Dagsavisen.no / Meninger /
Sykelønn er hardt arbeid 6 kommentarer
Sykmeldte som ikke legges inn på sykehus, risikerer å bli stående lenge i
spesialistkøer i dette landet. Enten må man systematisk jobbe seg gjennom
Gule Sider, eller ta opp lommeboka og kjøpe seg fram. Slik rammer køene
systematisk ressurssvake mennesker.
Jeg er sykmeldt på fjerde måneden. Samtidig med min sykmelding har sykelønnsdebatten rast i Norge. Noen mener vi er et sykelig folk av unnasluntrere og latsabber, andre skylder på fastleger som ukritisk skriver ut sykmeldinger. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er også under stadig angrep. Jeg mener vi må skifte fokus.
Tilbake til starten: Medio oktober i fjor løp jeg på en åpen bakluke på en bil og gikk rett i bakken. Jeg ble kvalm, men klarte å holde meg ved bevissthet. Diagnosen ble «lett» hjernerystelse, eller «commotio cerebri» som det heter i legekretser. Fastlegen beordret meg til å holde sofaen en uke – ingen PC, ingen TV og ingen aviser. For en som jobber i kommunikasjonsbransjen finnes det vel knapt verre beskjed å få.
Jeg ville raskt tilbake i jobb. Så mye jeg skulle gjøre. Klimaforhandlingene i København var høstens klimaks. Og etter en uke på sofaen følte jeg meg bra nok til å dra på jobb igjen. Men etter noen timer foran PC-en kom hodepinen tilbake. Kanskje jeg ikke var klar for jobblivet likevel.
Tilbake til fastlegen. 14 dagers sykmelding, smertestillende tabletter og korte gåturer. Null virkning. Ny legetime, nye 14 dager med sykmelding. Samtidig ble MR bestilt. Det var på tide å møte det norske helsevesen.
Men ingen ting skjedde. Ingen innkalling kom i posten. Jeg ringte. Nei da, de hadde ikke glemt meg. Innkallingen var bare blitt sendt til en adresse jeg sist bodde på for åtte år siden. Og slikt kan jo skje. Men hadde jeg mistet timen min? Ingen fare. Den var om fire uker. Det syntes jeg var lenge, fryktelig lenge. «Har De privat helseforsikring? Da kan du få time med en gang, vet du». Hakeslepp. Nei, som offentlig ansatt har man jo ikke det. Damen i andre enden kunne da fortelle at hvis jeg betalte 1.880 kroner kunne jeg fortsatt få en time samme dag. Hun fikk det til å høres ut som et fantastisk godt tilbud. Jeg følte meg som en andrerangs offentlig ansatt borger.
Smertene i hodet tiltok gradvis. Jeg fikk jernmaske og det sto en kniv inn i det ene øyet mitt. Jeg tålte verken lys eller skarpe lyder. Hos fastlegen fikk jeg henvisninger til nevrolog og øyelege og fikk nye funn på køfronten med på kjøpet.
Innkallingen til nevrologen kom i hvert fall fram postveien. Men over fire måneders ventetid? Kanskje det var mulig å få en time litt tidligere? «Haster det, sier du? Da må du nesten ringe Volvat», var svaret. Jo da, selvsagt kan man betale seg ut av køen. Den innsikten hadde jeg allerede. Øyelegen? Seks måneders ventetid ... Da ble jeg forbannet, grep telefonen fatt og fikk til slutt tak på en avbestilt time – uten å betale mer enn normal egenandel.
Ute i desember var det avklart at alt var som det skulle inni hodet og at smertene jeg hadde i det ene øyet heller ikke var av den farlige sorten. Ny diagnose; «post commotio syndrom», eller det som mange kjenner som spenningshodepine. Fysikalsk behandling var neste stopp. En osteopat fikk fjernet de verste hodesmertene – de som gjorde at man ikke fikk sove om natta. En kiropraktor fikk rettet opp skjevhet i nakke og hals slik at øyeproblemene gradvis forsvant. Jeg tålte lyse punkter igjen.
Lærdommer: Personer med sykdom og skader som ikke fører med seg sykehusinnleggelse, risikerer å bli stående lenge i diverse spesialistkøer i dette landet. Enten må man systematisk jobbe seg gjennom Gule Sider, eller så må man ta opp lommeboka og kjøpe seg fram i køen.
Et lite adressert problem i sykelønnsdebatten er nettopp denne køproblematikken. Min påstand er at køene systematisk rammer ressurssvake mennesker. Noen køståere tror at de ikke har noe valg når de blir bedt om å vente i månedsvis på en legetime. Andre har kanskje ikke verdens mest spennende jobb og brenner derfor ikke etter å komme tilbake i ekspressfart. Et fellestrekk vil ofte være manglende økonomisk evne til å betale seg ut av køen. Brevene fra Nav om hvilke rettigheter man har, blir kanskje heller ikke lest nøye. En travel fastlege kan fort bli en stemplingsautomat i ventetiden.
Og jo flere uker og måneder som går, desto tøffere blir det å komme tilbake på jobb igjen. For etter hvert ankommer angsten. Først har man angst for å møte på sine jobbkolleger. Man ser jo så fordømt frisk ut når man handler mat i butikken eller er på vei til legen med T-banen. Dernest kommer angsten for alt man går glipp av mens man er syk. Angst for tapte muligheter og forbigåelser. Angst for at noen tror at man ikke har vært ordentlig syk. At man bare er en kvise på samfunnets rygg. Hos noen kan denne angsten dessverre bli en bru over i uføretrygd.
Løsningen: Jo raskere man får pasienter til nødvendige spesialister desto større er sjansen for at de kommer hurtig og psykisk uskadd tilbake i jobb. Jeg har et håp om at sykelønnsdebatten framover mer kan dreie seg om hvordan vi rydder opp i helsekøene – uten at tykkelsen på lommeboka blir avgjørende for om du får behandling i tide. Det må kunne gå an å få tatt alle nødvendige undersøkelser og prøver i løpet av kun kort tid selv om man ikke har privat helseforsikring eller er innlagt på et sykehus. Navs «Raskere tilbake»-ordning starter først når alt annet er prøvd. Vi må få folk tilbake i jobb før de har ramlet ut av arbeidslivet.
Jeg har også et håp om at vi snart kan legge debatten om standardiserte sykmeldingsperioder død. Å bli frisk av f.eks. en hjernerystelse kan ta dager eller år. A4-mennesker finnes bare på papiret. Den individuelle sykdomshistorien er og blir avgjørende for hvor lenge man skal være sykmeldt. Kanskje en 14 dagers sykmelding ved første fastlegebesøk hadde hindret at jeg ble Nav-kunde?
I dag er jernringen rundt hodet fortsatt der den har vært siden oktober i fjor. Min prognose er imidlertid god og jeg er heldigvis nå delvis tilbake i jobb med påskriften «varierte arbeidsoppgaver og minimal skjermtid». Følgelig vil jeg få deler av min lønn fra Nav en god stund ennå. Kanskje jeg også snart kan åpne en avis uten å få dårlig samvittighet?
