CD
J.S. Bach
Kantater og arier
Andreas Scholl, kontratenor
Basel kammerorkester
Decca 478 2733

Fortsatt konge på haugen

Han har vært på topp i rundt tjue år. Og det ser ikke ut til å ta slutt.

Jeg tenker på kontratenoren Andreas Scholl. Det siste tiåret har markedet flommet over av nye talenter innen dette stemmefaget, men for meg personlig er det ingen som slår Scholl. Jeg har lest et sted at kontratenorer har en kortere «levetid» enn de fleste andre stemmetyper, men når det gjelder Scholl så blir jeg stadig mer imponert. Skal man dømme ut fra hans nyeste utgivelse, så låter stemmen like frisk og egal som den gjorde første gangen jeg ble kjent med ham.

Scholl har en repertoarmessig allsidighet som setter ham i fremste klasse. Han er ikke bare interessert i å demonstrere teknisk ekvilibrisme. Men går ikke av veien å velge repertoar fra middelalder og tidlig renessanse. For eksempel en CD der han helt og holdent fokuserer på en av de første store mestere: Oswald von Wolkenstein. Vokalmusikk av en helt spesiell stil og uttrykk. Ikke det vi vil kalle en potensiell bestselger, men et verdifullt produkt for spesielt interesserte.

Scholl startet sin karriere på det franske selskapet «Harmonia Mundi», og ble straks et av dette merkets ubestridte gallionsfigurer. I tett samarbeide med en av de store eksponentene, ikke minst av barokkmusikk, dirigenten René Jacobs, tryllet de fram det jeg vil kalle referanseinnspillinger av sentrale verker av Bach, Händel og Vivaldi. Så havnet han etter hvert i Universals stall av superstjerner. I selskap med størrelser som Anna Netrebko, Bryn Terfel og Magdalena Kozena. Ikke alle utgivelsene hadde den samme appellen, i mine ører, som de han laget i den mer autentiske formen som Harmonia Mundi dyrket. Blant annet en CD med britiske folkesanger. Et repertoar som etter min mening ikke passet ham i det hele tatt. Med et «glorete» orkesterakkompagnement som tok helt luven fra den fine kunstneren han egentlig er. Men Decca-perioden har gitt oss uforglemmelige opplevelser også. Pergolesi «Stabat Mater» med Barbara Bonney og Christoph Rousset er helt uslåelig. Hans versjon av Vivaldis Salme 126, «Nisi Dominus» likeså. Der arien «Surgite postquam» står for noe av det vakreste som har blitt framkalt av en menneskelig strupe. Det er som om verden står stille.

Det er derfor gledelig å kunne annonsere at ukens utvalgte er en utgivelse der han er tilbake i god gammel form i sitt absolutte favorittrepertoar. Solokantater og arier av Bach. Bachs kantater er et av musikkhistoriens mirakler, og livet er ikke langt nok, skal man bli kjent med hans over to hundre innen den sjangeren. I alle fall hvis man skal ha tid til Schuberts sanger og Mozarts konserter også. Men i dag gjelder det altså Bach. Scholl laget for mange år siden en tilsvarende CD på Harmonia Mundi, men av en eller annen grunn greide han å unngå den kanskje mest kjente: «Ich habe genug». Muligens skyldtes dette at den egentlig er skrevet for bass, men Bach laget selv en omorkestrering slik at den også skulle gjøre seg godt for mezzosopran, eller alt. Og, når Scholl starter med den på sin nye CD, kan jeg trygt slå fast at nok en Bach-fest er i gang. Selv om det tekstlige går veldig mye på dette med døden. Men musikken er så enestående at man går en lys død i møte.

Bach er en mester med obligatstemmer. Og på denne utgivelsen står lekkerbisknene i kø. Ikke minst obosoloen i «Schlummert ein». For øvrig en av Bach mest vidunderlige altarier. Den andre er «Erbarme dich», fra «Matteuspasjonen». Et annet artig bekjentskap er kantate 169 «Gott allein soll mein Herze haben». Her lar han orgelet få en solistrolle. Delvis i første og femte sats. Men også med et herlig obligat i den tredje. Scholl har et førsteklasses samarbeid med Basel kammerorkester. Lydbildet er lekkert og luftig, og orkestersatsen framføres med brio og eleganse. Og så slutter det hele med musikk som ikke er av Bach, men av en Georg Melchior Hoffmann, men som allikevel bærer nummer 53 i Bach kronologien: «Schlage doch, gewünschte Stunde», der to klokker spiller en vesentlig rolle i den instrumentale fargeleggingen.

Konklusjonen på denne utgivelsen er da som følger: Andres Scholls stemme er like vakker og frittklingende som den alltid har vært. Pusten bærer intet preg av «alderdom», og klang og stil er helt fullkommen. Andreas Scholl har de siste årene fått mange rivaler. Men han er fortsatt «konge på haugen».