Frem fra glemselen

Pensjonistkoret er et av de største korene i Moss, med rundt 40 medlemmer. Fortell – hva er suksessen?

– Mange tror at det er vanskelig å synge når man blir eldre. Men det er helt feil! Vi er et bra kor, særlig til å være et pensjonistkor. Vi synger for å glede andre, og vi finner fram den musikken vi selv liker. Alle synger med sitt nebb, men vi har en dirigent som tar oss på alvor og stiller krav til oss. Det er bra. Det viktigste vi gjør, er å synge på bo- og servicesentre og sykehjem. Jeg har flere ganger opplevd at folk som tilsynelatende er veldig svake, lyser opp og synger med når de hører musikken. Det er en flott opplevelse. I tillegg er det veldig sunt å synge. Man bruker hele kroppen; man puster, tenker, husker. Og dessuten blir man glad av det. Det er ingen sure mennesker som synger.

Hvor lenge har du vært medlem?

– Jeg har vært leder omtrent like lenge som jeg har vært medlem – i ti-elleve år. Jeg har sunget i kor hele livet, så da jeg flyttet til Moss som 60-åring, ble jeg veldig glad da jeg fant pensjonistkoret.

I morgen holder dere årets «storkonsert» på Arena. Hva får publikum høre?

– Vi har kalt årets konsertprosjekt for «Schlägerparaden», for denne gangen har vi funnet fram gamle slagers fra den gangen vi var ungdom. Det blir mest fra 50-tallet, men også fra litt før og etter. Både pop og viser.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– i 14-årsalderen leste jeg en bok som heter «Hvad nu, unge mann?» av Hans Fallada. Den har jeg aldri glemt, og den anbefaler jeg alle å lese. Den har aktualitet også i dag.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er veldig lykkelig når jeg får samlet min store familie og ser hva resultatet av livet mitt har blitt. Nå er det jo jeg som er stammor i familien. Jeg blir også veldig lykkelig av å være sammen med mennesker generelt.

Hvem var din barndomshelt?

– Åh, det var mange. Jeg var veldig forelsket i skøyteløperen Kupper’n! Jeg var veldig stolt av ham, han var en flott representant for Norge.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg ofte prater for mye.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Ingenting! Da er jeg fullstendig lat og gjør bare det jeg absolutt må.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg har alltid gått mye i tog. Nå er det ikke så lett å gå lenger, men jeg kan stå. Jeg har alltid vært engasjert i politikk og interessert i at folk skal behandles likt. Jeg er veldig stolt av det velferdssamfunnet vi har i Norge, og jeg håper det får bestå.

Er det noe du angrer på?

– Det jeg angrer mest på nå, er at jeg ikke har vært skikkelig opptatt av fysisk fostring, for det har vært veldig av og på i livet. Jeg forsøker, men det blir mindre og mindre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kåre Willoch. Jeg er litt nysgjerrig på hva han står for nå. En ekte Høyre-mann kan bli en god sosialist!