Høyt spill i Hormuzstredet
Alle sjøstridskreftene som nå har samlet seg i Hormuzstredet, skaper en reell fare for en fjerde golfkrig, selv om maktspillet også kan forstås som posering før en ny runde med forhandlinger.
Hormuzstredet, som på sitt smaleste er bare 54 kilometer bredt, må beskrives som oljehandelens hovedpulsåre. Alt krigsmateriellet som ble paradert opp her i forrige uke, utgjør et risikabelt skuespill med harde ord og utstudert rollespill, men ikke mye av et plott.
Det virket i alle fall ikke slik på Den internasjonale Monodramafestivalen, som samtidig gikk av stabelen i det vesle emiratet Fujairah. «Verden passerer gjennom her,» sa festivaldirektøren under åpningen 22. januar. Han refererte ikke til alle krigsskipene som seilte opp utenfor kysten, med det amerikanske hangarskipet USS Abraham Lincoln, to destroyere og den britiske fregatten HMS Argyll i spissen. Amerikanerne beskriver allerede dette havområdet som «a theater», altså en mulig krigsskueplass.
Den persiske golfen har ikke sett en lignende mønstring av sjøstridskrefter siden oppgjøret med Saddam Hussein. Så stor er den at mange har spurt seg om dette bare er posering eller om vi ser konturene av en fjerde kommende golfkrig.
To andre amerikanske hangarskip, nemlig USS Carl Vinson og USS John C. Stennis befinner seg i Omanbukta og i Arabiahavet. I slutten av desember holdt Iran sin største marineøvelse i moderne historie, noe som ifølge admiral Mahmoud Mousavi skulle forberede den iranske marinen på å konfrontere fienden i en krig. Med en kystlinje spekket av missiler, alle speedbåtene til Revolusjonsgarden, de iranske ubåtbunkerne og den enorme konsentrasjonen av militære maktmidler i området kan enhver hendelse utløse en krig.
Ifølge den britiske midtøsteneksperten Patrick Seale kan en krig bryte ut ved et uhell. «Sanksjonene mot Irans sentralbank og oljeeksport kan skape en hysterisk nasjonalistisk stemning, som igjen kan utløse en konfrontasjon,» har han skrevet. Forsker Rami G. Khouri fra Det amerikanske universitetet i Beirut påpeker at en slik krig ikke vil ligne de mange små trefningene og lokale krigene som Midtøsten har sett så mange av de siste tiårene.
To kontinentalplater kolliderer i Hormuzstredet. Det var dette som skapte fjellene nær Fujairah og oljen i regionen, som utgjør 20 prosent av verdens råoljetilgang. Av dette går 80 prosent - 17 millioner tonn hver dag - gjennom stredet.
Japan og Sør-Korea får dekket tre firedeler av sitt behov med olje fra Golfen. Kina dekker mer enn halvparten av sitt behov med olje herfra. Skulle stredet bli stengt, vil kapasiteten gjennom oljerørledningene i Saudi-Arabia ikke kunne kompensere for bortfallet, og den planlagte rørledningen fra Abu Dhabi til Fujairah vil ikke være ferdig tidsnok til å avhjelpe situasjonen.
Hormuzstredet er ikke bare en hovedpulsåre for oljehandelen. I uminnelige tider har handelsmenn og smuglere krysset fram og tilbake mellom den arabiske og den persiske siden. Allerede på 1300-tallet beskrev Marco Polo stredet som et handelssentrum, som ofte mistet skip på grunn av de grufulle stormene i Det indiske hav.
I disse dager ankommer iranske speedbåter den lille havnebyen Khasab i den omanske enklaven som stikker ut i stredet. Her laster de flatskjerm-TV-er, maskindeler og mistenkelige pakker før de forsvinner over sundet igjen. Khasab fungerer som Irans taxfreesone. Etter hvert som sanksjonene mot Iran har blitt hardere, har handlene her bare tiltatt.
Ifølge 80-tallets såkalte Carter-doktrine skulle ethvert forsøk på å ta kontroll over Golfen betraktes som et angrep på USAs vitale interesser. Et slikt angrep måtte slås tilbake med alle nødvendige midler. Mer enn tre tiår senere er doktrinen fortsatt styrende for USA i denne regionen. I et brev Barack Obama sendte til iranske ledere tidlig i januar, advarte den amerikanske presidenten om at det å blokkere stredet var å krysse en rød linje og ville utløse en massiv respons. Iran har gjentatte ganger truet med nettopp dette dersom det legges sanksjoner på landets oljeeksport - noe som har vært tilfellet siden forrige mandag.
Siden Iran reformerte sitt militærvesen i 2007, har Revolusjonsgardens marine (kjent som «Pasdaran») hatt ansvaret for Persiabukta. Den ordinære marinen er altså plassert på sidelinjen, med sine skip som stammer fra sjahens dager før 1979. Revolusjonsgardens admiral Ali Fadavi sa nylig at iranske styrker kunne ha angrepet amerikanske skip under den såkalte Tankskipkrigen i 1984, da Irak og Iran kjempet mot hverandre. I 1988 skadet en iransk mine USS Samuel B. Roberts alvorlig.
Revolusjonsgarden har rundt 2.000 sjøminer i sitt arsenal og kunne med bare 300 av dem avbrutt trafikken gjennom det smale stredet. Amerikanske eksperter tror at Iran i en krigssituasjon ville brukt en kombinasjon av geriljataktikk og hypermoderne våpen.
Selv om Irans røffe kystlinje er et naturlig forsvarsverk, blir den også forsterket med bunkere, tunneler og rakettforsvar. Revolusjonsgardens speedbåter etter mønster fra italienske Fabio Buzzi Design kan nå hastigheter på 70 knop (130 km/t). Iran er også i besittelse av den eneste ubåtflåten i Golfen, og det inkluderer Irans egne miniatyrubåter som er ideelle for Hormuzstredets grunne farvann. Tilfeldigvis er den britiske og den franske fregatten som patruljerer området for tida utstyrt med de beste antiubåtsystemene som er å oppdrive. HMS Argyll er for eksempel utstyrt slik at den framstår som en liten fiskebåt på radarskjermer. Men her gjøres det ikke mye fisking.
I 1971 okkuperte Iran tre øyer i nærheten av stredet, inkludert Abu Musa, bare 40 nautiske mil fra Dubai. Det er en øy med stor strategisk betydning, ettersom man herfra kan kontrollere all vestgående trafikk i stredet.
Alle de store byene i regionen, fra Doha til Dubai, ligger innenfor rekkevidden til iranske missiler. Dette bekymrer statsledere i området langt mer enn finanskrisen. Skulle det bryte ut konflikt, forventer De forente arabiske emirater at Iran vil utføre gjengjeldelsesangrep mot deres havner og raffinerier. Også andre folkerike områder i golflandene kan være utsatt. Sjia-Iran har alltid gjort krav på Golfen overfor de herskende sunnielitene på den andre siden av bukta - særlig i Saudi-Arabia, som samarbeider tett med USA.
Embargoen som EU innførte i forrige uke vil påvirke en femtedel av Irans oljeeksport. «Skulle amerikanske sanksjoner få Japan og Sør-Korea til å stoppe sin import av iransk olje, vil Teheran bli paralysert», skrev analytiker Joseph Kechichian nylig i den engelskspråklige Dubai-avisen Gulf News. I en slik situasjon, la han til, vil Kina og India kunne kreve store rabatter og tvinge Iran til å selge resten av sin olje til spottpriser.
Dette vil ramme Iran hardt. Irans parlament svarte forrige uke med et vedtak om å kutte all oljeleveranse til EU-land. Selv om andre oljeeksporterende land allerede har varslet at de i så fall vil hjelpe til, kan en slik boikott få dramatiske effekter for Italia og Hellas. «Europa vil brenne i ilden fra Irans oljebrønner», sa Nasser Soudani, et medlem av parlamentets energikomité.
Trusselen kan selvsagt bare være teatralsk posering, bløffmakeri og selvskryt i forkant av eventuelle forhandlinger. Begge sider er klar over krigsfaren. Men er det en tikkende bombe her, vil den uten tvil eksplodere den dagen Europas oljeembargo trer i kraft. Det vil si den 1. juli 2012.
Oversatt av Halvor Finess Tretvoll
© 2012 Der Spiegel
