Jeg var redaktør i Moss Dagblad den gang Frank Berg døde, og var nødt til å ta noen vanskelige beslutninger. Alle ansatte i Moss Dagblad hadde et spesielt forhold til Frank, og det var en sorgfull og merkelig stemning i lokalene. Samtidig var vi i gang med å lage morgendagens avis, og vi bestemte oss for å fortsette arbeidet, slik vi innbilte oss at Frank Berg ville ha ønsket det. Han var jo en avismann av hele sitt hjerte, og var alltid opptatt av at avisa skulle ut til leserne.
Svart-hvitt bilde
Men det ble også en diskusjon innad i redaksjonen om hvordan vi skulle prioritere hans dødsfall i avisspaltene. Noen mente at det burde tones ned på forsiden, med et lite bilde, og en tekst som henviste til en nekrolog lenger inne i avisa. Da slo vaktsjef Jon Steinar Olsen og pressefotograf Rune Lysø i bordet, og ga klar beskjed om at forsiden skulle ryddes. Vi skulle bruke et svart-hvitt bilde av Frank Berg. Den røde logoskriften “Moss Dagblad” skulle skiftes til svart, og vi skulle vise Frank den respekt han fortjente etter å ha tjent avisa gjennom et helt liv. Og slik ble det.
Planla ny bok
Jeg måtte sette meg ned og skrive en nekrolog. Det var tungt. Så sent som 17. juli hadde Frank Berg sin siste artikkel på trykk. Det var en petit, under vignetten “Over kaffekoppen”. Tittelen på Frank Bergs siste petit var ”Elias, den glade fisker”. Artikkelen omhandlet Franks gode venn, presten Elias Berge, som “ … stadig dukket opp hjemme hos Montanus på Framnes, med fersk torsk og makrell på morgenkvisten.” Det var for øvrig den samme Elias Berge som forrettet i Franks bisettelse 5. august 1996. Frank Bergs siste artikkel viste også at han var full av framtidsplaner. Han fortalte en fiskehistorie om den gang Bjørn Wisth (som blir omtalt som (Moss Dagblads hoff-fotograf) kom tilbake fra Larkollen-tur. Her hadde en mann med navnet Robert Johnsen vært ute og fisket, og funnet sin bestemors gullring i en av fiskemagene. Bjørns bilde ble bestilt av hovedstadsaviser og ukeblader, og ble tydeligvis en riksnyhet. Frank Berg, som skrev historien til bildet, “ … fikk ikke fem øre for storyen (!). Men så tok jeg heller ikke noen bilder, for å si det på den måten.” Framtidsplanene kommer fram i slutten av petiten: “Fiskehistorien fra Larkollen kommer i hvert fall til høsten i bokform.”
Vanlige mennesker
Etter suksessen med boka “Byoriginaler” var Frank nemlig i gang med et nytt bokprosjekt, som han hadde planer om å utgi høsten 1996. Han hadde også andre planer for høsten. 18. juli 1996 pratet jeg med Frank Berg for siste gang. Da ringte han og ba oss innstendig om å hedre ei 80 år gammel dame i Bråtengata. Samtidig fortalte han om en rekke artikler som han planla om skrive i løpet av høsten. Artiklene skulle omhandle mennesker som ikke nødvendigvis var kjente for allmennheten, men som var viktige i sine nærmiljøer, og som hadde gjort solide innsatser på det menneskelige plan. For det var “vanlige mennesker” han var opptatt av. De typiske kjendisene hadde trange kår hos Montanus.
40 år i Moss Dagblad
Frank Berg preget Moss Dagblad gjennom 40 år. Først som journalist; deretter som redaktør fra 1962 til 1974. Han likte bedre å skrive enn å administrere, og fra 1974 og fram til sin død, hadde han flere yrkestitler, blant annet som reportasjesjef. Men i bunn og grunn var han en ekte journalist. Nysgjerrig på omgivelsene; en innbitt Mossepatriot og glad i sport; i særdeleshet Moss Fotballklubb. Han var en mentor for et utall av journalistspirer som dukket opp redaksjonslokalene. Ernst Rolf, som senere ble redaktør, beskrev sitt første møte med Frank Berg slik:
“Da jeg kom til Moss Dagblad som lysegrønn 21-åring i 1971, var det med bankende hjerte jeg ble presentert for redaktøren: Frank Berg. Da døren til hans trange, men høyst personlig dekorerte kontor i Kirkegata 14 åpnet seg, så jeg en litt stresset smil i en sky av sigarrøyk, og en utstrakt hånd: Velkommen til oss. Og slik ble det. Frank Berg var et romslig menneske som ville ha takhøyde innenfor redaksjonens vegger. Han var enestående til å hjelpe unge, usikre og ikke minst ukyndige skribenter på rett vei. Det er høyst bemerkelsesverdig at mange personer i norsk presse og samfunnsliv for øvrig, i dag har vært innom Moss Dagblad og Frank Berg. Vi som vaklet inn i presseyrket, følte at vi kunne stole på denne mannen, som daglig overøste sin Olympia skrivemaskin med sigaraske, og oss med både ris og ros når dette var fortjent.”
Lang fartstid i livets skole
Da Frank Berg døde, ble et lite stykke Mossehistorie borte. Hans formelle utdannelse sluttet etter sju års skolegang på Moss folkeskole på Skarmyra. Men han hadde lang fartstid i livets skole, og han var kunnskapsrik. Da historiker Nils Johan Ringdal skulle skrive Moss bys historie, var det naturlig at Frank ble med i redaksjonskomiteen. Hans innsikt om Moss var av uvurderlig betydning for bokprosjektet. Da Frank døde var det mange som ville minnes ham. De to tidligere ordførerne Bjørn Barang og Paul-Erik Krogsvold fremhevet gla´gutten fra Skarmyra, og roste hans menneskekunnskaper. Krogsvold fortalte om Frank Bergs bokplaner om Østfoldfotballen. et bokprosjekt som Frank hadde drøftet med den sterkt fotballinteresserte forfatteren, Jon Michelet.
Byoriginaler
Sammen med sin daværende kollega Geir Hansen var Frank Berg med på å starte opp “Moss Magasinet”, som fortsatt kommer ut før jul hvert år. dette er et magasin som drar fram ulike historiske hendelser i Moss. Ofte historier som ikke er så kjent for allmennheten fra før. Og i 1991 utkom hans bok “Byoriginaler og andre kjentfolk i Moss”. Denne boka ga liv til spennende mennesker som hu Rachel i Maxegården, bybudet Arnold Carlsen, Ola Sønnavind, den uforglemmelige Holger Andresen og en rekke andre mennesker som falt utenfor samfunnets fastspikrede rammer.
Moss Dagblad har alltid vært kjent for å være “den lille manns avis”. Frank Berg skal ha en stor del av æren for dette hedersnavnet.