Gilbert O‘Sullivan
«The Very Best Of»
Union Square/VME
For 40 år siden var Gilbert O’Sullivan nr. 1, 2 og 3 på singellista i Norge, med «Clair», «Matrimony» og «Ooh Wakka Doo Wakka Day». Da hadde han allerede fått et stort publikum med sine aller beste og mest kjente sanger, «Nothing Rhymed», «Alone Again (Naturally)» og «We Will».
– Det var crazy times. Hektisk var det også. Jeg har gode minner fra den tida, men det er godt den er over, sier han i dag. For O’Sullivan gikk rett på en klassisk nedtur: Det første albumet lå et helt år på salgslistene her i landet, det andre et halvt år, det tredje i to uker. Dette tredje var likevel ingen fullstendig fiasko – den inneholdt «Get Down» som gikk til topps på hitlister og herjet dansegulvene verden over. Men Gilbert O’Sullivan har fortsatt å lage sanger, noen av dem like fine som i gamle dager, og når vi nå snakker med ham er han nettopp ferdig med en stor turne med stort orkester hjemme i Storbritannia.
I Gilbert O’Sullivans beste sanger er samspillet mellom tekst og musikk imponerende stilsikker sangkunst. Vi kan imidlertid forstå den manglende respekten fra 70-tallets trendanalytikere. Glamrocken hadde begynt å ta over britisk popmusikk, og Gilbert O’Sullivan så nesten ut som en utstudert antihelt med sixpence, bolleklipp og bukseseler. Et stykke fra Bowie, T. Rex og Slade. I motsetning til disse lager han imidlertid fortsatt plater.
– Jeg begynte å gi ut plater på slutten av 60-tallet. Sangere og låtskrivere som James Taylor i 1968 er vel det beste eksempelet på hvor musikken var på vei etter «Sgt. Pepper». Med langt hår, i trøye og jeans. Jeg ville være annerledes. Som The Beatles hadde vært. De skrev store sanger, og bestemte seg for å se annerledes ut. Jeg fant opp denne figuren som het Gilbert. Ingen jeg jobbet sammen med likte dette. Ikke manageren min, bare jeg. Jeg er stolt av at jeg gjorde noe ingen andre gjorde. Men dette puddingutseende hadde ikke virket uten gode sanger, mener han.
Gilbert O’Sullivans tidlige sanger hadde en hverdagslig, voksen tilnærming til tekstene som var uvanlige i popmusikkens barndom, i alle fall av en låtskriver som fortsatt var midt i 20-årene.
– Det er morsomt at du sier dette. Da Neil Diamond spilte inn «Alone Again (Naturally)» i forfjor, sa han at han ikke kunne forstå at en så ung mann kunne ha skrevet en så voksen sang. Jeg spør ikke meg selv om dette, om jeg var 23 eller er 65 er det for meg den samme personen som lager disse sangene. Det handler om en enkel melodi, med en engelsk tekst. Jeg fant ut fort at jeg ikke kunne skrive om Route 66 eller drømme om California. Bruce Springsteen hadde ikke vært den han er hvis han skrev om Oxford Street og Piccadilly Circus. Jeg liker te, jeg er veldig engelsk, sier Gilbert O’Sullivan. Som riktig nok er født i Irland, men som har en sang som heter «Where Would I Be Without Tea» på sitt nye album.
I høst kom altså Gilbert O’Sulllivan med albumet «Gilbertville». Sangene kommer ikke til å bli nr. 1, 2 og 3 på singellistene igjen, men når vi hører på «Missing You Already» forstår vi at han ikke har mistet verken melodisk teft eller tekstmessig treffsikkerhet.
– Når man har gjort dette i 40 år er det stor fare for å slippe opp for melodier. Tekstene til Paul Simon og Ray Davies er fortsatt gode, men melodiene er ikke alltid som før. Alle kan sette sammen ord, men det er ikke så mange som lager god musikk. Jeg ville ikke like å høre at tekstene mine er gode, mens melodiene er svake, mener han. I tillegg til det nye albumet er også de to første suksessplatene «Himself» og «Back To Front» gitt ut i de luxe-utgaver, sammen med samlealbumet «The Very Best Of», som spenner over hele karrieren.
På 80-tallet vant Gilbert O’Sullivan rettighetene til sine gamle sanger og ganske mange millioner i en rettssak mot sin gamle manager. I 1991 måtte rapperen Biz Markie trekke tilbake et helt album etter en ulovlig sampling av «Alone Again (Naturally)». – Smertefullt, tidkrevende, men verdt bryet, sier han nå. Etter den siste saken ble det effektivt slutt på ulovlig sampling fra profilerte artister.
Men Gilbert O’Sullivan vil gjerne ha mer oppmerksomhet for sangene sine enn for rettssakene. Jeg så ham på det vi tror var hans foreløpig siste konsert i Oslo, på Smuget i 2000. Det var ikke mange som hadde funnet veien. Ikke da han opptrådte i Kragerø i fjor sommer heller. Gilbert O‘Sullivan ble så stor i Norge tidlig på 70-tallet at mange ikke klarte å ta ham på alvor lenger. Av onde norske tunger ble han gjerne omtalt som Gilbert O’Sølevann. Men Gilbert O’Sullivan ble så stor norgesvenn at han giftet seg med ei jente fra Morgedal. De er fortsatt gift, han er rett som det er i Norge, men vil veldig gjerne komme og spille med orkesteret han turnerte med i Storbritannia nettopp. Som er så stort at det visst skremmer bort mange arrangører. Kampanjen starter her!
geir.rakvaag@dagsavisen.no
Rockarkivet
Levon Helm er død
The Bands trommeslager Levon Helm døde torsdag, 71 år gammel. Han sang også gruppas mest kjente sanger.
The Bands låtskriver Robbie Robertson sang ikke selv i gruppa. Rick Danko, Richard Manuel og Levon Helm, alle nå gått bort, delte sangjobben. Levon Helm tok seg av mange av de aller mest kjente: Først og fremst den evige «The Weight», men også «Rag Mama Rag», «The Night They Drove Old Dixie Down», «Ophelia» og «Up On Cripple Creek». Han er også forsanger på «Don’t You Tell Henry» fra Bob Dylans «Basement Tapes».
The Band var lenge bandet til Bob Dylan, men ble stjerner på egen hånd med «The Weight» og resten av debutalbumet «Music From Big Pink» i 1968. Oppfølgeren som bare het «The Band» var enda mer overbevisende. The Band var den endelige oppfyllelsen av drømmen om å forene gammel amerikansk folkemusikk med ny takt og tone. De tok de urbane utskeielsene fra slutten av 60-årene tilbake til landsbygda og skape en egen liten verden.
The Band ga ut en rekke plater til før de sa takk for seg i spektakulær stil med avskjedskonserten «The Last Waltz» i 1976. Filmet av Martin Scorsese, med Dylan, Neil Young, Joni Mitchell, Van Morrison og en lang rekke andre som gjestesangere. Levon Helm lagde flere soloplater, og bandet kom også sammen igjen senere uten Robertson. Robertson skriver nå på sin hjemmeside at han rakk å skvære opp med Helm før han døde, og at han satt lenge ved sykesengen hans søndag. På sin hjemmeside skriver Bob Dylan at Levon Helm var «en av de siste store åndshøvdingene fra min, eller noen annens generasjon».
