Dagsavisen.no / Meninger /

NATOs strategiske konsept 4 kommentarer

Denne uka har Atlanterhavskomiteens årskonferanse satt søkelyset på NATOs strategiske konsept. Gjeldende konsept er 10 år gammelt og skal erstattes med et nytt før året er omme. I sentrum for oppmerksomheten står atomvåpnenes rolle.

Under den kalde krigen spilte de sterkeste tilhengerne av atomvåpen på lag. De henviste til hverandre som «europeerne» og «amerikanerne» og greide langt på vei å monopolisere debatten.

Gamle vaner er vonde å vende både her og der. I en fersk rapport for den amerikanske Kongressen heter det at i private samtaler har ikke navngitte japanere bedt USA opprettholde sitt kjernefysiske nærvær i Stillehavsområdet, blant annet de kjernefysiske kryssermissilene.

I et brev til Hillary Clinton før jul presiserer utenriksminister Okada at verken den forrige eller den nåværende regjeringen har ytret seg slik. De har verken tatt til orde for kryssermissiler eller «robuste» atomvåpen som kan ødelegge godt beskyttede underjordiske anlegg. Han imøteser derimot en diskusjon med USA om hvordan atomvåpnenes rolle i forsvaret av Japan kan begrenses slik at de får én – og bare én funksjon: Å avskrekke andre fra å bruke sine. Det er dette som på fagspråket kalles ikke-første-bruk. I henhold til nåværende doktrine kan atomvåpnene brukes som svar både på kjernefysiske, kjemiske, biologiske og konvensjonelle angrep mot Japan.

Problematikken er den samme i Europa. Spørsmålet er hva atomvåpnene skal avskrekke og hvilke våpen som trengs for formålet. NATO er konvensjonelt overlegent. USA svarer for 45 prosent av verdens militærutgifter, Russland for 3. Og det er mange år siden EU og Russland begynte å omtale hverandre som strategiske partnere. Likevel truer de med å være de første til å bruke atomvåpen mot hverandre. Her er det ingen rimelig sammenheng. Det kjernefysiske kartet er i skrikende utakt med det politiske.

Obamas atomstrategi er ikke klubbet. Dragkampen er hard. Våpnenes rolle blir sikkert begrenset, men innstrammingen går neppe så langt som til ikke-første-bruk. Det bør imidlertid være siktemålet. Slike doktriner har en besnærende nedrustningslogikk: Hvis ingen hadde dem ville ingen trenge dem. Amerikanske atomvåpen i Europa trengs i hvert fall ikke. Nå er de ute av Hellas og Storbritannia, og hvis NATO fungerer så noenlunde demokratisk bør de også fjernes fra de fem landene som fortsatt har dem. Når det skjer har alle verdens atomvåpen kommet tilbake til eierne. Der bør vi trekke en linje og knesette den som et nytt prinsipp for å hindre tilbakefall.

Arbeidet med NATOs nye konsept foregår i ekspertkomiteer med lite offentlig innsyn. Det er ikke betryggende. Det er på slike veier gammelt tankgods kan forlenges og mulighetene for kjernefysisk nedrustning begrenses. Europeiske regjeringer må gjøre som den japanske og gi Obama tilbakemeldinger som tar brodden av bakstrev i det skjulte. Mange tidligere stats- og utenriksledere gjør det samme i disse dager.

Her til lands holdt utenriksminister Støre en forbilledlig tale for Atlanterhavskomiteen hvor han blant annet understreket at nedrustningsarbeidet ikke må preges av de som vil minst, og ikke overlates til atommaktene alene. Ikke-spredningsavtalen pålegger alle medlemslandene å arbeide for kjernefysisk nedrustning. I tillegg til å legge press på atommaktene kan de atomvåpenfrie landene bidra til å utdype skillet mellom fredelig og militær anvendelse av atomenergi, tillate mer omfattende inspeksjon, og gjøre det vanskeligere å tre ut av avtalen. Hvis ikke atommaktene er rimelig sikre på at de atomvåpenfrie forblir uten atomvåpen, er det uvisst om de noen gang vil eliminere dem.

Støre advarte også mot å la ekspertene rå. Et resolusjonsforslag i den amerikanske Kongressen illustrerer hvordan en inkluderende prosess kan se ut. Forslaget definerer en ambisjon for neste fase av nedrustningsforhandlingene mellom USA og Russland på ikke mer enn 1.000 operative våpen på hver side og ikke mer enn 3.000 alt i alt, reservene innbefattet (i dag har de over 20.000 til sammen).

De innsparte midlene skal dels brukes til å eliminere og sikre overskytende kjernefysiske og kjemiske våpen og materialer, dels gå til UNICEF for å gi barn i utsatte områder andre karriereveier enn de som bygger på våpen og vold. Resolusjonen støttes av store inter-religiøse bevegelser, og andre representanter for det sivile samfunn inviteres til å gjøre det samme.

Saken er for viktig til å overlates til noen få.