Dagsavisen.no / Meninger /
Dommedag nærmer seg 12 kommentarer
KrF trenger den moderniseringen Inger Lise Hansen vil sette i gang. Men det er et åpent spørsmål om det vil redde partiet. Foto: Scanpix
KrFs politiske framtid er i sentrum. KrFs problem er at sentrum er i ferd med
å bli utradert i norsk politikk.
Debatt
Hans Olav Lahlum
Hans Olav Lahlum
Vil regjere med Siv
KrF-politiker Bjarte Ystebø ber Dagfinn Høybråten lære av Bergen: I god tid før valget må han lansere regjeringssamarbeid mellom Frp, Høyre og KrF.
KrF er tilsynelatende et mysterium som krever en god forklaring i norsk politikk. Sammenlignet med de fleste andre land har religionen i liten grad preget samfunnslivet her. Likevel har Norges mest markante verdiparti gjennom hele etterkrigstiden vært et kristent kjerneverdiparti, som har å holde en stabil oppslutning rundt 8–13 prosent og har vært en gjenganger i borgerlige regjeringer.
Tyskland og enkelte andre europeiske land har hatt større partier med et kristelig navn, men de har vært bredere konservative partier mer like Høyre enn KrF. Norske KrF slo gjennom lenge før søsterpartiene i Sverige og Danmark, og har beholdt større oppslutning. KrF har klart å utnytte de sterke motkulturene fra Distrikts-Norge, og å appellere til både indremisjon og statskirkemedlemmer.
De siste tiårene har KrF holdt stand tross et økende trykk fra en politisk tidevannsbølge. Det er en sterk og langvarig trend at stadig færre norske velgere prioriterer de kristne kjerneverdier og hjertesaker KrF kjemper for. I forlengelsen av det har partiet slitt med å finne nye engasjerende saker, etter definitivt å ha tapt kampen mot selvbestemt abort og andre gamle hjertesaker. Mens en offensiv kamp for kontantstøtte og friskoler på 1990-tallet viste seg å ha betydelig appell til borgerlige velgere, har KrF på 2000-tallet kjempet en stadig mer defensiv forsvarskamp – mot kjønnsnøytral ekteskapslov og andre endringer et voksende flertall av velgerne støtter.
At KrF har størst appell til eldre er ikke nytt. Men at partiet nå har flere velgere over 80 enn under 40 må få alarmen til å gå på partikontoret. Den ringer enda høyere fordi årsklassene født 1930–49 har fulgt opp kristen barnetro langt dårligere enn årsklassene 1910–29. Tiden gjør det stadig vanskeligere å være både kristelig og folkeparti.
KrF har på mange måter vært det borgerlige partiet i Norge som har lignet mest på Ap, med en partikultur som i det lengste har forsøkt å unngå åpen splittelse og personstrider. Enheten utad har skjult stor intern uenighet. Høyre-venstre motsetninger er mindre framtredende i KrF enn i andre partier. Til gjengjeld har KrF hatt sin særegne spenning mellom statskirkemedlemmene og ulike frikirkeretninger.
Hovedmotsetningen har likevel gått mellom et konservativt og tradisjonelt Vestlands-KrF, og et langt mer liberalt og moderne Østlands-KrF. At KrF-erne har holdt seg samlet tross slike meningsforskjeller er et imponerende vitnesbyrd om betydningen deres felles tro har hatt. Men med fallende oppslutning for partiet og økende press mot kristne hjertesaker er også de interne motsetningene blitt mer synlige. KrF er ikke eneste parti som har en krevende balanse mellom et pragmatisk og ganske moderat flertall, og et mer ideologisk og mindre kompromissvillig mindretall. Men KrF sliter mer enn andre partier med den fordi mindretallet (som her bedre kan kalles «indremisjon» enn «museumsvoktere») mange steder dominerer partiapparatet og er i flertall på grasrotnivå.
KrFs utfordringer er kort sagt mange og til dels tungt strukturelle. Den framgangsrike statsråd Dagfinn Høybråten påtok seg en vanskelig oppgave da han overtok som partileder i 2004. Men partiledere i Norge står eller faller uansett på sine resultater. Mens Erna Solberg etter et katastrofevalg i 2005 gradvis har klart å løfte Høyre, har KrF under Høybråten bare falt videre. Stigende frustrasjon over meningsmålinger ned mot sperregrensen lå under da en tiltakende spenning mellom partiets leder og andre nestleder denne uken nådde avisforsidene.
Det handler om modernisering mer enn om høyredreining: Klarest sees forskjellen mellom de to på spørsmålet om tillitsverv i partiet skal være forbeholdt bekjennende kristne. Lørdag anbefalte partilederen i Sør-Trøndelag KrF å beholde «bekjennelsesparagrafen», men bare tre delegater stemte mot å fjerne den. KrFs situasjon krever en sterk ledelse, men Høybråten kan knapt utøve den – grunnet politisk svekkelse som følge av lav oppslutning og tidligere kritikk for autoritær lederstil.
Forrige ukes mest interessante øyeblikk i norsk politikk kom da venstrefløyens anfører Knut Arild Hareide etter et døgns nøling støttet nestleder Hansen fra høyrefløyen snarere enn partileder Høybråten fra sentrum. Ingen bør bli overrasket om det ender med at Høybråten må gå av til fordel for Hareide. Det vil i så fall åpne for en raskere modernisering. Om den kan redde partiet er et annet spørsmål. KrF må snart svare på om man vil satse på å vinne tilbake gamle velgere fra Frp, eller vinne nye velgere fra andre partier. Men dette store veivalget er smertefullt fordi det ikke er åpenbart at noen av veiene leder til økt oppslutning – mens begge åpenbart leder til mange protestutmeldinger.
Arne Strand konkluderte i lørdagens Dagsavisen med at KrF hører hjemme i sentrum og har størst muligheter der. At KrF politisk hører hjemme i sentrum er helt klart. Langt mer usikkert er det om noen partier lenger har størst muligheter der. En av de viktigste trendene i norsk politikk så langt på 2000-tallet er nemlig den raskt fallende andelen sentrumsvelgere. Det avspeiler en internasjonal trend hvor ideologisk syn synes å bli mindre viktig sammenlignet med mulighetene til praktiske resultater og regjeringsmakt. Viktigst er likevel utviklingen i norsk politikk, hvor Frps og høyredreiningen av Høyre sammen med etableringen av det nye rødgrønne regjeringsalternativet har ført til en skarp polarisering.
Det er nå fullt mulig at sentrum blir utradert, men at Sp overlever på at partiet motsatt av KrF og Venstre så faren og valgte side i tide. Hvem som har best politisk framtidsutsikt av Inger Lise Hansen og KrF er et åpent spørsmål. Etter fire dårlige valg på rad, får partiet nå først en politisk dommedag ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011 – og så en til ved stortingsvalget i 2013.
6
