Dagsavisen.no / Meninger /

Russland trenger ikke bistand 8 kommentarer

Jens Stoltenberg på vei til Murmansk, med norske «samarbeidspenger» i kofferten. De trenger ikke Russland, mener kronikkforfatteren. Foto: Erlend Aas/Scanpix

Norsk utenriks- og bistandspolitikk møter stadig sterkere motstand fra akademisk hold. I tilfellet Russland er det all grunn til å ta denne kritikken på alvor. En realitetsorientering må til, også i norske bistandsorganisasjoner.

Det norske selvbildet som en fredsmeklende oljenasjon blir lagt under lupen. De åpenbare nederlagene for Norge som «fredsstormakt» i Midtøsten og på Sri Lanka framkaller en grunnleggende debatt om hva som bør være siktemålet med norsk utenrikspolitikk i sin alminnelighet, og dessuten hvilke motiver som bør ligge til grunn for norsk politikk overfor enkeltland. Som Russlands-forsker vil jeg plukke opp tråden og se på den norske politikken i øst.

Det er mulig at det er det oppblåste norske selvbildet som har bidratt til å opprettholde posisjonen som en bistandsleverandør overfor et Russland som på enkelte områder er i ferd med å overgå sin egen sovjetiske fortid som storspiller i verdenspolitikken. Utgangspunktet for at dette historisk sett uventede forholdet mellom stormakten og lilleputten i det hele tatt oppsto, var Sovjetunionens sammenbrudd høsten 1991. Det har blitt sagt før, og jeg velger å si det igjen: 1990-tallet er forbi, og det russiske samfunnet er i stand til, ønsker og må forventes å kunne håndtere sine problemer helt uten norsk hjelp.

Det er mange elementer som gjør den norske bistanden til Russland, som fortsatt pågår, høyst problematisk. Ett er det faktum at russiske myndigheter, i stigende grad jo nærmere man kommer Kreml, ikke aksepterer at lille Norge yter en gigant som Russland hjelp. Norske myndigheter har løst dette problemet ved å kalle sin bistandskontakt med Russland for samarbeid. Samarbeidseufemismen har virket til å gjøre norske pengegaver spiselige for russiske motparter.

Den har også bevirket at norsk engasjement i Russland har falt under gal overskrift. Hvis vi ser på innholdet, er dette engasjementet en del av norsk bistand, i den forstand at det dreier seg om norsk økonomisk støtte til utvikling av ulike sider ved et antatt underutviklet russisk samfunn.

Midlene som kanaliseres østover bør derfor defineres som nettopp bistand, og følgelig plasseres der det hører hjemme; i bistandsbudsjettet. I en ideell verden ville dette kunne frigjort midler for faktisk fattigdomsbekjempelse. Det er nemlig høyst tvilsomt om prosjekter i Russland ville blitt prioritert i konkurranse med mottakere som befinner seg i nød.

Det er ikke bare myndighetene som forbarmer seg over russere. Norske bistandsorganisasjoner (som for øvrig er sterkt avhengige av statsstøtte) er fremdeles involvert i prosjekter som tar sikte på å utvikle det russiske samfunnet. Noen av disse strekker virkelighetsbeskrivelsen langt for å fylke norske givere bak sin virksomhet. Et eksempel er SOS-barnebyers følelsesladede framstilling av Kari Traas reise til Murmansk som har stått til allmenn beskuelse i landets nettaviser den siste tida.

Hvorfor ønsker man å formidle et feilaktig bilde av Russland? Det norske byråkratiet og norske NGO-er bygget på 1990-tallet opp betydelig kompetanse om russiske forhold. Denne kompetansens berettigelse er for en stor del betinget av at det finnes rom og behov for norsk assistanse til Russland. Det er ikke unaturlig at slike miljøer over tid vil utvikle en selvoppholdelsesdrift, og søke å opprettholde sin egen betydning og nødvendighet.

Den beste måten å gjøre dette på, er tilsynelatende å klamre seg fast til bildet av Russland som en nasjon der norske penger kan gjøre en forskjell. At det finnes barn i Russland som nyter godt av norske velgjørere betviles ikke. Spørsmålet må være om norske holdninger til Russland, og da særlig i bistandsorganisasjoner og deler av myndighetsapparatet, er utdatert. Er Russland det fattige landet man vil ha det til å være?

Svaret er nei. Det russiske samfunnet har egne ordninger for å ta seg av dem som faller utenfor. Disse er ikke alltid i tråd med norske forventninger til hva det offentlige skal kunne utrette, men det er det da også få land som kan leve opp til. Det å forsøke å påtvinge det russiske helsestellet norske standarder, for eksempel, grenser i beste fall mot selvhøytidelig arroganse, og i verste fall mot ødsling av norske skattekroner.

Det er fare for at norske aktører lider under en parallell vrangforestilling: På den ene siden ser man seg selv som en ridder med oljesmurt rustning, og på den andre siden ser man på Russland som en utarmet jomfru i nød. Ingen av delene er riktige.

Verken reformer i russisk helsevesen, demokratibygging i det vaklende russiske sivile samfunnet eller budsjettstøtte til forurensende bedrifter på Kolahalvøya hører lenger under de naturlige oppgaver for norske myndigheter og NGO-er. Min oppfordring må derfor være å bruke tid og penger der mottakeligheten, endringsviljen og ikke minst behovet er større.

At tida for norsk bistand til Russland er forbi, betyr ikke at naboforholdet er tomt. Tvert imot er det mer substans i norsk-russiske drøftelser enn på mange år. Olje- og gassutvinning i nord er et hett tema, fiskeriene vil alltid være der, og miljøsamarbeidet, som nesten har klart å ta skrittet helt bort fra norsk gavepolitikk, utgjør en viktig arena for reelt norsk-russisk samarbeid. I tillegg kommer et utall muligheter for lønnsomt forretningssamarbeid. I det kommersielle landskapet, som er risikopreget, er det behov for kunnskap omkring russiske forhold.

Alle de som etter å ha lest denne kronikken føler at de brukte ti år av sitt liv (1990-tallet) på å bygge opp en kompetanse det ikke lenger er bruk for, anbefales å dreie sin interesse i retning av næringslivet.