Vi møter Conradi i Operaen. Utenfor hovedstadens arkitektoniske stolthet skuer han utover fjorden i det skarpe vinterlyset. Myser mot sola som liksom ikke helt vil slippe gjennom. Det er sprengkaldt. Ikke like kaldt som da han var i Alaska og spilte rollen som Roald Amundsen i minus førti kuldegrader, men dog. Han stikker hendene i frakkelommene og innrømmer at det blir dårlig med skiturer, men at han har fått personlig trener og heller bruker penger på det enn nye klær.
Han har nettopp avsluttet en fantastisk sesong på scenen i Belfast, i musikalen «Den lille prinsen», en rolle han ble headhuntet til av Nicholas Lloyd Webber.
– Du er liksom blitt Corey der borte nå?
– Det er et navn agenten min ga meg i -99 som bare er blitt hengende ved, sier han før tre eldre damer med pen permanent og pelskrager huker tak i ham.
– Neimen, der er du jo! Sier den ene damen og forklarer:
– Vi kjente ham da han var liten gutt, han var en veldig kjekk liten gutt. Han kunne til og med steppe!

Fra søndag 19. februar skal nordmenn få oppleve Kåre Conradi på TV hver uke i rollen som talkshowverten Jonas Wergeland i en av NRK Dramas største og mest ambisiøse satsinger noensinne. «Erobreren» er basert på Jan Kjærstads prisbelønte romantrilogi om en mann som erobrer hele Norge med en magis penis og et usedvanlig TV-talent. Det handler om Jonas’ private historie og historien om nasjonen Norges klassereise fra sosialdemokrati til oljenasjon og spenner fra 60-tallet fram til i dag. For Conradi, som startet sin karriere nettopp i NRK, har møtet med karakteren Jonas Wergeland vært på grensen til ubehagelig.
– Da jeg leste manus første gang, så var jeg var usikker på om jeg kunne bli med på dette, sier Conradi. Vi har tatt drosje til Bristol og idet vi svinger inn i Bibliotekbaren åpner stimen av sene lunsjgjester seg som Rødehavet for Moses. Alle bord har reservertlapp, men det er før servitørene får øye på Conradi og vi vinkes bort til det koseligste, mest intime bordet og reservertlappen viskes kjapt bort med en diskré håndbevegelse. Der mellom bokhyllene lener han seg fram, bestiller en kaffe latte og fortsetter:
– Jo, altså det med Jonas Wergeland. Det var ubehagelig til tider. Ikke bare var det et ubehagelig møte med et menneskes vekst og fall, det var så mye å kjenne igjen for meg selv også. Jeg har møtt meg selv i døra flere ganger under innspillingen.
Jonas Wergeland kommer inn i NRK som ung og begynner som NRK-vert før han avanserer inn i underholdningsavdelingen der han blir en diger seermagnet. Conradi begynte selv som rekvisitørassistent i NRK da han var femten. En arbeidsutplassering som førte til at han senere ble der on and off i seks år som ekstrahjelp. Han var helt oppslukt av TV, var med på alle direktesendingene til Dan Børge i LørDan, rigget Portveien 2, Kanal Dizzie Tunes, Frokost-TV, Julekalenderen i Portveien 2.
– Det var vår oppgave å passe på at pepperkakehuset til Eli og Terje så bra ut, fylle lettøl i glasset til Dan Børge, smiler han. Så grepet var den unge rekvisitørassistenten av magien på Marienlyst at han til og med nektet å gå hjem om kvelden, og fikk lov til å sove i garderoben. Der slumret han fra etter generalprøvene på LørDan på fredagskveldene for å kunne stå opp igjen lørdag morgen klokka 05.00 og rigge til Frokost TV og vente på at det var klart for å klinke til med LørDan på direkten.
– Å plutselig stå der nå under innspilling, i samme garderoben som jeg sov i og samme studio der jeg så Dan Børge gjøre seg klar før sending, det har vært veldig rart for meg.
– Er Jonas Wergeland Dan Børge?
– Det er mye av Dan Børge i Jonas Wergeland. Kjærstad har sagt at Dan har vært en av inspirasjonskildene. Samtidig har Dan vært en viktig del av min private oppvekst, sier Conradi. Han innrømmer gladelig at det var et stort øyeblikk den dagen han selv fikk stå foran kamera.
– Det var et stort skille for meg å bytte side, ikke stå bak det røde lyset men foran.
– Hva er det som gjør Jonas Wergeland så talentfull?
– Jonas Wergeland er blitt kunnskapsrik uten å være belest. Han har denne evnen til å suge til seg egenskapene til de kvinnene han har sex med – noe gudskjelov Oftebro som spiller den unge Jonas har fått ta seg av – han er for øvrig en kjempeflott skuespiller. Men Wergeland er altså mer intuitiv enn belest, en i utgangspunktet ydmyk mann som går inn i en tilværelse preget av eksplosiv fame. I TV-ruta bruker han seg selv og alt han kan, men han klarer ikke å styre eller kontrollere det. Han er ikke et ondt menneske, men han glipper.
– Kanskje er det litt Jan Kjærstad i ham også?
– Ja, han er jo et veldig oppegående menneske, og utrolig dyktig i hvert fall, smiler Conradi.

Fame, ja. Kåre Conradi er blitt kåret til Norges mest sexy mann. I noen år var han også riksforloveren, etter at han var forlover for sin venn Ari Behn. Så fulgte episoden da han mistet mobiltelefonen, ble tatt med buksa nede og hans egne, høyst private bilder ble spredt på nettet.
– Å feie inn her og få et bord på direkten, er solsiden av kjendistilværelsen. Hvordan har du taklet de mørkere sidene ved å være en kjent person?
– Jeg har aldri vært lei meg for at jeg kan få lov til å utøve yrket mitt. Når jeg får stå helt alene på en scene i et mørkt rom og bare bruke meg selv som skuespiller, da kjenner jeg at dette er grunnen til at jeg vil være der jeg er. Det er i sånne tilfeller jeg virkelig vet hvorfor jeg faktisk valgte å bli skuespiller. I tillegg er det grener av dette yrket som gjør at du blir kjent også for ting som ikke har noe med faget å gjøre, og ja, jeg har også fått kjenne på dem. Når jeg møter folk, så er det stort sett hyggelig. Men om jeg møter noen sent en kveld som enten vil kommentere noe, om kjærlighetslivet mitt eller mobiltelefongreia, så prøver jeg bare å være meg selv. Da går det stort sett veldig fort over. Det er en måte å beholde seg selv på. Men nå skal det også sies at jeg har valgt å ikke være så mye ute.
– Jeg er heller ikke på Facebook eller Twitter og er ikke ivrig på å lese kommentarer, kanskje nettopp fordi jeg har opplevd at det kan bli overveldende. Til tider er det blitt ensidig fokus på ting som jeg vil beskytte meg selv mot som kunstner fordi jeg tror jeg utvikler meg best ved å ikke ta til meg absolutt alle rare meninger. Og det er nå en gang sånn at det er overveldende negative ting som kommer til uttrykk, folk er ikke like ivrige på å skrive ros som en sint mening.
– Hva er det viktig for deg å fokusere på?
– Jeg snakket akkurat med en kollega som var kommet til en erkjennelse, nemlig at det er blitt slik at nesten alt bare handler om endelige resultater. Som kunstner er det viktigere å fokusere på å gjøre innholdet så bra som mulig, et meningsbærende innhold er tross alt det som påvirker resultatet. Jeg vet blant annet at jeg har vært altfor lite til stede både i hverdagen til mine nærmeste og også på jobb i forhold til de rollene jeg har valgt. Det er en erkjennelse som kanskje har noe med alder og modenhet å gjøre, at du ønsker å gi alt i forhold til dem du er sammen med og dem du jobber med. Det gir meg mening.
Conradi har spilt både Hamlet og Roald Amundsen, doplanger, smørsanger. I filmen «37 1/2» spilte han homofil kaféeier som gråt over kongelige bryllup, et lite sleivspark til sin rolle som kongelig forlover. Og ikke minst har han spilt curlingspiller i Atle Antonsens «Kong Curling» med sveis som Phil Spector på en dårlig dag. Rollen var spesialskrevet for ham.
– Antonsen ser deg åpenbart som noe mer enn bare svigermors drøm?
– Med det håret ligner jeg egentlig veldig på min mor slik hun så ut da jeg var liten, hun hadde sånt krusete brunt hår. Jeg sendte henne bilde av meg selv og spurte litt flåsete: «ser du hvem jeg ligner på?» «Jo, jo, jeg ser jo likheten, men ...» var svaret. Og hun lo. Tenk, det håret kunne vært arvelig, smiler han.
– Velger du bevisst sære roller?
– Jeg elsker karakterarbeid. Det er det hele faget dreier seg om for meg, å få bruke så mange sider av min egen personlighet som mulig. Uten at jeg ligner på alle rollene mine, så er det sider av dem i meg som jeg kjenner igjen. Nå ble for øvrig rollen i «King Curling» spesialskrevet til meg og da er det var altfor fristende å kunne takke nei til det.
– Når det gjelder rollevalg ... tja, jeg har nok en slags svakhet for sånne litt rare, dumme mennesker. Jeg blir rett og slett litt glad i dem. Som i «Den siste revejakta», der er det en scene der jeg blir banket opp inni en limousin av noen mafiatyper, og etterpå kommer jeg ut, tørker blod av skjorta og ... og er på høyden fordi jeg liksom ikke vil tape ansikt. Det er en dobbelthelt i slike type som jeg liker.
– Det høres artigere ut enn for eksempel å jobbe på fabrikk.
– Noe av det beste jeg vet med dette yrket, er at vi hver eneste dag får lov til å gå inn i tematikk som de fleste aldri får anledning til. Det kan høres slitsomt ut, men vi analyserer hele tida hva som gjør oss til de menneskene vi er. En skuespiller er nødt til å gjøre det hele tida.
– Du må være ganske åpen da, tror du det er sant at menn har vanskeligere for å snakke sammen om følelser enn kvinner?
– Nei, jeg tror faktisk det er en god blanding.
– Var det et kall å bli skuespiller?
– Jeg vet ikke. Da jeg gikk i andre klasse på barneskolen skrev jeg i en jentes minnebok at jeg ville bli skuespiller, og på spørsmålet om hva som var min favorittfilm, skrev jeg bare «en med Tommy Steele» – jeg husket nemlig ikke tittelen, bare en scene der han danset rundt en pipe på en båt. Den hadde gitt meg en intens lyst til å gjøre det samme. Jeg må ha hatt en sans for den typen underholdning tidlig.

Conradi vokste opp på Nesøya i Asker. Moren elsket Frank Sinatra. Faren, reklamemannen Fredrik Conradi, var en habil musiker og sanger, som sammen med skolekamerat Egil Monn-Iversen hadde startet den populære sanggruppa The Monn Keys mens de gikk på Hegdehaugen skole på sekstitallet. Conradi fikk tidlig sansen for Hollywood-musikaler og ikke minst musikken fra femti- og sekstitallet. Han er selv blitt litt av en crooner som mer enn gjerne kliner til med jazz og storband om han får sjansen, har til og med sunget med orkesteret som Robbie Williams sang med i Royal Albert Hall. Da han var 12 begynte han å steppe, og kunne dermed begynne å bruke den typen musikk han hadde lyttet til hjemme. Forbildene var Frank Sinatra og Sammy Davis jr. Hver dag når han kom hjem fra skolen, satt han Sinatra på platespilleren og sto foran bokhyllen og dirigerte, når han ikke steppet på stuegulvet. Snart kuttet han ut sin andre hobby svømming og ga seg i kast med stepping på fulltid utenom skolen.
– Hvordan reagerte de andre guttene på skolen din på det? Det er jo ganske sært.
– Jeg var også med i et ten-sing-kor, men første opptredenen jeg gjorde var stepping, smiler han og forklarer:
– Jeg var en litt nerdete gutt. Eller ikke litt, en ganske nerdete gutt faktisk. Jeg gikk mine egne veier hele tida. Men jeg kan aldri huske jeg ble ertet for det.
Han spikret alle møblene opp ned i taket på rommet sitt og hadde et knippe venner som han fikk med inn i sitt rare univers.
– Jeg husker jeg syns jeg var litt som i Tommy og Tiger’n av og til, når de skulle bli med inn i fantasiene som jeg laget – alt det gale, rå og ville jeg hadde inne i hodet. Det var litt vanskelig når de kom inn og skulle spiller skurkeroller der, de måtte liksom være like store og farlige og fæle som jeg hadde tenkt ut. Og så var de liksom ikke det, der de satt og gjemte seg under trappa og sånn. Isteden endte de opp med roller som mine privatdetektivassistenter.
– Du måtte ha regi med andre ord?
– Jeg var nok litt kontrollerende, ja. Men jeg har faktisk beholdt flere av mine barndomsvenner.
Han debuterte på scenen som Tony i «West Side Story». Var livredd hver kveld, syntes det var så vanskelig. På premieren sviktet stemmen, det kom ingen lyd fra strupen når han skulle opp i falsett. Men det ble nitti forestillinger og resten er historie. Nå håper Lloyd Webber at norske Corey blir med dersom «Den lille prinsen» settes opp i London.
For Conradi er det en gammel drøm å få stå på scenen i Londons West End, og kunne godt tenkt seg å flytte en stund til verdensbyen sammen med kjæresten Lene Marlin.
– Er det noen rolle du aldri har fått spille som du gjerne skulle spilt?
Han tenker seg om.
– Det er alltid utfordringer.
– Ja, hvor var for eksempel han agenten din i London da de ga James Bond til Daniel Craig? Du snakker jo perfekt Bond-engelsk og har hele sjarmørgreia inne!
– James Bond hadde jeg jammen ikke takket nei til ... men altså Oswald i «Gjengangere». Den kan glippe om jeg ikke får den snart.
– Ja, det blir en anmodning.
Nå ler han godt.
– Det er nå eller aldri!
sissel.hoffengh@dagsavisen.no