Dagsavisen.no / Meninger /
Jakten på inntjening Skriv en kommentar
– Ingen systematiske avvik
I dag presenterte helse- og omsorgsministeren resultatene av helseforetakenes gjennomgang. Les og diskuter saken her.
Vårt helsevesen er i dag delt i to. En del er kommunehelsetjenesten som betales mest via overføringer til kommunene. De har penger hvert år til de ikke har det lenger, for eksempel i november. Den andre delen er helseforetakene, som er bedrifter som skal holde budsjetter som er satt opp uten at nyvinninger innen medisin og psykiatri eller endrede behov i befolkningen er kalkulert inn. Om en pasient trenger hjelp etter institusjonsopphold på kommunalt nivå, så er det best å be om det før november. De to har separate budsjetter, selv om de samfunnsøkonomisk sett kommer fra samme kasse.
En av ideene bak finansieringen er at mennesker, les helsepersonell, må ha økonomiske incentiver for å jobbe samfunnsøkonomisk lønnsomt. Når helsevesenet organiseres etter et slikt prinsipp, får vi mange rariteter å forholde oss til. Da kodesystemet diagnoserelaterte grupper (DRG) ble innført, så ble deler av helseforetakenes inntjening knyttet til hvor mange DRG-poeng institusjonen produserte. Overraskelsen var stor hos noen da sykehusene begynte å tilpasse seg DRG-systemet og lagde svært kreativ diagnoseføring for å øke (utnytte) inntektsmulighetene i dette systemet. Men det var visst ikke meningen.
Fra gammelt av har leger med privatavtaler med Nav også kunnet føre regningskort på mange måter. Noen utnyttet dette også og skrev for eksempel regning på flere pasienter samtidig på ulike steder i kommunen. Det gikk ikke i lengden, men mange pasienter fikk trolig mye service. I disse dager rulles det opp en praksis med kreativ føring av ventelister og garantier for behandling. Den enkelte institusjon kan visstnok på denne måten unngå ansvaret for å betale dyrere for samme behandling hos andre, om fristene ikke holdes. Dermed kan det bli fristende med triksing med garantier. Den noble hensikt er å bli best i klassen.
Slike forsøk har britene drevet med i mange år. I British Medical Journal oppsummerer Maynard & Bloor disse incentivsystemene 21. januar i år med å hevde at incentivsystemene i USA ikke er effektive, de britiske er heller ikke noe å skryte av og særlig ikke systemet for allmennpraksis. «Hvis klinikere og sykehus allokerer begrensede ressurser til incentivsystemer med mål å bedre noen forhold, så løper man en risiko for at andre forhold får mindre oppmerksomhet. Og den alternative kostnaden av dette ser man sjelden på.
Det synes derfor overmåte viktig å holde god avstand mellom de som beslutter nivået på og finansieringen av helsebudsjettet, og dermed også hva som ikke skal tilbys, og de som praktisk sitter med kliniske avgjørelser. Lokale tilpasninger til regelverk er sjelden helseøkonomisk balanserte. Men slike beslutninger er ubehagelige og vi ser at de skyves nedover i systemet. Deri ligger forbannelsen.
6
