2CD
Paul Lewis, klaver
F. Schubert: Sonater og impromptus
Harmonia Mundi HMC 902115
Tatt i betraktning den korte tida han tilbrakte på jorden, er det få komponister som slår ham når det gjelder en mer omfattende opusliste. Jeg snakker om Franz Schubert. Han ble bare 31 år, og hans produksjon er kort sagt imponerende. Bare Lied-delen utgjør over 600. Ellers komponerte han i nesten alle sjangere. Den eneste kategorien hans navn savnes i, er instrumentalkonserter. Ingen konsert for klaver, eller fiolin, eller et blåseinstrument. Gadd vite hvorfor. Hadde han altfor stor respekt for kolleger som Mozart eller Beethoven? Men du verden så mye flott han laget. Og hans skaperkraft de par tre siste årene er direkte imponerende. Ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt. Og det aller siste leveåret lar seg nesten ikke beskrive. Der kom mesterverkene på rekke og rad. Bare hør! De tre store klaversonatene, messen i Ess-dur, f-moll-fantasien for firhendig klaver. Den geniale strykekvintetten i C-dur, med den eventyrlige adagiosatsen. Det fineste stykke kammermusikk som finnes. Jeg må heller ikke glemme C-dur-fantasien for fiolin og klaver. Den tredje av de store sangsyklusene, «Schwanengesang» og «Der Hirt auf den Felsen». Og da har jeg helt sikkert glemt en hel del ting.
Hvorfor Schubert i dag? Hvorfor ikke? Schubert passer til enhver anledning, men grunnen er at den engelske pianisten Paul Lewis, etter å ha fullført sine Beethoven-sykluser, både konserter og sonater, igjen har kastet seg over Schuberts senere klaververker. Det har han gjort tidligere, med en utgivelse av de to siste sonatene, og nylig utkom en oppfølger, en dobbel-CD der han har tatt for seg to andre stort anlagte verker, som kanskje ikke helt har oppnådd den samme statusen som de tre siste. Nemlig D-dur sonaten D. 850 og den i G-dur D. 894, med tilnavnet «Fantasie». Ufortjent kan man trygt si, men la oss håpe at denne nyeste utgivelsen kan rette litt på den saken. I tillegg har han fått plass til det første settet av «Impromptus», samt de tre posthume klaverstykkene. Med andre ord, to velfylte CD-er fra melodienes mesters hånd. Paul Lewis har uttalt at de to komponistene som har betydd mest for ham i hans pianistiske karriere, er Beethoven og Schubert. Og det er et glitrende spill han leverer på de aktuelle CD-ene, som allerede har høstet mye oppmerksomhet, ikke minst når det gjelder gjengivelsen av klaverklangen, som «Harmonia Mundi» står ansvarlig for. Det tok lang tid før disse klaververkene nådde ut til det store publikum. Det er også en kjensgjerning at Schubert forble ukjent i hele sitt liv. Merkelig som det høres, men han var det anonyme geniet som alltid kom i skyggen av Haydn, Mozart og Beethoven. Eller tidsfenomenene Rossini og Paganini. Wienerne forble kjølige overfor denne enestående begavelsen.
Paul Lewis er det man trygt kan kalle en forfinet musiker. Han behandler partiturene på et nobelt vis. Det er noe rent, samtidig inderlig over hans musisering. Han bærer videre en stolt britisk tradisjon, som vi kjenner fra Myra Hess og Clifford Curzon, og det kommer, etter min mening, både Beethoven og Schubert til gode. En klassisk holdning til stoffet. Høres det litt tørt og kjedelig ut? Overhodet ikke. Han er spontan og briljant, samtidig som hans formsans er påtakelig. Han får musikk som lett kan falle fra hverandre til å henge suverent sammen. Lewis differerer fint det klanglige, og han demonstrerer fin sans for de lange linjene som jeg føler påkrevet i Schuberts ofte fabulerende stil. Vi er på vei inn i den tidlige romantikken. Han har lagt klassisismen bak seg. Samtidig lar han musikken synge. Det er særlig tydelig i de fire kjente impromptuene D. 899. kanskje de mest elskede klaverstykkene Schubert etterlot seg. Det friske i Ess-dur, det lett drømmende i Ass, og Gess-dur impromptuet som smyger seg på en behagelig måte inn under huden på oss.
Ukens utvalgte gir oss et strålende innblikk i en av den første wienerskolens mest beskjedne mestres kreative genius. Herlig å oppleve en musiker som Paul Lewis, som griper fatt i musikkens naturlighet, uten å virke pedantisk. Noe som ville ha kjedet lytteren. Hans spill virker derimot bare oppkvikkende og givende. Jeg tror ukens utvalgte kan bli en av årets utgivelser.
