Den franske sal

Nasjonalgalleriet,

Universitetsgata 13, Oslo

Tlf: 21 98 22 70

Mat:              5

Meny:           5

Miljø:            6

Service:        5

Prisnivå:       5

Den store Munch-utstillingen er tatt ned, og etter en kort nedmonteringsperiode er Nasjonalgalleriet fra denne helgen tilbake i drift, men med mindre folk og dermed også større mulighet for å få et bord i galleriets kafé. Det vil si, nå åpner den ærverdige bygningen en midlertidig utstilling med Munchs høydepunkter – «Skrik», «Madonna», «Pubertet» og andre bilder – i påvente av den store utstillingen fra arkivene senere i høst. Det er fortsatt lite som virker så forlokkende som å se Munch i hvitøyet og så benke seg i den tilstøtende kafeen, Den franske sal, som uten overdrivelse må kalles Oslos vakreste spisested. Likevel er det fortsatt en skjult perle for de fleste.

Museumskafeer kan være så ymse, men Nasjonalgalleriets kafé tåler sammenligning med det meste også internasjonalt, i hvert fall om man holder seg til interiøret. Det er knapt til å tro at dette rommet i en årrekke ble henvist til kontorlokale, men det siste tiåret har det vært en oppgradert og framskutt kafé der klassisk «Versailles»-utforming møter nyskapende interiør, imponerende relieffer og saftige ostekaker.

Navnet har denne prangende salen fått rett og slett fordi relieffene og kvinnefigurene som pryder marmorveggene er gipskopier av 1600-tallsskulpturer inspirert av Jean Goujons «La fontaine des innocents». De ble støpt i Louvre og donert til Nasjonalgalleriet på 1920-tallet.

Blant bystene i de hvelvede vinduene står Marie Antoinette, som visstnok aldri uttalte at folket kunne spise kaker i mangel på brød. I denne salen tar vi uansett oppfordringen på alvor. Kakene (rundt 65 kroner) kommer man ikke forbi, enten man foretrekker fransk terte eller ostekake, smakstilsatt i henhold til sesong, eller man går for klassisk sjokolade á la konfektkake. Et alternativ er selvsagt Afternoon Tea – eller som Den franske sal kaller det: Te Tallerken, komplett med orddelingsfeil. Her kan man spise i etasjer, fra det (relativt) sunne med scones og snitter, langt inn i det søte, med te til og kanskje en flaske champagne om man ønsker å skeie ut i hverdagen. Og det gjør man lett på Den franske sal, både på grunn av overraskende rimelige priser, omgivelser som tar pusten fra deg og på grunn av åpningstida, som er kun fra 11.00 til 17.00.

På grunn av sistnevnte er salen selvsagt primært et lunsjsted, og flottere omgivelser spiser du ikke lunsj i, en barokk, klassisk bordsetning langs marmorgrønne vegger utformet av Arnstein Arneberg, som blant annet tegnet Oslo Rådhus, og med Kristin Jarmund Arkitekters moderne glassbar fra 2002, der godsakene ligger på utstilling. Selvsagt norske råvarer, fra den urnorske sildetallerkenen (149,-) med rugbrød, sild, røykt makrell og kokt egg, til kalkunsalat med ferskost, byggryn, appelsin og nøtter. Denne er husets dyreste rett, til 165 kroner, og også uten mengden tatt i betraktning, er det langt rimeligere enn man kan forvente på et slikt sted.

Du kan spise virkelig budsjettlunsj i form av en scone med syltetøy (45 kroner), rugbrødblings med leverpostei (89 kroner) eller fiskekake (fra Fiskeriet) på rugbrød (129 kroner). Ølkartet er lite, men velvalgt og med norske mikrobryggerier representert. Vin koster bare det doble av polets priser, og en flaske champagne (Camille Savès) til 550 kroner eller en cremant til under 400 kroner gjør det lettere å bli ør i toppen.

Med smilende og profesjonelle servitører og et tempo som gjør det mulig å «smette innom» i lunsjen, føler man at man får svært mye for pengene, i tillegg til den litt stjålne følelsen av å tre inn i et rom altfor få har skjønt verdien av. Matmessig sett er råvarene gode, det er friskt og nydelig servert, men tilbehøret litt for likt. Salaten og ikke minst nøttene går igjen på alle rettene med salat i. Og man føler seg litt som Snipp og Snapp når man skufler seg gjennom noe som må være tilnærmet en hel pose hele, ubehandlede hasselnøtter til kalkunen. Det kunne med fordel vært færre av dem, de kunne vært ristet eller marinert. Det ville også gitt retten en helt annen varme, om ikke i bokstavelig forstand, for er det én ting Den franske sal ikke utmerker seg med, så er det varm mat. Det kan nok bero på begrensningene som legges på et kjøkken i et kunstgalleri, men vil man varme seg en hustrig høstdag, har de til gjengjeld et imponerende utvalg med te og hele fire varme sjokoladedrikker, deriblant varm marshmallowsjokolade hvis noen virkelig skal skjemmes bort. Når det er sagt, og nøttene til tross, du føler deg bortskjemt bare du kommer inn i rommet, lenge før du får satt deg ned ved de hvite dukene.