Annonse
Vil ikke vite: Når Kristin skal få kontakt med en avdød, vil hun ikke vite noe på forhånd. Hun kan få et bilde av vedkommende gjemt i en konvolutt, men hun vil ikke se på bildet.BEGGE FOTO: SILJE LOUISE WATERS

– Livet på den andre siden er en fest

Denne reportasjen er skrevet av en skeptiker av ytterste rang. Men selv en skeptiker kan endre sitt syn.

Annonse
Lokale nyheter

Det er mange meninger knyttet til overnaturlighet. Det finnes medier som har gjort seg rike og verdensberømte på å få kontakt med dem som ikke lenger er fysisk iblant oss. Klarsynte er blitt brukt til å løse drapsgåter, andre er blitt tatt i å bedrive svindel og omfattende Google-research.

I Fredrikstad bor 40 år gamle Kristin B. Stenersen. Hun kaller seg medium og hjelper folk med husrens og kanalisering. Det er det sistnevnte denne artikkelen handler om.

– Noen av dem som kontakter meg er nysgjerrige og lurer på hva jeg gjør. Noen har kanskje mistet noen veldig brått, ved ulykke eller sykdom. Men jeg opplever at de aller fleste bare vil ha en bekreftelse på at de døde er med oss videre, og finner trøst i det, forteller Kristin.

For fem-seks år siden skal evnene hennes ha slått inn for fullt, og for et par år siden laget hun en Facebook-side hvor folk som ønsker det kan ta kontakt med henne for å få hjelp.

Jula med bilbane

Kai døde i mai. Undertegnede hadde ikke hatt kontakt med ham på 13 år. Minnene fra Kai er barndomsminner, stort sett. Gode barndomsminner. Minner om sommer og blåbær, om jul og bilbane. Kristin vet ikke at det er Kai jeg etterspør. Hun vet absolutt ingen verdens ting på forhånd. Hun kan få et bilde av avdøde gjemt i en konvolutt, men hun vil ikke se på det. Hun vil ikke vite noe om hvem, hva eller hvor.

– Han er vanskelig å få kontakt med, sier Kristin, og legger armene i kors. Brynene blir morske. Akkurat som Kais.

– Han døde av noe med hjertet. Men han hadde smerter i hele kroppen. Kreft? Men han døde ikke av kreften. Det var hjertet, sier hun etter en stund. Hun har helt rett.

Ser inn i de levde livene

– Jeg pleier å forklare det sånn at hvis du hadde satt deg inn i et helt mørkt rom og lukket øynene dine, og noen kom lydløst inn, så ville de aller fleste merket at det skjedde noe. Det er energien. Og det er sånn det er for meg også, når jeg får kontakt med de døde, forklarer hun.

Hun har vært på mellom 50 og 100 befaringer i hus i Fredrikstad-området.

– Hvert oppdrag er for meg veldig spesielt, for jeg kommer så nært på mennesker og deres historier. Jeg får innsikt i et liv som er levd, på godt og på vondt. Men det jeg ofte får tilbakemelding på, er at det var godt å bli hjulpet videre.

Da hun første gang oppdaget evnene sine, trodde hun ikke på det selv.

– Det som er spesielt her, er at jeg har vært en skeptiker selv, så da alt det her begynte ble jeg litt skremt. Det var en periode hvor jeg slet med det, fordi fornuften og logikken min slo inn for fullt og sa at dette skal ikke være mulig. Det er fortsatt mye jeg ikke skjønner, men det er greit, sier hun.

Chris French, lederen for Anomalistic Psychology Research Unit ved Universitetet i London sier til Dagsavisen at det ikke finnes noen vitenskapelige beviser på at man kan få kontakt med døde.

– Men hvis det viser seg at hun kan det, så vil det være en enorm oppdagelse, sier han.

Lite kritikk

Kristin har ikke møtt mye kritikk etter at hun opprettet Facebook-siden sin, men noe har det vært.

– Jeg har respekt for at man ikke tror på det, men da håper jeg at andre også har respekt for at dette er virkelig for meg. Jeg er ikke ute etter å skulle overbevise noen. Det er ikke det som er min oppgave. Min oppgave er å hjelpe dem som ønsker det, sier hun.

Historien til en professor

NRK Viten skrev nylig en artikkel om professoren Tandy, som opplevde hvisking, kulde og vibrasjoner inne i laboratoriet hvor han og kollegene arbeidet. Som vitenskapsmann var han sterkt kritisk til at det kunne være noe overnaturlig. Gasslekkasjer har tidligere vist seg å være årsaken til at folk ser spøkelser, fordi det kan gi hallusinasjoner, men ingen gasslekkasje var å finne på laboratoriet.

NRK skriver videre at Tandy en dag plutselig oppdaget at en kårde begynte å vibrere. Hvis bladet vibrerer må det få energi fra et sted, tenkte Tandy – en energi med varierende intensitet med en hastighet som er lik resonansfrekvensen til bladet. Med andre ord: Lyd mellom 0,1 og 20 hertz. Lyd vi ikke kan høre. Og det viste seg at det var en vifte på laboratoriet som forårsaket denne energien. NASA har blant annet sagt at infralyd kan påvirke både kroppen og synet. Professor Tandy fant en vitenskapelig forklaring. Men hva med min historie?

Frykter ikke døden

Så er det jul for mange år siden. Kai og jeg sitter på gulvet, forteller Kristin. Hun sier at vi leker med noe sammen. Bilbane. Undertegnede skvetter til. Det er dét barndomsminnet jeg har fra Kai. En av de få tingene jeg klinger fast ved. Og det er mitt private minne. Hun sier at Kai vil at jeg skal huske på de gode tingene framfor de dårlige minnene.

Tror jeg på det? Kanskje er det egentlig ikke så nøye. For det som skjer er at man omsider kommer nærmere den avdøde. I minner. Minner om huset, om sommerferien, om sydenturen – om alt Kristin ikke engang nevner. Det er en uvurderlig verdi i seg selv, og for første gang på 13 år har jeg begynt å kalle Kai for morfar igjen. Og da spiller det ingen rolle om man tror eller ikke.

– Er du redd for å dø?

– Nei, overhodet ikke. Jeg vet hva som venter meg på den andre siden, og livet der er en fest.

Annonse