CHOPIN: Preludier, sonate og 4 scherzi m.m.
Ivo Pogorelich klaver
DGG 477 9993 (2 CD)
Det oppsto en til dels kraftig reaksjon, som endte med at en av de mest meritterte jurymedlemmene trakk seg protest. Hun mente at juryen hadde spilt fallitt. Og hun? Det var ingen ringere enn Martha Argerich, og da forstår man det voldsomme rabalderet som oppsto under Chopinkonkurransen i Warszawa 1980.
Men aldri så galt atdet ikke er godt for noe. For den situasjonen gjorde at mannen, som plutselig sto i sentrum for bråket, den jugoslaviske pianisten Ivo Pogorelich, ble toppoppslag på kultursider over hele kloden, og det resulterte i en verdensomspennende nysgjerrighet. Engasjementene strømmet på, og Pogorelich fikk en start på karrieren som noen knapt kunne drømme om. Dette skjedde altså i 1980, og året etter debuterte han i Carnegie Hall i New York, Deretter fulgte opptredener i alle de store amerikanske byene, foruten konserter i Canada, Japan, Sør- Amerika og Israel. Og hele Europa. De store orkesterinstitusjonene sto i kø for å få ham til å stille på pianokrakken. Filharmonikerne i Berlin og Wien var blant de første. Chicago, Boston, New York og Paris sto for tur, og alle var lamslått over dette helt spesielle og høyst originale talentet. Dette var tydeligvis en kunstner som hadde helt spesielle syn på sakene, og jeg tør påstå, i likhet med det canadiske fenomenet Glenn Gould, skaffet Pogorelich seg en hærskare fans, men også et publikum som ikke helt delte hans tolkninger.
Han fikk umiddelbart platekontrakt med Deutsche Grammophon, og ble straks en av «guletikettens» bestselgere. Men Pogorelichs tolkninger var så subjektive, at han også fikk et stempel på seg, for å være en musikalsk «særpump». En virkelig eksentrisk artist. Personlig hadde jeg store problemer med umiddelbart å akseptere flere av hans tolkninger, og et vesentlig moment her var hans tempi. Han spilte, i mine ører, ofte altfor fort, eller også så dørgende langsomt at jeg hadde trøbbel med å følge med på «notene». Jeg husker særlig den bedårende andanten fra Mozarts lille G-dur-sonate, for ikke å snakke om det berømte «regndråpepreludiet» av Chopin. Det varte nesten tre minutter lenger enn Artur Rubinsteins versjon. Rubinstein trengte 4’27”, Pogorelich måtte ha 7’22”. Regn i «langsom kino». Jeg datt, med andre ord, helt av.
Så kan man snakke om dette med vaner. Og jeg må innrømme min svakhet. Hører jeg noe som jeg føler ikke passer min smak og mitt temperament, har jeg vanskeligheter med å «kjøpe» det som låter annerledes. Men, det er jo lov å forandre mening. Kanskje kan det føres på kontoen for modenhet, eller det å bli tørr bak øra. For, når jeg nå har lyttet meg gjennom ukens utvalgte, som er en gjenutgivelse av Pogorelichs Chopin-innspillinger på DGG, to CD-er i den nyopprettede serien DUO, må jeg barskt innrømme. Jeg har ikke lenger noen problemer med hans «regndråpepreludium». Det virker ikke for langsomt, eller søvndyssende i det hele tatt. Og det er alle de andre dimensjonene ved Pogorelichs måte å behandle et klaver på, som blir den altoppslukende faktoren ved denne mannens genius. Ta overgangene mellom de kraftige passasjene til den vidunderlige lyrikken og poesien i Chopins tonespråk. Hør dette i den første scherzoen, og den andre og tredje satsen i den såkalte «sørgemarsjsonaten». Det er slike detaljer som rører en lytter til tårer. Og det fjærlette anslaget! Her utkonkurrerer han nesten sin mentor Argerich.
Jeg synes fortsatt at han kan bli for dvelende. I det sjette og sjuende preludiet for eksempel. Men hva gjør vel det, når man hele tida blir forført av det eteriske anslaget i det åttende. Jeg synes heller ikke at han har fullt grep på klarheten i første satsen av b-moll sonaten, eller formen i fiss-moll-polonesen. Men det er bare for peanuts å regne. For denne utgivelsen viser oss en pianist verden knapt har hørt maken til. Bare så synd at han, etter at kona hans døde i 1996, gikk inn i en langvarig depresjonsperiode, som gjorde at han trakk seg helt tilbake fra podiet. Han skal ha gjort noen sporadiske innhopp de siste årene, men det kan virke som om magien er forsvunnet.
La oss derfor glede oss over de gode minnene av innspilte verker. Som denne Chopin-dobbelen. Hans Bach-spill i to av de engelske suitene, Scarlatti-sonatene og hans Haydn- CD. De byr på en helt unik pianisme og makeløs lek med noter.
