Annonse
TORPEDERT: Sjøfolk i den norske handelsflåten gjorde en kjempeinnsats s innsats under 2. verdenskrig, og sikret viktige forsyninger mellom de allierte landene. Men det kostet dyrt, og 3.724 sivile norske sjøfolk mistet livet. Her er et skip i brann etter å ha blitt torpedert. Bildet er tatt fra et norsk skip i konvoi på Atlanterhavet.

180 fra Østfold ble torpedert og drept

Her er et tilbakeblikk på de tøffe forholdene som sjøfolk og deres pårørende ble utsatt for under krigen. 180 østfoldinger døde etter torpederinger.

Annonse
Lokale nyheter

Av Paul Norberg

Men først skal jeg bli litt personlig. Min morfar, Ole Peder Olsen fra Flosta (nær Arendal), var blant de norske sjøfolkene som omkom etter å ha blitt torpedert av en tysk ubåt utenfor Newfoundland. Det skjedde 17. januar 1942. Men allerede 14. juli 1940 var han for første gang utsatt for et torpedoangrep. Han seilte som stuert med Ugland-skipet D/T Sarita, da en tysk ubåt dukket opp og skjøt skipet i senk. Sammen med hele besetningen havnet min morfar i en livbåt, som ble reddet av et engelsk skip etter fire dager i sjøen. Dette skjedde utenfor nordspissen av Sør-Amerika.

Morfars siste arbeidsplass

Sjøfolk hadde ikke mange valgmuligheter for å skifte yrke under krigen, så morfar fikk etter hvert hyre på Reksten-skipet D/S Octavian. Det var dette skipet som ble hans siste arbeidsplass. Da Octavian var på reise fra Galveston til St. John New Brunswick forsvant det med sin besetning på 16 nordmenn og en brite. Først etter krigen ble det brakt på det rene at D/S Octavian var blitt senket av den tyske U-203 den 17. januar 1942 utenfor Cape Race på Newfoundland.

Min mormor, som hadde seks barn, fikk ikke vite hva som hadde skjedd før krigen var slutt. Jeg skriver dette for å illustrere hva norske sjøfolk ble utsatt for. Men også for å vise det umenneskelige presset ved at de pårørende ofte var helt uvitende om hva som skjedde med deres kjære. Mange av sjøfolkene var gift, flere hadde barn. Men det var nesten umulig å holde kontakten mellom hjemmet og sjøfolkene så lenge krigen varte.

I boka "Østfold historie – bind 4" skriver historiker Åsmund Svendsen: " I utgangspunktet truet den tyske okkupasjonsmakten familiene med at all hyreutbetaling ville bli stoppet hvis ikke sjøfolkene vendte hjem. Det ble imidlertid opprettet et lånefond for sjøfolk i 1942, og noe av lønnen ble dermed utbetalt til familiene. For disse kvinnene var det kanskje en enda større utfordring å få pengene til å strekke til gjennom krigen enn det var for mange andre grupper. To bodde på Jeløya. Den ene, Elsa Andersen, var gift med William Andersen. Han var hvalfanger, og hadde seilt ute siden 1939. Han kom ikke tilbake før i 1947. Elsa var alene med tre barn i denne perioden. En annen var Margit Wilhelmsen, gift med uteseileren Kristen Wilhelmsen. Sammen hadde de tre større barn. En av dem var student. Han ble arrestert og sendt til Tyskland, hvor han omkom i fangenskap. Den andre sønnen gikk i dekning da han ble innkalt til arbeidstjeneste. Dette stoppet likevel ikke Margit fra å delta i illegalt arbeid. Blant annet lånte hun ut familiehytta på Bliksøya i Vansjø til hjemmestyrkene."

590 østfoldinger drept

Forfatter Jon Michelet har på en utmerket måte skildret krigsseilernes situasjon i sin bokserie om skogsmatrosen Halvor Skramstad fra Rena. Han forteller om de farlige overfartene mellom USA, Sør-Amerika og Europa, der tyske ubåter og fly ofte dukket opp og skjøt i stykker skip som deltok i store konvoier. Vi får et innblikk i nervøsiteten, og også galgenhumoren, ombord i skipene. Og Jon M. skildrer godt forholdet mellom krigsseilerne og deres pårørende.

De tørre statistikkene forteller at 3.724 norske sjøfolk døde under krigen. Hvis vi tar med marinepersonell kommer tallet opp drøyt 4.600. I vårt fylke ble 590 østfoldinger drept; av dem var det 180 sjøfolk som omkom som følge av torpedering. I kommuner som Hvaler og Onsøy var en stor del av den voksne befolkningen knyttet til skipsfart. De spredte seg over et vidt felt. Både i innenriks- og utenriksfart. Mange var hvalfangere og en god del jobbet på fiskebåter. På Hvaler bodde det omkring 3.500 mennesker i krigsårene. Hele 39 av dem mistet livet på sjøen. På Kråkerøy var det 15 som omkom under tjeneste på handelsskip eller som hvalfangere. De fleste av dem ble torpedert.

Onsing drev omkring i 36 timer

En av østfoldingene som gikk ned med D/S Octavian, sammen med min morfar, var Erling Mareno Østby fra Rakkestad. Han var født i 1917, og ville ha fylt 100 år i år. Men han var kun 25 år da skipet ble torpedert, og hele mannskapet ble tilintetgjort. Hvalermannen Erling Gunnar Møller Henriksen var bare 19 år gammel da han som mannskap på et skipet D/S Vinni kapret i Stillehavet. Det tyske fartøyet satte mannskapet i land på en liten øy ved New Guinea, rett nord for Australia. De ble reddet noe senere av en engelsk passasjerbåt. Deretter tok Erling Gunnar Møller Henriksen hyre på et nytt skip, D/S William Hansen, som ble torpedert utenfor Torry Land Head i Atlanterhavet 21. januar 1942. I likhet med D/S Octavian var også dette skipet på vei til St. John New Brunswick da det ble torpedert fire dager etter at Octavian ble skutt i filler. Unggutten fra Hvaler døde i denne torpederingen. Fem overlevende fra D/S William Hansen ble tatt om bord i korvett og landsatt i St. Johns 22. januar.

John Kristiansen fra Lervik i Onsøy seilte ute i alle de fem krigsårene. En torpedering midtvinters i Nordsjøen førte ham ut på en flåte, hvor han drev omkring i 36 timer før han ble reddet. "Han ble tatt i land, tint opp og sendt ut på nytt", er den tørre beskrivelsen som Åsmund Svendsen gir av hendelsen.

Annonse