Trubaduren» er og blir en slags «tut og kjør»-opera. Og her er det full guffe fra første øyeblikk. Fernando Previtali dirigerer med trøkk og Mario del Monaco og Ettore Bastianini synger av full hals, stort sett med ett uttrykk, men med masse stil. Leyla Gencer dukker opp som en av de flotteste Leonorer jeg har hørt, og her er det nyanser så det monner. Men toppen av råhet, kommer fra Fedora Barbieri i rollen som sigøynermoren. Her er det hat og faenskap i stort monn. Utrolig at stemmen tåler alle kraftutbruddene. Primitiv produksjon, som sagt, utgitt av HARDY, men vokalt helt uimotståelig. HARDY kan være vanskelig å skaffe, men man får prøve på nettet.
