Annonse
Magnus Tyrholm førte et stort hus på Grimsrød gård, med mye selskapelighet. Han var en kunstnersjel som likte seg i godt selskap. Etter konkursen i 1826 gikk det raskt nedover med ham, og han døde i fattigdom på sykehuset i Værlesanden i 1847.

Fra stormann til en fattiglem

Magnus Tyrholm er en tragisk person i historien til Moss. Fra den største rikdom i årene rundt 1814 blant annet som eier av fabrikker, laksefiskerier og Grimsrød gård, til å dø i fattigdom på sykehuset i Værlesanden 1847.

Annonse
Lokale nyheter

Skrevet av: Oddvar Aasen

Magnus Tyrholm drev tobakksfabrikk fra 1810 med 120 arbeidere. Han hadde brennevinshandel i Kongens gate 15. Fra slutten av 1700-tallet lå byens største krambod her. Den var eid av Peter Winge, en stor gårdeier, trelasthandler og kjøpmann. Winge døde i 1801, og gården med krambod og tobakksfabrikk i bakgården ble solgt til kjøpmann Magnus Israel Tyrholm. Kramboden og mye av varebeholdningen forsvant i bybrannen i 1807, og resten ble ødelagt av en ny brann i 1808.

Etter brannen startet gjenoppbygningen, og Tyrholm var snart i gang med nye ansatte for å drive skipsrederi, trelasthandel, brennevinsbrenneri, tobakksfabrikk og kramboden. Han holdt også skole for 50 barn ved tobakksfabrikken samtidig som han var språklærer for håndverkere og handelsmenn. I 1818 stiftet han musikkselskapet «Polyhymnia».

Hvordan kunne det gå så aldeles galt for en mann som var sosialt høyt på strå, beleven, kulturell og kunnskapsrik? Magnus Tyrholm gikk konkurs i 1826, etter at han ikke kunne tilbakebetale et lån han opprinnelige hadde fått av staten ved den dansk-norske kongen i 1811. Dette lånet overtok den nye norske staten. Kildene jeg har hatt tilgang til, gjør det ikke helt lett å forstå hva som egentlig lå til grunn av det som skjedde. Tyrholms egne opplysninger spriker noe i forhold til hva historiske forfattere har skrevet. Et eksempel: Tyrholm oppgir selv at han måtte forsørge 10 barn, men O.P. Nyquist oppgir i sin bok «Mossiana i ældre tider», at Tyrholm har tre barn, hvorav en, sønnen, forsvant til sjøs. Lånet er også noe uklart. Tyrholm skriver selv at han i 1811 forlot København uten å heve lånet. Det var han glad for, for det viste seg at de økonomiske kravene langt overskred 100.000 speciedalene han hadde fått av kongen. Papirene hadde han inntil videre deponert hos en grosserer i den kongelige hovedstad. Lånet ble senere brukt til å dekke gjeld, og da han etter en akkord og salg av eiendommer fortsatt skyldte penger, kom konkursen i 1826. Men han holdt ut i mange år etter at problemene oppsto første gang.

Via slektninger har jeg fått en kopi av «Opplysningskrift om et til Norges 10de ordentlige Storting inngivet, men formedelst manglende beviseligheter m.m. henlagt andragende fra Magnus Israel Tyrholm». Dette er et hefte Tyrholm skrev for å forklare noen av problemene han kom opp i. Han hadde søkt Stortinget om en billighetserstatning fordi han i forbindelse med krigshandlingene i 1814 måtte avstå grunn og vannkilde til et bakeri for soldatene som opphold seg i Moss. Alle som hadde gitt gård og grunn, hester og husrom, og forsyninger til soldatene, ble lovet erstatning. Tyrholm fikk ikke det han mente han hadde krav på. Ifølge skriftet var han lovet «rikelig belønning og godtgjørelse».

Etter som årene gikk og Tyrholm sank ned i fattigdom, søkte han Stortinget om en billighetserstatning, en form for oppreisning eller plaster på såret for en ublid sosial skjebne. Dette sa Stortinget enstemmig nei til da det mente saken var foreldet. Tyrholm mente det var en æressak for Stortinget å gi erstatning til en borger som gjennom hele livet hadde skikket seg vel, og at foreldelsesregelen ikke kunne gjelde. På grunn av tidsnød med at Stortinget bare møttes hvert tredje år, hadde han heller ikke rukket å legge fram alle bevis. Det ville han rette opp med opplysningsskriftet. Det er ikke noen stor trykksak, men inneholder søknaden og diverse bilag med attester som viste hvor viktig bakeriet og vannkilden hadde vært for soldatene i 1814. Umiddelbart kan skriftet virke både rotete og uoversiktlig, men det var tidens stil. Men det førte ikke til at saken kom opp igjen i Stortinget. Om en ublid skjebne skriver Tyrholm i en fotnote i skriftet følgende:

«En kjøpmann, som er kommet ut av sin stilling er et usselt kre, hvor vil han hen med tomme lommer, uten kredit? Han innser for sent det feilaktige i å stole på den negative driftskapital og tillige være underkastet konjunkturer og tidsomveltninger: Stans i betalingen – oppbud – bankerot, kredits fortapelse og en sørgelig skjebne man har beredt seg er den sørgelige følge – i det minste kan jeg anvende dette på meg selv; stansing i betaling var tilfellet med meg, jeg mistet alle mine eiendommer år 1826, siden har jeg ernært min familie med informasjoner i handelsvitenskap og musikk ... Stortinget holdes hvert tredje år, jeg har næret håp om bedre tider, en bedre stilling for meg med familie, som bekjent går det krepsgang med handelen her i landet. Altså var nå nettopp tidspunktet for meg å innkomme med nåværende andragelse, overbevist, at handlinger, som er påpekte, er av en sådan natur de ikke kunne være presskriberete».

Mange uheldige omstendigheter tok knekken på Magnus Tyrholm. Han var en snill og godhjertet mann både overfor venner og arbeidere. Han førte et stort hus på Grimsrød med mye selskapelighet. Han ble hardt rammet av brannene i Moss i årene før 1814, og de dårlige konjunkturene i disse årene. Uår og engelskmennenes blokade av Norge førte som kjent til hungersnød i landet. O.P. Nyquist skrev i sin bok fra 1926 at i Tyrholm kunne man spore noe av et geni. Hva som gjør han særlig sympatisk i hans glansperiode er hans uegennyttige borgerånd, eller rettere den idealisme som preget hans samfunnsfølelse. Nyquist skriver at hans begavelse, etter at «ulykken» rammet han, løp ut i mangesidig dilettantisme. Et ord som kanskje kan oppfattes negativt, men ifølge Riksmålsordboken er en dilettant en person som dyrker en kunst eller vitenskap for sin fornøyelses skyld eller som fusker i et fag.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Strandsitteren, magasinet til Moss Historielag.

Oddvar Aasen er redaktør i Strandsitteren.

Annonse