Det kommunistiske partiet i Kina har alltid lagt stor vekt på å bevare en glatt fasade, og å ha et verdig politisk ansikt utad. Partitoppene farger håret svart og passer på at selv det minste hårstrå ligger fint. Men noen ganger dukker det opp sprekker i den glatte fasaden, og utenforstående får et lite glimt inn den mafialignende verdenen som ligger bak.

26. juli i år rapporterte det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua at Gu Kailai og hennes personlige assistent var siktet for drap. Ettersom Gu Kailai er kona til Bo Xilai, en av kommunistpartiets «kronprinser» og sønn av en av Mao Zedongs næreste medarbeidere og, inntil nylig, en stigende stjerne i Kinas kommunistparti, og fordi offeret, Neil Heywood, er en britisk statsborger, har ordet «pinlig» dukket opp i en rekke nyhetsmeldinger verden rundt. Men jeg tviler på at det er forlegenhet som er den mest utbredte følelsen blant partitoppene i Beijing. Langt mer står på spill enn som så.

Gjennom de siste årene har Bo Xilai rystet hele det kinesiske partiapparatet, og rystelsen har ikke gitt seg ennå. Heywood-saken reiser grunnleggende spørsmål om Kinas politiske system. De siste dagene har jeg ringt noen av mine kinesiske venner, velkjente kritikere av regimet, for å høre hvordan de ser på situasjonen. Noen av dem bor i eksil, mens andre bor i Kina hvor jeg får tak i dem på Skype. Jeg vender meg mot disse menneskene fordi de allerede har betalt en pris - eller er villige til å betale en pris - for å si akkurat hva de mener. Likevel velger jeg kun å navngi de blant dem som allerede har publisert meningene sine andre steder i teksten som følger.

Su Xiokang, en prominent forfatter som bor i eksil i staten Delaware, var ikke alene da han startet å nøste i problemet med «den svarte boksen». Når man gransker et så hemmelighetsfullt politisk system som det kinesiske, må enhver analytikers første jobb være å skille hva man vet fra hva man må gjette på. Det vi vet så langt er ikke stort mer enn dette:

■ I rundt fem år hadde Bo Xilai, ordfører iChongqing, en metropol med et folketall på mer enn 30 millioner, manipulert fram en nostalgi for Mao som et middel til å omgjøre folks misnøye med den rådende korrupsjonen til politisk kapital. Bo ble antatt å ønske seg en plass blant eliten i Kommunistpartiets politbyrås stående komité. På samme tid hadde Bo og hans kone anskaffet seg en enorm formue. Noe av dette ble tilsynelatende gitt som gaver fra entreprenører under 90-tallets byggeboom i Dalian, en storby i det østlige Kina hvor Bo var ordfører i åtte år, mens noe av formuen kom fra «antikorrupsjonskampanjer» i Chongqing, hvor Bo og politistyrkene hans beslagla midlene til «korrupte» foretak. Det kan virke som om ikke alle disse pengene kom folket til gode.

■ 14. november 2011 ble Neil Heywood funnet død på Nanshan Lijing Holiday Hotel i Chongqing. Heywood, en britisk statsborger som jobbet i Kina, var antatt å være en nær rådgiver for Bos familie.

■ 2. februar i år ble Bos politimester i Chonhqing, Wang Lijun brått avsatt. Wang, som hadde jobbet for Bo siden han ble ansatt i Dalian i 1992, dukket fire dager senere opp på USAs konsulat i Chengdu, over 30 mil unna, for å søke om beskyttelse og visstnok også for å informere amerikanske embetsmenn om det angivelige drapet på Heywood (og muligens også andre ting?). Amerikanerne delte denne informasjonen med britene og oversendte deretter Wang til kinesisk varetekt.

■ 10. april kunngjorde kommunistpartiets sentralkomité at Bo ble etterforsket for «alvorlig tjenesteforsømmelse» og at han var blitt kastet ut av sentralkomiteen.

■ 26. juli ble det offisielt kunngjort at Bos kone var siktet for drapet på Heywood, og at «bevisene er ugjendrivelige og betydelige.»

Bortsett fra disse faktaopplysningene, er det mange ubesvarte spørsmål i «den svarte boksen». Noen av vennene mine lurte blant annet på:

■ Gjorde hun det virkelig? «Kinas rettssystem er det mest rettferdige i verden,» mente en av dem. «De arresterer deg ikke engang før de vet du har gjort det.» Jiang Qisheng, som tilbrakte fire år bak murene fordi han organiserte en minnestund med levende lys for ofrene i Tianmen-massakren, har publisert et essay hvor han sammenligner Gu Kailais skjebne med skjebnen til Maos kone Jiang Qing etter at Mao døde. Jiang spiller på ordet «fazhi» som kan bety både rettsstat og «loven vet». Den fremragende advokaten Pu Zhiqiang påpeker at Gu, så langt som vi vet, ikke har fått muligheten til å rådføre seg med en advokat.

■ Hva ellers har hun gjort? Pu Zhiqiang mener Gu-saken bør overleveres til kompetente advokater, og prøves for retten samtidig med sakene mot Bo Xilai og Wang Lijun (som begge sitter i varetekt og er «under etterforskning» uten å ha blitt formelt siktet) slik at korrupsjonsaspektet i saken kan bli belyst i større grad. Pu mener at et smalt fokus på drapet er «en alvorlig forsømmelse av straffeforfølgelsen». Han frykter at myndighetene kjører saken mot Gu separat og basert kun på drapsanklagene fordi de ønsker å henrette henne før hun får sjansen til vitne om korrupsjon.

■ Hvis hun drepte Heywood, hvorfor gjorde hun det? Nyhetsbyrået Xinhua sendte ut en melding om at Gu «fryktet at Heywood var en trussel mot sønnens personlige sikkerhet.» Men med nye politiske utnevnelser på høyeste nivå og innlysende korrupsjon som bakteppe, tok ingen av dem jeg har snakket med denne meldingen seriøst. De hadde en følelse av at Gu, med alle sine svarte penger, kan ha brukt Heywood til å hvitvaske store summer utenlands. Kanskje Heywood ønsket en for stor del av kaka selv. Gu og Heywood ser ut til å ha kranglet om penger. Kanskje hun følte at de store pengesummene hun hadde overlatt til Heywood var i fare. Dette var bare spekulasjoner, men utvilsomt bedre spekulasjoner enn at beskyttelse av sønnen skal ha vært bakgrunnen for drapet.

■ Hva kan ha satt Wang Lijun under så voldsomt press at han valgte å søke tilflukt i USAs konsulat? Det var utvilsomt et radikalt skritt å ta for Wang. Han hadde samarbeidet med Bo Xilai i 20 år, og hadde vært øverste politimann i de «hardtslående» anti-korrupsjonskampanjene i Chongqing. Han må ha fryktet for sitt liv. Kan han ha fryktet at han også ville bli et nytt mål for Bogu Kailai? Eller for Bo Xilai? På hvilket tidspunkt fikk Bo vite om drapet på Heywood?

■ Hva fortalte Wang amerikanerne, og hvilken avtale gjorde amerikanerne med kinesiske myndigheter da de overlot Wang til kinesisk varetekt? Vanligvis holder kommunistpartiet nyheter om mord og andre «pinligheter» skjult. Det faktum at de valgte å offentliggjøre denne saken må, i alle fall delvis, være fordi amerikanerne sitter på informasjon som de, hvis de vil, kan røpe. En kjent forfatter var frustrert over at amerikanerne tar del i hemmeligholdet. «Hvorfor offentliggjør de ikke hva Wang Lijun har fortalt dem? De trenger ikke gå god for noe av det han har sagt, de kan bare si ‘Her er det han har fortalt oss’ og la resten av verden vurdere det.»

Spørsmålene florerer i denne drapssaken, men det var stor enighet blant mine venner om måten Beijing håndterer saken på: Bo Xilai har definitivt skapt problemer for den kinesiske regjeringen med sin «alvorlige tjenesteforsømmelse», og Bo, ikke hans kone, er hovedproblemet.

En av mine venner siterte den fengslede vinneren av Nobels fredspris Liu Xiaobo som i 2007 skrev at «makten til enhver tjenestemann på ethvert nivå Kina kommer ikke nedenfra, fra folket, men ovenfra, fra høyere nivåer innen strukturen av personlig makt.» Lojalitet nedenfra og beskyttelse ovenfra er limet som holder systemet sammen, men det har et svakt punkt: Hvem velger personen på toppen, hvor det per definisjon ikke er noen overordnet til å gjøre utvelgelsen? I førmoderne tid gikk denne posisjonen i keiserlig arv, men i kommunistenes epoke har dette skapt mye usikkerhet og frykt.

Den prominente romanforfatteren og bloggeren Wang Lixiong har skrevet en artikkel hvor han argumenterer for at partitoppene i Deng Xiaopings regime mot slutten av 1980-tallet forsøkte å løse problemet med en ny ordning med to grupperinger av topper i partieliten (en med tilknytning til Jiang Zemin, og den andre med tilknytning til Hu Jintao) som skulle veksle på å ha øverste posisjon ti år hver, mens den andre grupperingen ventet på flankene. Tanken var at begge grupperingene ville ta hensyn til hverandre, ettersom de visste at den andre grupperingen uansett ville få lederposisjonen senere. Ingen skulle trenge eller ønske seg en karismatisk leder. Ukontroversielle administratorer som Hu Jintao og Xi Jinping (et medlem av Jiang-grupperingen som skal ta over toppvervet høsten 2012) ble sett på som ideelle kandidater for å ivareta systemet: de er utskiftbare deler i et system hvor funksjonen deres er å ivareta interessene til den store gruppen av kommunistpartiets elite som forblir i sine privilegerte posisjoner uavhengig av hvem som sitter i toppen. Generelt virker Wang Lixiongs forklaring om Deng-ordningen troverdig, uavhengig av om den er fullstendig korrekt.

Så kommer Bo Xilai inn i bildet: karismatisk, ambisiøs, velstående og med en plettfri «stamtavle» - men ikke en typisk utskiftbar kandidat for toppvervet. Bo «har bare forakt til overs for Hu-Wen (Hu Jintao og statsminister Wen Jiabao)», sa en forsker jeg ringte, «og han var overbevist om at han burde vært i den posisjonen som (arvingen) Xi Jinping er i.» Forskeren tok en pause og fortsatte: «Og for å være helt ærlig, så har Bo et poeng. De andre er middelmådigheter.» Jeg spurte ham om Bos «maoisme» var ærlig ment, eller bare et forsøk på å utnytte synspunkter som er populære blant massene; Bo er jo tross alt kjent for å gå i vestlige dresser og kjøre Ferrari. «80 prosent ærlig,» svarte forskeren. Bos far, Bo Yibo, var kjent som en doktrinær maoist. «Men husk at maoisme, hvis du er en stor leder, betyr at du kan få alle de materielle privilegier du vil ha. Slik var det for Mao, og derfor er det fullstendig maoistisk av Bo å forvente at dette også skal gjelde ham.»

Hu Jintao har også gjennom sine ti år på toppen av systemet beveget seg litt tilbake i retning Mao, mens Jiang Zemin, Hus forgjenger, beveget seg «mot høyre». Men når de utfordres av Bo Xilai har Hu og Jiang (som fremdeles er en viktig politiker) en felles interesse av å knuse motstanden. Jiang ønsker å sette av toppjobben til Xi Jinping, som er et medlem av hans gruppering, og har ikke noe ønske om å se «Deng-ordningen» kollapse. Hu har også vist tegn til å ville holde systemet sammen til perioden hans er over dette året, slik at det ikke oppstår noen alvorlige skraper på hans historiske rulleblad. «Hu spiller jigu chuanhua - ‘slå på trommen og send blomsten videre,’», sa en professor i samfunnsfag til meg. Dette er en kinesisk lek som minner om stolleken. De som er med sender en blomst rundt så lenge det slås på trommen, og når lyden opphører taper den som holder blomsten. Flere andre understreket det samme poenget, uten å bruke samme metafor. Vestlige analytikere som mener at Kinas autoritære system gjør det mulig for politikerne å planlegge langt fram i tid, bør notere seg det.

Uansett virker mennene i toppen av partiapparatet fast bestemt på å beseire Bo, og ingen av dem jeg har snakket med tviler på at rettssaken mot hans kone vil bli brukt for å oppnå nettopp dette. Wang Lijun og USAs utenriksministerium har forårsaket en situasjon hvor det har vært nødvendig for kinesiske partitopper å hvitvaske seg i det offentlige rom, og har til tross for å ha satt partitoppene i forlegenhet, også gitt dem muligheten til å gjøre det de uansett ønsket å gjøre. «På en måte var denne drapssaken heldig for dem,» sa en bokhandler til meg. «Det ville blitt mye mer problematisk for dem om de var nødt til å trekke inn korrupsjon i denne saken.» Wang Lixiong skriver i sitt essay at Bo, uavhengig av drapssaken, var dømt til å tape på grunn av sin uforskammethet. Men ikke alle var enige i dette. De fleste av dem jeg snakket med trodde at Bo fremdeles kunne klart å henge med i toppen dersom ikke Wang Lijun hadde søkt tilflukt hos amerikanerne.

Er det også mulig at Bos kone har blitt brukt som en syndebukk for Bos handlinger, slik at det kan åpnes opp for at Bo kan returnere, spurte jeg? Jeg hadde sett denne typen spekulasjoner i vestlig presse, men mine venner i Beijing fnøs av dette. «Når har kommunistpartiet noen gang gjort noe sånt?» spurte en fremragende historiker. «Når har noensinne en slik maktkamp ikke endt i fullstendig seier for den ene siden og fullstendig tap for den andre?» Bokhandleren sa at «Det eneste spørsmålet nå er hvor lenge Bo må sone. Det eneste som kan sette Bo fri nå er at hele systemet kollapser.»

I et større perspektiv er Gu Kailai likevel en syndebukk - ikke for sin mann, men for hele kommunistpartiet. Ved å gi henne all skyld og «gi henne en rettferdig dom», kan partiet opprettholde sin verdige ytre framtoning, og fortsette med fiksjonen om at alt er som det skal være. At alt er i orden med oss, partiet. Kort tid etter at Wang Lijun dro til USAs konsulat, dukket det opp en vits på internett i Kina. Wang Lijun er etnisk mongolsk og Gu Kailai sies å ha status som fast bosatt i Singapore. Vitsen lød som følgende: «Denne saken handler om en mongol som flyktet til amerikanerne for å avsløre en singaporer som drepte en brite. Det har ingenting å gjøre med Kina.»

Oversatt av Kenneth Lia Solberg

(C) 2012 New York Times