Nesten et år etter at opprøret i Syria begynte, truer en katastrofe av enormt moralsk og strategisk omfang. En fullskala borgerkrig er sannsynlig. Og en konvensjonell - og muligens ikke-konvensjonell - krig mellom en rekke ulike aktører i regionen kan lett antennes. Likevel tror mange i Vesten, noen arabiske ledere og selv enkelte i den syriske opposisjonen, at en «kontrollert kollaps» er mulig for Bashar al Assads regime. Ifølge dette synet vil et økende press før eller siden føre til en splittelse i regjeringen og blant dens støttespillere. Den påfølgende volden og de regionale konsekvensene vil, ut ifra et slikt syn, være akseptable.
Av minst tre grunner er en kontrollert kollaps imidlertid usannsynlig. For det første kan Assads regjering, som fortsatt nyter betydelig støtte i hæren og eliten, utsette sitt blodige sammenbrudd nokså lenge med utenlandsk hjelp. Sist lørdag stemte Kina og Russland, som mener at Syria er av uunnværlig strategisk betydning, ned en resolusjon i FNs sikkerhetsråd mot Assad-regimet.
Iran har sine egen interesse i at Assad forblir ved makten, fordi det er avgjørende for Teherans støtte til Hizbollah i Libanon.
For det andre vil volden i forbindelse med et regimesammenbrudd i Syria sannsynligvis overskride grensene for det moralsk og strategisk akseptable - både for Vesten og for det syriske folket. De sekteriske konfliktene mellom sjiaer, landets andre minoritetsgrupper og den sunnimuslimske majoritetsbefolkningen, vil tilta i styrke og øke spenningene også i nabolandene Libanon, hvorfra sunnimilits for tida angriper Syria, og Irak, der den sekteriske volden har økt de siste ukene.
For det tredje kan det oppstå en flyktningstrøm som vil virke ytterligere destabiliserende og skape en enda større humanitær krise. Syria huser allerede millioner av irakiske og palestinske flyktninger, som trolig vil oppleve større lidelser og tap dersom situasjonen eskalerer.
Istedenfor en kontrollert kollaps, er det sannsynlig at vi vil få et desperat og blodig forsøk - fra Assad, Hizbollah og Iran - på å redde den syriske regjeringen. Denne «aksen av motstandskrefter» vil nokså sikkert kaste sine militære ressurser - som i Syrias tilfelle inkluderer kjemiske våpen - inn i det de oppfatter som en eksistensiell kamp. Beleilig nok for dem alle tre er det mange måter Israel kan trekkes inn i en slik konflikt på, uten at Assad eller Hizbollah får skylden for det. Et rakettangrep fra det sørlige Libanon som dreper israelske sivile, er for eksempel en mulighet.
For å møte denne lettantennelige situasjonen på et ansvarlig vis, må USA og resten av Vesten være villige til å planlegge og kanskje gjennomføre et hurtig og omfattende forkjøpsangrep. I selv det best tenkelige scenarioet ville dette måtte innebære bakkesoldater i Libanon og Syria. Med de politiske og økonomiske forholdene som vestlige ledere for tida sliter med, virker noe slikt svært usannsynlig.
Selv om de alle har sin del av ansvaret for den farlige situasjonen i regionen, holder det med andre ord ikke å legge skylden på Russland, Kina eller engang det morderiske regimet til al-Assad. Vesten burde istedenfor anlegge en usmakelig, men realistisk strategi for å dempe spenningene, snarere enn å se stilltiende på at situasjonen eksploderer. Det betyr at vi må forhandle med slakteren i Damaskus.
Han er en brutal, undertrykkende og farlig leder, som har skylda for hoveddelen av lidelsene og ødeleggelsene i Syria de siste månedene. Men konsekvensene av å presse Iran, Syria og Hizbollah mot stupet vil trolig bli enda mye verre enn å la Assad sitte litt til.
Hovedårsaken til at vi bør inngå en avtale med Assad akkurat nå - selv en der han til å begynne med blir tilbudt mer gulrot enn pisk - er nettopp at en vestligledet undergraving av hans evne og vilje til å bruke vold vil stabilisere en regional sikkerhetssituasjon som blir verre og verre dag for dag, og samtidig kan åpne opp det syriske politiske systemet og medføre mindre undertrykking over tid.
De vestlige landene er heldigvis mektigere enn Syria, noe som betyr at de har verktøyene og fleksibiliteten som trengs for at en strategi av slike «forkjøpsforhandlinger» skal lykkes.
Det første som må skje er at den brede koalisjonen som konfronterer Assad går tilbake på sitt krav om at han må tre tilbake umiddelbart. Som en motytelse må en robust og kompetent kontingent av observatører fra FN og de arabiske landene få tilgang til alle deler av landet, slik at de kan forsikre seg om at hæren faktisk trekker tilbake sine tunge skyts og at politiske fanger faktisk løslates fra fengslene. Deres tilstedeværelse måtte blitt permanent, og den syriske befolkningen skulle kunne henvende seg til dem for å registrere sine klagemål om fortsatt voldsbruk.
En nasjonal forsoningskonferanse måtte deretter funnet sted utenfor Syria og under Den arabiske ligas og FNs overoppsyn. Dette ville legge grunnlaget for arbeidet med en ny grunnlov og et kommende flerpartivalg i løpet av året, slik Assad selv har foreslått, samt for et presidentvalg i 2013. En slik konferanse burde også begynne arbeidet med å etterforske det siste årets voldshandlinger og overgrep.
Tre forholdsregler ville gjort det svært vanskelig for Assad å motstå en slik deal. For det første ville USA og landets allierte måtte be Den frie syriske hæren og andre opprørsgrupper om å legge ned våpnene. Dette måtte innebære et samarbeid med naboland som Tyrkia og Jordan, for å opprette internasjonalt garanterte og våpenfrie sikkerhetssoner for dem som frykter gjengjeldelsesangrep.
For det andre ville USA og EU ha lettet sanksjonene mot Syria og gjennomført en donorkonferanse for å samle inn de nødvendige midler til det syriske folket. Og til slutt måtte en slik avtale, for ikke å bli avvist som et vestlig komplott, innebære et helhjertet amerikansk forsøk på en forhandlingsløsning som kunne gitt de omstridte Golanhøydene, som Israel har kontrollert siden 1967, tilbake til Syria.
Selv om det tilsynelatende er liten politisk vilje for en slik tilnærming i Israel akkurat nå - man ser liten vits i å gi innrømmelser til Assads vaklende styre - gir det mening for USA å bruke politisk kapital på en mer lovende fredsprosess enn den israelsk-palestinske. Forhandlingene med Syria var nær ved å lykkes i 2000. Skjer det nå vil den ubehagelige aksen Iran-Hizbollah kunne isoleres på et tidspunkt da spenningene rundt Irans atomvåpenprogram er større enn noensinne.
Kanskje kan dette, og utsiktene til normalisering i forholdet mellom Syria og Israel, overbevise enkelte i det israelske sikkerhetsetablissementet. Regimet i Damaskus, som er dypt rystet, kan på sin side ville akseptere en forhandlingsløsning som en vei tilbake fra avgrunnens rand, selv om det betyr at Assad selv på litt sikt vil forsvinne. Og skulle Bashar al-Assads motsette seg dette, kan en slik tålmodig, avdempet og realitetsorientert tilnærming faktisk vise seg å være den beste strategien for å splitte regimet hans, slik at konsekvensene av dets kollaps blir håndterbare.
Jeg må innrømme at utsiktene til en slik avtale er langt mindre nå enn for et år siden. Men innser man at haukene i Damaskus, Beirut og Teheran kan utløse en regional katastrofe, burde det framtvinge en overmoden diskusjon om et troverdig og omfattende forhandlingsframstøt.
En avtale nå, heller enn krig senere, vil føre til et langt bedre resultat for alle involverte - selv om det skulle bety at den syriske befolkningens lengsler om frihet vil bli møtt mye senere enn vi alle skulle ønske.
Nicholas Noe
Skriver for Bloomberg View og er redaktør for «Voice of Hizbollah: The Statements of Sayyed Hassan Nasrallah.»
© 2012 The New York Times
Oversatt av Halvor Finess Tretvoll
