Dagsavisen.no / Meninger /
Barnekidnapping 1 kommentar
Da en norsk journalist ble kidnappet av Taliban ble det umiddelbart satt i gang et hjelpeapparat for å få ham tilbake til Norge. Journalisten, som trosset råd fra UD om å reise inn til dette spesielle området, tok kontakt med den norske ambassaden og ba om hjelp for å bli frigjort. UD etablerte umiddelbart en krisestab og det ble gitt ekstra ressurser til ambassaden. UD ba også media om å ikke omtale saken for å sikre arbeidsro og av hensyn til sikkerhet. Også Forsvarets operative hovedkvarter fulgte saken tett.
UD og andre norske myndigheter burde vise samme handlekraft når norske barn blir bortført og holdt igjen i utlandet av en av foreldrene. Slike saker blir bagatellisert gjennom å definere dem som foreldrekonflikter, framfor å kalle det ved rette navn, nemlig en kidnappingssak. Fortvilte og redde mødre og fedre kjemper mot et ekstremt tregt byråkrati og nedprioriteringer av slike saker. I mellomtiden har det andre lands myndigheter overprøvd omsorgsretten og foreldreansvaret til gjenværende foreldre i Norge, som fører til årelange rettsforhandlinger.
Hva dette koster menneskelig sett, er vanskelig å sette ord på. Å leve i uvisshet om hvordan barna har det, hvor de er og om man noen gang får se dem igjen er umenneskelig. Når man i tillegg må forholde seg til norske myndigheter som veksler mellom å være nærmest passive og til å ha en urealistisk tro på hva diplomati kan løse, er fortvilelsen og maktesløsheten total. En kriminell handling blir ikke mindre kriminell og dramatisk når den rammer barn.
