Alle gode ting er fem
Simple Minds
«X5»
Virgin EMI
På en for lengst utsolgt konsert i Oslo tirsdag spiller Simple Minds fem sanger fra hvert av deres fem første album. Med deres gamle produsent John Leckie i salen.
- Hvis du kaller oss et 80-tallsband tar jeg det som et kompliment. Da har vi preget vår generasjon, sa Jim Kerr i Simple Minds en gang vi snakket med ham. Simple Minds er et av de mest markante 80-tallsbandene som finnes, med en lyd som nærmest definerer tiåret, på godt og vondt.
Den nye CD-boksen «X5» inneholder de fem første albumene til Simple Minds, platene som har gjort dem i stand til å turnere for fulle hus i 30 år etterpå. Konsertene nå er kalt «5X5», fordi de spiller fem låter fra hver av de fem platene, slik at gamle venner kan være sikre på at de får det de vil ha. Boksen inneholder egentlig seks album, siden «Sons And Fascination» og «Sister Feelings Call» opprinnelig kom ut som to selvstendige plater. Gruppa mente da at å gi ut en dobbel LP ble for pretensiøst. Disse seks albumene ble laget på fire år, så Simple Minds var godt i siget.
Simple Minds kom ut av den ordentlige punkrocken. Jim Kerr og Charlie Burchill hadde spilt i gruppa Johnny & The Self Abusers, og var fortsatt tenåringer da Simple Minds ga ut sitt første album i 1979. Et av de mest spennende årene rocken har sett. Til å begynne med spilte Simple Minds en slags postpunk, men med klare tendenser til «vanlig» rock». De var tidlig ute med å blande synther inn i lydbildet, de flørtet med både tysk krautrock og amerikansk disco, og var med på å forme det som skulle bli signaturlyden for 80-tallet. I et tidlig intervju med Torgrim Eggen i Nye Takter snakker de om å bli erklært som «futurister». - selvfølgelig er det en jævlig fin følelse å vite at man er forut for sin tid, mente Jim Kerr.
De nådde sitt kommersielle høydepunkt i 1985 med «Don’t You Forget About Me», fra filmen «The Breakfast Club». En sang de ikke engang hadde laget selv, som tok dem videre i tvilsom retning. De la «futurismen» bak seg, og det går ikke an å stikke under stolen at Simple Minds er blitt litt uglesette i senere år. De er ofte kandidater i diskusjoner om å være verdens verste band, hovedsakelig for noen vel pompøse påfunn i en periode. Bare store band får være med i denne konkurransen, og Simple Minds har størrelsen inne. Chrissie Hynde forlot Ray Davies for å gifte seg med Jim Kerr! Simple Minds var med på Live Aid. Jim Kerr brukte berømmelsen til mye godt. Sammen med Jerry Dammers fra The Specials sto han i spissen for organiseringen av festkonserten for Nelson Mandela på hans 70-årsdag i 1988, mens Mandela fortsatt var i fengsel. Simple Minds lagde også sangen «Mandela Day» for anledningen. To år etter var Mandela fri, det ble ny jubelkonsert på Wembley. Det ga også Jim Kerr en tro på sin egen misjon som han har beholdt:
- Jeg møtte Nelson Mandela etter den andre konserten på Wembley, og han takket artistene for å ha sunget ut da ingen andre gjorde det. «De må aldri få deg til å tie», sa han. Det er mitt svar til kritikerne våre. Jeg blir aldri fornøyd. Jeg prøver alltid å komme meg videre, fortalte han en gang jeg hadde antydet at ikke alle var like interesserte i Simple Minds lenger.
Den nye kompakte plateboksen har alle albumene i miniatyromslag, men med bonusspor - gjerne forlengede 12-tommersversjoner av de mest kjente sangene, slik det var vanlig å gjøre på 80-tallet. Informasjonen er sparsommelig, men produsenten John Leckie forteller at en remiks av «I Travel» er gjort helt nylig. Tirsdag får gamle venner en slags ønskekonsert fra disse platene. Men sannsynligvis ikke «Don’t You Forget About Me». Best å huske dem sånn.
geir.rakvaag@dagsavisen.no
