Bytårnet – skummelt og flott

Av Paul Norberg

Det var mange mossebarn som fikk høre denne trusselen i oppveksten. Og det var ikke uvanlig at ungene hisset hverandre opp med historier om hvordan de nesten ble tatt av den noe merkverdige skikkelsen. Ingen visste hvem Den sorte dame var, og ingen kunne beskrive henne skikkelig. Men hun var kledd i sorte klær, ansiktet var blekt og hun bodde visstnok inne i Bytårnet. Opprinnelsen til historiene om Den sorte dame er noe uklar, men det er mulig at hun første gang ble diktet opp i Detektivmagasinet. Dette var et spennende ungdomsblad som utkom med til sammen 1.100 utgaver i perioden 1928–1966. En av forfatterne kalte seg Sverre Vegenor, og i 1931 hadde han lagt handlingen til Moss. Tittelen var «Den sorte dame», og det var den legendariske mesterdetektiven Knut Gribb som skulle løse den vanskelige saken. Kortversjonen av handlingen var at en seks år gammel jente forsvant i kanalområdet; sist sett sammen med Den sorte dame.

Knut Gribb ble tilkalt fra Oslo, og sørget først for å gjøre seg kjent i byen: «Han tok en større omvei om bryggene, passerte forbi kanalbruen og holdt seg så noenlunde skjult i de dårlig opplyste strøk langs kaien», heter det i fortellingen. Og han støter nesten på Den sorte dame, som imidlertid unnslipper i en hurtiggående motorbåt! En teknisk avansert løsning på denne tida; forbryteren har tatt moderne teknologi i bruk.

Det kidnappede barn ble etter hvert funnet i en hytte i nærheten av Kambo «og det deriliggende kalkbrenneri». Historien dreier seg om et planlagt dobbeltmord av Den sorte dame for å få utbetalt en forsikringssum på kroner 75.000, en formue i de dager. Og skurken var en fru generaldirektør Hitler, som til alt overmål var mor til den kidnappede jentungen. Det er verdt å merke seg at forfatteren brukte navnet Hitler på høyst kriminell person allerede i 1931.

Historiene om Den sorte dame forsvant utover 1960- og -70-tallet, og moderne barn slipper å forholde seg til den type spøkelsesaktige fenomener hvis de en gang iblant skulle vandre alene gjennom byens gater. Men «hjemstedet» til Damen; selve Bytårnet, står fortsatt på Skarmyrfjellet. Og de siste somrene har det vært mulig for publikum å besøke tårnet. Men det er usikkert hva som vil skje den kommende sommeren, for det var Visit Moss som stilte med guider for besøk i Bytårnet, og nå er Visit Moss borte. Verken MKEiendom, som eier Bytårnet, eller kulturetaten i Moss kommune har foreløpig noen Bytårnet-planer for de kommende månedene. For byens innbyggere i dag har Bytårnet «alltid» vært der. Og har også gitt navn til skolen som ligger som nærmeste nabo; Bytårnet skole. Men hvorfor ble det bygget? Det hadde jo ingen strategisk verdi for å forsvare byen.

Nei, Bytårnet skulle først og fremst være til forlystelse og glede for byens borgere, og samtidig skulle det være et fyrtårn for byen. Nabobyene Fredrikstad og Halden hadde sine severdigheter med Gamlebyen og Fredriksten festning, og Moss skulle ha sitt tårn på toppen av Skarmyrfjellet. I internasjonal sammenheng kan det regnes på linje med Eiffeltårnet i Paris det skjeve tårn i Pisa. Det har riktignok aldri fått anerkjennelse på linje med sine mer kjente tårn i Frankrike og Italia.

Bytårnet ble bygget i 1920 på initiativ av direktør Helly Juel Hansen, og entreprenøren var byggmester Sigurd Peterson. Han brukte stein fra Skarmyrfjellet til å bygge hele det 16 meter høye tårnet som ble gitt byen av Moss kommune. Tårnet er elleve meter til gesimsen og kobbertårnet fem meter til toppen. En innvendig trapp fører opp til utsikten. De smale, avrundede trapperomsvinduene og den runde inngangsportalen understreker tårnets tyngde og verdighet. Dette var i forbindelse med byens 200-årsdag. Men det tok ikke mange årene før tårnet ble låst og sperret for publikum. Det ble kun åpnet på høytider som 17. mai og etter avtale med kommunen.

For noen år siden tok Ivar Ernø i Selskabet til Moss Bys Vel initiativ til å sette Bytårnet i stand slik at det igjen kunne åpnes for publikum og være til den glede for byens befolkning. I samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB, Malakoff og Skarmyra Vel og Jubileumsfondet av 1920 til Moss Bys Forskjønnelse satte Selskabet til Moss Bys Vel og Moss Kommunale Eiendomsselskap i gang rehabiliteringsarbeidet.

Professor Ole Rømer Sandberg, som hadde laget et lysprosjekt på Konventionsgaarden, ble kontaktet, og han fikk oppdraget med å lyssette Bytårnet. 15. mars 2011 ble lysene tent, ordfører Tage Pettersen kunne si de bevingede ord: Bli lys! Og det ble lys; etter et spesielt program: Først over døren og inne i tårnet, så utelysene i vest og i øst.

De første par årene etter gjenåpningen påtok Selskabet til Moss Bys Vel seg ansvaret for å holde Bytårnet åpent for publikum. Ivar Ernø var selv aktiv med mange vakter på åpningsdagene. Senere overtok Visit Moss, og det førte til færre åpningsdager, og problemer med å skaffe vakter.

– Jeg håper at noen vil gjenoppta ordningen med å holde åpent, slik at Bytårnet ikke forfaller på nytt. Det ble brukt flere hundre tusen kroner på renoveringen i 2011, og dette vil være bortkastede penger hvis ingen sørger for å bruke tårnet, sier Ivar Ernø. Han frir til Moss kommune, men sender også stafettpinnen til Moss Historielag. – Historielaget er aktive, og har kanskje mulighet til å stille opp med sine dyktige medlemmer, sier Ernø.

Kilder:

Ivar Ernøs artikkel «Bytårnet i Moss» og Kjell Henriksens artikkel «Den sorte dame i Moss». Begge artiklene er fra Strandsitteren, nettsidene til Moss Historielag.