Nyheter

Norges største fotballhelt er fra Sarpsborg

BYHISTORIE: Det er verken Einar Jan Aas, Bjørn Borgen, Heidi Støre, Harry Kure eller Tarik Elyounoussi som er Østfolds største fotballpersonlighet. Har du hørt om Asbjørn Assa Halvorsen?

Han var fra Sarpsborg, og i den niende utgaven av boka "St. Olavs Vold" forteller forfatteren Kjell Haakenstad den glemte historien om Asbjørn Halvorsen. En legendarisk fotballspiller på Sarpsborg FK og senere i Hamburger Sports-Verein. Og det var så tidlig som på 1920-tallet. Han spilte centerhalf, det som i dag er betegnelsen på en midtstopper.

Kaptein som 18-åring

Asbjørn var bare 18 år da Sarpsborg slo Brann 4–1 i det første åpne norgesmesterskapet i 1917. Og det var tydelig at unggutten hadde satt seg i respekt tidlig, for han var kaptein på laget allerede som 18-åring. Samme år debuterte han på landslaget, fikk 19 landskamper og var med å slå England 3–1 under OL i Antwerpen i 1920.

Asbjørn Halvorsen ble født i 1898, og foreldrene var bakermester Christian Halvorsen og Jakobine Dorthea Thronsen. Når Asbjørn Halvorsen med sin dyktighet fikk et forholdsvis beskjedent antall landskamper, var årsaken at han i ung alder flyttet til Tyskland, hvor han også hadde en stor fotballkarriere. Han kom i kontakt med Hamburger Sport-Verein, og fra 1922 til 1934 spilte han for den tyske klubben. Han ble tysk mester med Hamburger SV i 1923 og 1928, og laget vant det nordtyske mesterskapet ti ganger. I en lang periode var Halvorsen kaptein på laget.

Det var for øvrig i Hamburg han spilte sin siste landskamp for Norge, i november 1923. Ved siden av fotballen drev Halvorsen egen spedisjons- og skipsmeglerforretning i Hamburg i tidsrommet 1923–33. Det var i Hamburg han fikk tilnavnet «Assi» og ble nær venn med lagets og Tysklands store spiss, den senere krigsforbryteren Otto Harder.

Sjef for bronselaget i 1936

Etter at Adolf Hitler tok makten i 1933, var ikke Tyskland noe blivende sted for Asbjørn Halvorsen. I 1934 dro han tilbake til Norge. Han ble nå ansatt i Norges Fotballforbund, først som baneinspektør og trener, men fra 1936 som sekretær og landslagssjef. Tittelen generalsekretær ble først innført etter krigen. Den skulle sterkere markere hvem som ledet norsk fotball på det daglige plan. Men Asbjørn Halvorsen var helt uavhengig av titler. Hans dyktighet og autoritære opptreden var egenskaper som aldri var til å misforstå. Halvorsen kombinerte også sine administrative evner med store fotballkunnskaper, noe som bidro til at han ble en dyktig landslagsleder. Halvorsens erfaringer fra Tyskland ble brukt til å revolusjonere norsk fotballs anlegg, trenings- og spillestil.

Kronen på verket er landslagets sensasjonelle bragd: 2–0 seieren over Tyskland i kvartfinalen under Berlin OL i 1936, den eneste fotballkampen Adolf Hitler så i sitt liv. «Bronselaget» løftet hele Norges selvbilde i årtier. På dette laget spilte også Nils "Påsan" Eriksen, som etter hvert flyttet til Moss, og spilte på Moss FK fra 1939 til 1950. Nils Eriksen var en klippe i forsvaret til det norske landslaget gjennom praktisk talt hele 1930-tallet. Han var dermed en viktig brikke i sarpingen Asbjørn Halvorsens landslagstropp. I bronsekampen i OL i 1936 var han en av Norges viktigste spillere ved å nøytralisere polakkenes lynraske ving, Wodarz. Eriksens beste kamp på landslaget var en kamp mot Sverige i 1938, da Norge vant 3–2 i Stockholm. Etter kampen fikk han tilnavnet «Halve Norge». Nils Eriksen spilte til sammen 47 A-landskamper. I en periode var han også kaptein på det norske landslaget.

Sendt til konsentrasjonsleir

Men vi må tilbake til Asbjørn Halvorsen. Han gjorde seg ikke bare bemerket som fotballpersonlighet. Han var også en viktig motstandsmann under annen verdenskrig. Idrettsarbeidet lå tidvis nede i krigsårene, og fra 1940 til 1942 arbeidet Halvorsen som personalsjef i farmasifirmaet Nyegaard & Co. I 1940 prøvde okkupasjonsmakten å få til et samarbeid med den for dem mest berømte nordmannen. Men «Assi» nektet tyskerne vennskapslandskamp og truet med å avlyse cupfinalen hvis nazistene inntok kongetribunen på Ullevål. Han kastet i stedet kreftene inn på å organisere idrettsboikotten og å utgi illegale aviser. Hans sterke holdning i kampen mot nazifiseringen av norsk idrett førte til at han ble arrestert av tyskerne. Han satt først ett år på Grini. Deretter ble han Nacht-und-Nebel-fange i tyske konsentrasjonsleirer. I sin bok "Fange i natt og tåke" fremhever Trygve Bratteli, som var statsminister i Norge statsminister to ganger i perioden 1971–76, hvilken stor innsats Asbjørn Halvorsen gjorde for sine medfanger. Forfatter Kjell Haakenstad mener at Halvorsen også reddet livet til Trygve Brattli i leiren.

Men det beinharde livet i konsentrasjonsleiren tok hardt på Halvorsen. Han overlevde fangenskapet på et vis, men det var i siste liten at de svenske “hvite bussene” fikk brakt ham ut av Tyskland ved krigens slutt. Han var da så avkreftet at han måtte bringes hjem på båre. Først gikk bussen til oppsamlingsleiren Neuengamme nær Hamburg. Her hadde hans gamle lagkamerat og venn Otto Harder vært fangevokter noen måneder tidligere. Otto Harder ble for øvrig dømt til 15 års fengsel etter krigen for sine krigsforbrytelser.

Døde på sin fotballpost

Asbjørn Halvorsen kom tilbake til Norges Fotballforbund som generalsekretær i 1945, og ble på nytt norsk fotballs ubestridte leder. Han startet arbeidet med å gjenoppbygge norsk fotball. Men under et fotballmøte i Narvik en januarsøndag i 1955 døde han, 56 år gammel. Asbjørn Halvorsen var medlem av Norges Olympiske Komité fra 1945 til sin død, og han satt i styret for Norsk Tipping A/S fra starten i 1946. Han var ridder av den svenske Vasaorden og hadde Norges Fotballforbunds gullmerke.

Kilder:
Sarpsborgboka "St. Olavs Vold".
Store norske leksikon
VG-artikkel 22. mai 2014 av Jan Åge Fjørtoft, Morten Wetland, Ketil Lindseth, Jan-Erik Larsen, Torbjørn Giæver Eriksen.
paul.norberg@dagsavisen.no
«Assi» ville avlyse cupfinalen hvis nazistene inntok kongetribunen.

Mer fra Dagsavisen