Nyheter

– Jeg har levd drømmen min

Da Gusty Utterdahl satte opp en Broadway-kabaret på 80-tallet, mente Demokratens anmelder at han måtte være den største romantikeren som finnes.

Han har kontor ved siden av statsministerboligen i Parkveien, bolig på Nordstrand og fortsatt – etter tjue år i Oslo – en markant østfolddialekt. Karrieren som startet med en mimeforestilling på Kråkerøy ungdomsskole er blitt til store musikalproduksjoner i hovedstaden og tilbakelagte suksesser landet over. Når Gusty Utterdahl (56) ser livet i revy, kan han godt dø i morgen og være fornøyd.

Den rette hylla

I mars 2018 avslutter Gusty et ti år langt jobbekteskap med Åge Sten Nilsen og tributesuksessen «The Show Must Go On».

– Ti år er ganske lenge, og det hadde ingen trodd da vi satte i gang på City Scene i Fredrikstad. Vi tok tribute og hyllest til et helt annet nivå, sier den aktive 56-åringen.

Nå har han entret en ny fase av karrieren, det han kaller den rette hylla, som innebærer å produsere store musikaler sammen med Tor Arne Rangus (76), i Taran, som står for mange av Norges største underholdningssuksesser på scenen.

– Nå har vi fått til en femårig intensjonsavtale med Chateau Neuf, som lå brakk i åtte år, så vårt store prosjekt nå er å drive et teater der. Vi åpnet i januar i 2017 med Svein Gundersens Jungelboken som vi spilte for 20.000 mennesker, forteller Gusty.

Lærer hele tida

I januar har Taran, i samarbeid med produsentgruppen Starworks, premiere på Grease.

– Grease har premiere 24. januar, og nå blir du det første mediet som skriver at vi har norgespremiere på Flashdance i oktober. Folka jeg jobber med i Taran og Starworks er folk som kan mer enn meg som gjør at jeg hele tida må strekke meg.

– Du drives av å lære enda mer, selv i en alder av 56?

– Ja, man må jo det. Den dagen du opplever at du ikke er i et læremodus, da kan du kaste inn … Nei, jeg lærer noe hele tida.

Romantikeren

Gusty har ikke tall på hvor mange musikaler han har sett i løpet av livet. Bare The Phantom of the Opera har han sett rundt 20 ganger.

– Jeg bruker jo nesten alle pengene mine på å se musikaler og teater. Jeg trenger ikke noen fancy bil eller å bo fancy, selv om jeg er heldig der også. Men jeg sier at jeg bør ikke være rik, men jeg må kunne se musikaler i London.

– Hvorfor musikaler?

– Da vi satte opp en Broadway-kabaret i -88 avsluttet vi med et stort nummer, men så la jeg til tre nummer etter det, blant annet Ol’ Man River, og da skrev anmelderen i Demokraten at denne Gusty – da var jeg jo bare noen- og tjue år – må være den største romantikeren som finnes. Og det er nok sant. Jeg liker å bli rørt, sier han.

Å se musikaler handler om å få kontakt med hele følelsesregistret på en distansert måte, tror Gusty.

– Det å kunne gråte fordi en mor må skyte seg selv for at barnet skal få et bra liv med sin amerikanske far, som i Miss Saigon, det å kunne se det og gråte av det, da skjønner du hvorfor du lever. Du går ut og får lyst til å være snill med folk.

Ingenting årnær sæ

For Gusty, som flyttet til Oslo som 33-åring, var det viktig å ikke bli værende i Fredrikstad hele karrieren. Han ønsket ikke å bli en såkalt allestedsnærværende lokalkjendis. Men dagene hvor FFK vinner er fortsatt bedre enn andre dager.

– Ikke så mye da, da hadde det vært langt mellom de gode dagene, ler Gusty.

Men når man snakker om Østfold-kulturen, har han en hel rekke med tanker om hva slags utfordringer den står overfor.

– Jeg tror at det er for mange produsenter i Fredrikstad og da vil det bli vanskeligere å få grobunn for å klare seg økonomisk. Så det som skulle være en stor fordel for Fredrikstad, er i min teori en ulempe. Det er for mange som er flinke, sier han.

– Mange av dem som lager ting i Fredrikstad lager også ting som bare omhandler Fredrikstad, men hvis ambisjonen er å komme ut og videre, da går ikke det. Da tenker jeg at Moss har gjort det bedre, med Per-Olav og Geir Meum Olsen. Se på Per-Olav nå, han har gjort de beste tingene innen TV og nå Les Misérables – der har du gutter som har sett ut i landet, men allikevel har klart å bygge et miljø i byen sin.

Gusty mener også at både Sarpsborg, Halden og Indre har vokst som kulturbyer, og at det kanskje er litt mye laurbær i storebrorsbyen Fredrikstad.

– Slagordene til Fredrikstad har jo vært helt forferdelige. «Det årnær sæ?» Hva er det for noe da? Det er ingenting som årnær sæ hvis ikke det er noen der som årnær det. Man har laget seg slagord som har gjort noe med innstillingen som gjør at man kanskje ikke trenger å jobbe så mye, sier han.

Fra Kråkerøy til London

Gusty tror at han i Fredrikstad kommer til å bli husket for å ha vært med på å starte Fredrikstad barne- og ungdomsteater.

– Og i dag ser vi at barne- og ungdomsteatrene blomstrer som aldri før. Det er noe av det jeg er mest stolt av.

– Hva er drømmen din?

– Da jeg var ung og vi holdt på med mimeshow på Kråkerøy ungdomsskole, var den store drømmen å sette opp en musikal i Fredrikstad. Og det har jeg gjort. Så hva ble drømmen da? Å gjøre det i Oslo. Det har jeg gjort. Jeg har produsert Farmen og vært verden rundt og møtt 80-tallskjendiser med Gylne Tider. Så hvis du spør hva drømmen min er? Jeg har gjort det, jeg har levd drømmen min, jeg. Hvis jeg skulle hatt én liten drøm igjen, så skulle det være å gjøre noe i London, avslutter Gusty Utterdahl.

Mer fra Dagsavisen