Tyskland har i de siste tjue årene gjort mye for å vise at landet har tatt et kritisk oppgjør med nazitiden. Ett eksempel er loven om gettopensjon som Forbundsdagen vedtok i 2002, en lov som gir overlevende fra nazistenes gettoer rett til tysk pensjon for arbeid utført i eller utenfor gettoen. En lov med gode intensjoner, men i praksis viste det seg at kun svært få overlevende faktisk fikk pensjon.

Så mange som 93 prosent av søknadene ble avslått av tyske forsikringsselskaper og sosialdomsutvalg. Mange av dem som er berettiget til gettopensjoner bor andre steder enn i Tyskland, om lag halvparten i Israel. Språkproblemer, kompliserte søknadsskjemaer og distanse til bestemmende institusjon var nok medvirkende årsaker til manglende uttelling. Spørreskjemaet som de overlevende må fylle ut, er det samme skjemaet som brukes i alle saker om arbeidspensjon i Tyskland. Skjemaet krever detaljerte opplysninger om arbeidsgiver, arbeidssted, tidsrom for ansettelse, uttelling for utført arbeid og så videre, opplysninger som det forståelig nok er vanskelig å gi for dem som måtte leve - og kjempe for overlevelse - i gettoer.

Paradoksalt nok krever loven om gettopensjon at søkernes arbeid i gettoene skjedde frivillig mot betaling, ellers vil de nemlig ikke ha krav på arbeidspensjon. Ofte ble de overlevendes søknader om gettopensjon sammenlignet med søknader fra 1950-tallet om erstatning for tvangsarbeid - og avslått på det grunnlag at søknadene motsa hverandre. Og de som hadde vært barn og unge i getto, ble ofte heller ikke trodd på at de hadde arbeidet der.

En av dem som så det absurde i denne situasjonen var den den gang 39-årige Jan-Robert von Renesse, dommer ved domstolen for sosiale saker i delstaten Nordrhein-Westfalen (NWR), som i 2006 overtok ansvaret for søknadene om gettopensjoner. Domstolen for sosiale saker i NWR er ansvarlig for søknader fra Israel i andre instans, altså for søknader som allerede er avslått i lavere instans. Som sine kolleger brukte også Renesse det sedvanlige søknadsskjemaet i begynnelsen, men innså etter kort tid at det var meningsløst.

Renesse mente at skjemaet ikke var tilpasset den spesielle situasjonen at søkerne hadde vært i getto. Spørsmålene var (derfor) uforståelige for søkerne og kunne også til dels oppfattes som støtende. Han bestemte derfor at eneste mulighet var å snakke med søkerne direkte. I mars 2007 dro han for første gang til Israel, og i løpet av totalt åtte besøk intervjuet han mer enn 100 overlevende. I tillegg ga han 50 historikere i oppdrag å etterforske ulike sider ved arbeidssituasjonene i gettoene.

Det omfattende arbeidet til Renesse og hans historikere ga resultater. 60 prosent av søkerne under Renesses myndighet ble nå tildelt arbeidspensjon. Og hans arbeid vakte også oppmerksomhet hos den føderale domstolen for sosiale saker. I 2009 bestemte den med begrunnelse i Renesses pionerarbeid at loven om gettopensjon skulle endres.

Renesse ble feiret i Israel og som første tyske dommer ble han invitert til å tale i Knesset. Dommerkolleger i NRW var imidlertid ikke like begeistret. Renesses intervjurunder og bruk av historikere ble kritisert som misbruk av skattepenger. Renesse opplevde arbeidsmiljøet som stadig mer belastende, og kort tid før jul i 2008 ba han om å bli omplassert. Hans overordnede, som støttet arbeidet hans, var imidlertid ikke enig og anbefalte at han søkte en overordnet dommerstilling ved samme domstol. Men etter store protester fra kolleger som var uenige i Renesses kandidatur og også fra delstatens justisdepartement, følte Renesse seg presset til å trekke søknaden. 1. april 2010 ble han fratatt ansvaret for gettopensjonene. Og to uker senere ble en fordeling av 500.000 euro som han hadde innvilget, opphevet.

En kritisk tysk presse stilte seg på Renesses side, men med liten suksess. I januar 2011 avholdt domstolen i NWR en pressekonferanse der det ble framholdt at Renesse alltid hadde hatt domstolens fulle støtte og at arbeidet med gettopensjonene var en positiv totalinnsats gjort av hele domstolen. Renesse var ikke enig i dette, heller ikke i beskrivelsen av gettopensjonene som en suksess. Til tross for at han selv hadde godkjent 60 prosent av søknadene, viste totaltallet fra hele domstolen at hele 86 prosent av søkerne fikk avslag. For bortsett fra én kollega som fulgte i Renesses spor, gjorde de andre kollegene det samme som før: brukte de gamle skjemaene og ga avslag.

Fordi Renesse ikke fikk gehør hos sin egen arbeidsgiver, henvendte han seg til delstatens justisdepartement. Delstatens justisminister kritiserte Renesse for å klage over ødelagte karrieremuligheter og viste til at han hadde hatt muligheten til å søke en overordnet dommerstilling, den samme stillingen som Renesse hevder han ble tvunget til å trekke seg fra. Renesse henvendte seg så til delstatsforsamlingen i NWR med en klage over rettens manglende interesse for å hjelpe dem som søker om gettopensjon. Delstatsregjeringen avviste alle anklager. Justisministeren ønsket imidlertid ikke å kommentere hvorfor Renesses bevilgning på 500.000 euro til gettopensjon-saken var blitt omgjort, dette fordi bevilgningen bygget på en dommers uavhengige rettsbeslutning og derfor ikke kunne kommenteres. De kristelig-konservatives (CDUs) rettsekspert Peter Biesenback etterspurte så med hvilke begrunnelse en dommers uavhengige rettsbeslutning kunne omgjøres. Det kunne ministeren ikke svare på. CDU har varslet at de vil etterprøve saken.

I skrivende stund ligger Renesses sak hos Oberlandesgericht Hamm (domstol på delstatsnivå i NRW). Renesse har selv sagt at han er beredt til å ta kampen for de svake helt til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg: «Det er noe helt annet å ha en papirmappe enn et menneske foran seg (…) Jeg hadde ikke kunne sett meg selv i speilet igjen om jeg bare hadde tatt avgjørelsen på grunnlag av dokumentene, uten å høre på menneskene». I mellomtiden venter titusenvis av getto-overlevende på svar på sine pensjonssøknader.

Gettoen i Lódz

«De fattige i Lódz» er historien om den jødiske gettoen som nazistene opprettet i 1940 i den polske byen Lódz. Og det er historien om dens leder, jøden Mordechai Chaim Rumkowski, og hans rolle i forbindelse med utryddelsen av gettoens innbyggere. Det er en roman om livet i den avsperrede bydelen, den tyske kadaverdisiplinen, det drepende slavearbeidet, sultedøden og de forgjeves fluktforsøkene, ifølge hans norske forlag, Aschehoug. Steve Sem-Sandbergs «De fattige i Lódz» bygger på «Ghettokrøniken», et 3.000 siders dokument som ble skrevet av byens innbyggerne. Gettoen hadde 250.000 beboere da den ble opprettet. Bare noen hundre overlevde.

Pianisten

Władysław Szpilman var en berømt polsk, jødisk pianist som jobbet for Warszawa Radio. Hans verden kollapset ved invasjonen av Polen 1. september 1939 og utbruddet av andre verdenskrig. I november 1940 ble han og andre jøder tvunget inn i gettoen. Der møtte de sult, forfølgelse og ydmykelse fra SS. «Pianisten» er hans selvbiografi, som det ble laget film av i 2002, regissert av Roman Polański, med Adrien Brody i hovedrollen. Filmen, og boka, handler om hans liv i Warszawa under andre verdenskrig. Filmen vant Oscar for beste regissør, beste skuespiller i hovedrolle og beste adapterte manus.

De velvillige

Jødeutryddelsen under annen verdenskrig er romanen «De velvillige»s dreiepunkt, forfattet av Jonathan Littell. Hva var det som drev tyskerne? Hva var forholdet mellom Hitler og den gjennomsnittlige bøddel i konsentrasjonsleirene? Spørsmålene, mer enn svarene, resulterte i hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS (Schutzstaffel), med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. Vi følger ham gjennom annen verdenskrig, fra jødemassakrer i Ukraina via slaget om Stalingrad til konsentrasjonsleirer, Berlins fall og påfølgende flukt til Frankrike.