CD-BOKS
Kathleen 
Ferrier
«Centenary Edition»
Decca

Hennes profesjonelle karriere varte ikke i stort mer enn et drøyt tiår, inntil hun døde av kreft 8. oktober 1953, 41 år gammel. I løpet av den tiden hadde hun rukket å bli et verdensnavn. I anledning 100-årsdagen for hennes fødsel kommer en boks på 14 CD-er, som inneholder alt hun rakk å spille inn for Decca. Det vil i sannhet si, omtrent alt damen med den vidunderlige altstemmen etterlot seg på plate. Det er ikke mange elskere av strålende sangkunst som ikke blir rørt når man tenker på Kathleen Ferrier.

Hun kom fra små kår nord i England, var flink på skolen og moren ville hun skulle få en god utdannelse. Men de slet med økonomien og det var trangt om stipendier. Enden på visa var at Ferrier fikk jobb ved det lokale postkontoret. Men hun opprettholdt sin store interesse for musikk. Særlig klaverspill. Hun vinner flere lokale utmerkelser og da hun treffer et sangerektepar som var svært i skuddet i hennes hjemtrakter, blir hun med dem som deres faste akkompagnatør. Noe som frambringer en heftig interesse for sang. Hun melder seg til lokale kor. Prøver seg som pianolærer. Dog uten å eie et snev av tålmodighet med dem som ikke viser noe talent. Men hun fortsetter å utvikle sitt eget. Ved en lokal musikkonkurranse i Carlisle i 1937, vinner hun førstepris både i sang og klaverspill. Hun treffer en viss Dr. Hutchinson som tar ansvaret for hennes sangundervisning og bygger opp et repertoar, vesentlig bestående av kirkemusikk. Slik blir hun kjent med de store verkene av Bach, Händel, Elgar og Mendelssohn.

Hennes første viktige konsert finner sted i julen 1940. Händels «Messias». I 1942 prøvesynger hun for Malcolm Sargent, og han råder henne til å dra til London og få tak i en agent. Det går bra. Hun flytter dit, og en stor karriere er i emning. Oppdragene står i kø og i juni 1944 tester hun for selveste Walter Legge i EMI for en eventuell platekontrakt. Men Legge ble ikke spesielt begeistret. Det ble derimot Deccas John Culshaw, den andre av de legendariske plateprodusentene. Han så talentet, og fikk Ferrier til å tegne en eksklusiv kontrakt med dem. Det skulle bli et av deres største varp.

Det er altså opptakene som Ferrier laget i tidsrommet 1946 til 1953, som er samlet i ukens utvalgte. Det har blitt en 14 CD-boks, som i tillegg inneholder radioopptak fra forskjellige anledninger som Decca har overtatt fra radiostasjoner og lydsamlinger. Blant disse finner vi Mahlers annen symfoni under Klemperer, der Ferrier leverer en gripende «Urlicht». Videre får vi opptaket fra Oslo i oktober 1949, der hun synger Irgens Jensens vakre «Altar», til Halldis Moren Vesaas tekst som ekstranummer. Her er utdrag av Glucks «Orpheus» fra Glyndebourne 47, et utdrag av «Matteuspasjonen», fra samme år. Opptak fra en konsert av Pergolesi «Stabat Mater» i 1946 er også inkludert. Ellers finner vi altså en komplett utgivelse av det som for mange er kjent stoff. Hele Decca-repertoaret. Helt fra det første studiomøtet mellom Ferrier og Sargent i 1946. Gluck, Händel og Bach utgjør repertoaret, og allerede her blir man grepet av hennes utførelse av «Erbarme dich, mein Gott», fra «Matteuspasjonen». For en innlevelse og verdighet hun tilfører denne geniale musikken. Og det er karakteristikker som gjelder for alt Kathleen Ferrier sto for gjennom hele den altfor korte karrieren. Hun var glad i å presentere engelsk musikk. Ikke minst folkesanger. En av hennes mest berømte innspillinger er den uakkompagnerte «Blow the wind southerly».

Hennes platekarriere startet for alvor med Bach, og det siste opptaket hun laget for Decca, ble også viet Bach og Händel. Her hører vi hele Kathleen Ferriers storhet. Den mørke gløden i hennes altstemme. Hennes ærlige, ujålete forhold til stoffet. Hennes bemerkelsesverdige fraseringsevne og pust. Noe som gjorde det vanskelig for hele den sangelskende musikkens verden å innse at hun måtte forlate oss så altfor tidlig, 8 oktober 1953. Mye av innholdet i denne omfangsrike boksen er kjent, blant annet alt samarbeidet med Bruno Walter. Men selv for svorne Ferrier-fans er vel Brahms «Liebesliederwalzer», fra Edinburgh 1952, og det private opptaket av Brittens «Spring Symphony», fra Holland 1949, relativt ukjente saker. Men ikke desto mindre er de kjærkomne bidrag, selv om lydkvaliteten ikke bestandig er helt på topp. En ting er imidlertid sikkert. Dette har blitt et høyst verdig hundreårsminne av en av de mest elskede sangere verden har fostret.