Annonse
BEKYMRING: Kronikkforfatteren er bekymret for eierstruktur og rammebetingelser i private barnehager.

– Vi trenger en revolusjon

KRONIKK: De siste månedene har politikere på borgerlig side stått fram i det ene mediestuntet etter det andre, der de legger fram et særdeles lite nyansert bilde av den private delen i barnehagesektoren.

Annonse
Lokale nyheter

KRONIKK: Royne Berget, daglig leder i Smedhusåsen private barnehage, Rygge
(første gang publisert i Dagsavisen Østfold 10. august 2017)

Utad er politikerne tilsynelatende opptatt av å verne om ildsjeler og kvinnelige gründere, og at disse må få lov til å tjene penger for jobben de legger ned. Som daglig leder i en ideell foreldreeid, privat barnehage, opplever jeg noe helt annet. Og jeg er langt fra alene om å føle meg misbrukt i et ideologisk spill. Uten annen egeninteresse enn å gi barn og foreldre det beste barnehagetilbudet vi makter innenfor våre rammevilkår, har jeg behov for å fortelle hvordan det føles å bli satt i samme bås som alle private barnehager uansett driftsform. Jeg kan nemlig love at det er milevis forskjell på en enkeltstående privat barnehage som driftes ideelt, og et konsern med fullt av underselskaper, som eier og drifter 100 eller 200 barnehager.

Private barnehager (som en samlebetegnelse for alle typer private barnehager) har de siste årene skåret marginalt bedre enn de offentlige på brukertilfredshet, og da brukes det for alt det er verdt av dem som har ideologiske eller økonomiske interesser av privatisering i barnehagesektoren. I virkeligheten spriker tilfredshet og opplevd kvalitet like mye på privat som på offentlig side, men det snakkes det ikke om. Spør du meg, hadde det vært minst like interessant å se om det finnes forskjeller mellom enkeltstående private barnehager og konsernbarnehager, eller mellom barnehager i de ulike konsernene. Gode og mindre gode barnehager finnes uansett eierform, og derfor blir det uinteressant, useriøst og kunnskapsløst å dra alle barnehager over en kam på bakgrunn av eierskap. Jeg føler nesten at vår driftsform har mer til felles med offentlige barnehager enn med konserndrevne barnehager. Privat er ikke privat, akkurat som ost ikke er ost!

Majoriteten av de idealistiske private gründerne, hovedsakelig kvinner, som faktisk hjalp til med å skaffe full barnehagedekning på 2000-tallet, blir nå skviset ut av sektoren av store kommersielle aktører. Mer presist, mange enkeltstående eiere synes det blir for vanskelig å stå alene med en uforutsigbar tilskuddsordning, som varierer helt vilt fra kommune til kommune fordi kommunene har selvråderett. De store kommersielle barnehageeierne vinner på dette. De står parat til å kjøpe opp barnehager fra dem som ikke lenger orker å stå alene med ansvaret under rådende forhold. Og konserneiernes motiver for å drifte barnehager er økonomisk vinning. De «kvinnelige gründerne» i mindre private enheter er en utdøende rase. Men dette kommer ikke fram i lyset når privat barnehagedrift, eierform og profitt diskuteres. I en artikkel som ble publisert av VG 20. oktober 2010, kommer det fram at 11 av 15 navn på lista over dem som eier de største barnehagekjedene faktisk er menn. Ikke kvinnelige gründere, som Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande hevder må få lov til å tjene penger på barnehagene sine. Bare de tre siste årene er over 300 offentlige og private barnehager lagt ned. Samtidig har de fire største, kommersielle barnehageselskapene gått fra å eie 375 til 486 barnehager. Dette er Læringsverkstedet, FUS, Espira og Norlandia. I den samme perioden har disse aktørene nesten doblet sin samlede omsetning fra rundt 3 milliarder til 5,8 milliarder.

Alt indikerer at vi som drifter ideelle barnehager må akseptere å bli eliminert ut av barnehagemarkedet, uten at flertallet av politikerne løfter en finger for å hindre det. Det føles som et hån. Rundt 600 foreldreeide barnehager, og en mengde barnehager som blir driftet av foreninger, stiftelser, trossamfunn, bedrifter og enkeltpersoner, bestående av over 1.000 barnehager, blir totalt oversett ved å la de store konsernene valse fram. De kommersielle aktørene vokser seg større og større, samtidig som de får stadig mer innflytelse og makt inn mot politikerne, kunnskapsdepartementet og innad i Private Barnehagers Landsforbund. Derfor kan de også påvirke barnehagens innhold og hvilken retning barnehagesektoren skal bevege seg. Med egne lobbyister ansatt til å påvirke politikere, klarer de å fremme sitt syn og sine interesser, noe som kan være fullstendig på kollisjonskurs med profesjonens faglige tanker om hva som er riktig for barn og utførelse av arbeidet vårt.

I forbindelse med høringskonferansen for ny rammeplan i november i fjor, uttalte kunnskapsdepartementets representant følgende: «I lov om barnehager er eier juridisk ansvarlig for kvaliteten og innholdet. Det er derfor behov for å sikre at eierne kan ta i bruk de systemer og metoder som de mener er viktig for nettopp å sikre dette. Men en klok eier vil selvfølgelig søke råd hos sitt personale. Store barnehageeiere har felles innkjøp av systemer og programmer som de i dag har full rett til å benytte seg av jf. loven. Derfor er metodefriheten bevisst tatt ut i høringsforslaget.» Dette kan dreie seg om skoleliknende opplegg, verktøy og metoder, som de ansatte blir pålagt å bruke i arbeidet sitt.

Så er spørsmålet om politikerne virkelig ønsker en framtidig barnehagesektor som blir styrt av en håndfull store barnehageaktører, som tilfeldigvis har gjort noen lure investeringer i sektoren, og der profesjonen blir redusert til marionetter? Ikke fordi eierne nødvendigvis kan mest om barnehage eller har de beste intensjonene, men fordi de har kjøpt seg makt og innflytelse. Fagautonomi, spontanitet og arbeidsglede svinner gradvis hen og barna blir en skadelidende tredjepart. De store barnehagekjedene klarer seg fint som det er i dag, med ustabile forhold, for de har mulighet til å drifte på en utjevnende måte på tvers av kommunegrensene, noe enkeltstående barnehager ikke har. Og hvem nyter godt av dette? Jo, igjen de kommersielle aktørene, for uforutsigbare rammer fører til salg av enkeltstående barnehager. Mangfoldet i barnehagesektoren blir stadig mindre og snevrere. Så hva ønsker dere som er politikere, for dere har fremdeles en mulighet til å ta grep og redde mangfoldet og verdiene som har kjennetegnet norsk barnehagetradisjon. Skal dere fortsette å lukke øynene for det som skjer og ofre de ekte ildsjelene og gründerne, samtidig som profesjonen blir umyndiggjort? Eller skal dere vise at dere har guts til å ta grep for å ivareta og sikre mangfold og barnehagelærerens autonomi også i framtida? Det er helt opp til dere.

Barnehagedrift handler ikke om å produsere en vare, det handler om å investere i framtida gjennom å gi barna et trygt, utviklende og godt barnehagetilbud, der pengene som er ment til personaltetthet, vikarer, kompetanseheving, leker, vedlikehold, framtidige investeringer, mat, renhold, og andre driftsposter, faktisk blir værende i barnehagen. Barnehagedrift skal handle om barna og hva som er best for dem: Lek, sosial kompetanse, bygging av selvfølelse, tilknytning, samspill og sosialisering, styrking av barns psykisk helse, voksnes tilstedeværelse for barna og det at vi ser hvert enkelt barns behov. Vi trenger en nasjonal tilskuddssats, en lov om antall barn per ansatt og en lovregel som hindrer enkeltpersoner i å tjene seg søkkrike på tilskudd og foreldrebetaling som er ment til driften. Hvorfor i all verden skal det gå an å tjene penger på barnehagedrift, mens det ikke er lov i skolen? Barnehagesektoren trenger ikke bare et opprør på vegne av barna, vi trenger en revolusjon!

Annonse