Dagsavisen.no / Meninger /
Politikk på vektskålen Skriv en kommentar
Tung og lett? Trond Giske gikk til næringsdepartementet, mens Anniken Huitfeldt overtok kultur etter valget i fjor høst. Foto: Arne Ove Bergo
En større del av statsbudsjettet brukes på barnevern og likestilling enn på
veier, tunneler og tog. Likevel vektes barn og likestilling som et lett
departement, mens samferdsel omtales som tungt. Dette er galt.
Etter stortingsvalget preget spekulasjoner rundt den nye regjeringstaburetten mediebildet. Sittende og potensielt nye statsråder ble veiet og vurdert opp mot de ulike departementene. I løpet av september 2009 skrev Aftenposten blant annet at Trond Giske i Kirke- og kulturdepartementet og Anniken Huitfeldt i Barne- og likestillingsdepartementet ville få ministerposter i tyngre departement. Videre ble Fornyings- og administrasjonsdepartementet beskrevet som lett og Olje- og energidepartementet som tungt.
Som den største selvfølgelighet ble de ulike ministerpostene og departementene vektet av ulike medier som tunge (les høyverdig) eller lette (les uverdig). I dette ligger budskap om hvilken politikk som skal erkjennes med høy og lav verdi for samfunnet. Ansatte innenfor samfunnets velferdstjenester ser daglig hvilken forskjell helse- og sosialpolitikken kan bety, både for den enkelte og samfunnet som helhet. Derfor kan ikke denne verdigraderingen få stå uimotsagt.
Når journalister i ulike medier opptrer samstemt i sin beskrivelse av verdige og uverdige samfunnsoppgaver, er det grunn til å søke forklaring og undres hvem som forvalter denne normative definisjonsmakten. Enkle søk i statsapparatets egne dokumenter viser at media videreformidler statsapparatets egne verdier. I departementsboka av 1994, beskrives eksempelvis finans- og samferdsel som tunge departementsområder. Men heller ikke her gis noen plausibel forklaring.
Det er noe forskjell på de ulike departementenes størrelse, både i antall ansatte i administrasjon og nivået på forvaltning av statsbudsjettets midler. Men forskjellene samsvarer ikke med verdigraderingene. For eksempel brukes en større del av statsbudsjettet på barnevern og likestilling som er vektet lett, enn på veier, tunneler og tog, som er vektet tungt.
Kjennetegn ved oppgaver definert som viktige for samfunnet, er at de oppfattes som umiddelbart nyttemaksimerende fagområder. Det politiske resultatet må kunne omregnes i kroner og øre for å gis verdi. Det er denne logikken som kan forklarer hvorfor klimautfordringene ble politisk interessante, samtidig med at det økonomiske regnestykket for klimaødeleggelsene ble framlagt. På vegne av den britiske regjeringen konkluderte et utvalg (Stern-utvalget) i 2006 med at de årlige økonomiske kostnadene som følge av global oppvarming, i overskuelig framtid er beregnet til 20 % av verdens samlede bruttonasjonalprodukt. Derimot vil det årlig koste ca. en tjuendedel å kutte utslippene tilstrekkelig.
Den økonomiske politiske logikken stammer fra liberalistisk tankegods. Menneskers helse- og sosiale velferd er myke størrelser og det er vanskelig å sette en pris på hva et godt levd liv er verd i kroner og øre. Tenkningen har nå fått god drahjelp av Bjarne Håkon Hanssen som formidlet at han som helseminister hadde brukt store verdier hvert år, men i sin nye stilling i et privat konsulentfirma skulle være med å skape verdier.
Fra lingvistisk forskning vet vi hvor sterkt språket farger våre oppfatninger av verden rundt oss. Derfor er det problematisk når både statsapparatet, media og statsråder knytter verdiladede adjektiver til samfunnsoppgaver og bidrar til å fastslå en kunstig normativ logikk. Det gir liten mening å snakke om et samfunn kun bestående av infrastruktur og ressurser som olje, tunneler, militært utstyr og finansinstitusjoner. Et samfunn består først og fremst av mennesker, og når menneskene er trygge, friske og kompetente, og utsatte grupper ivaretas, kan vi snakke om et moderne og godt samfunn.
Det norske samfunnet bygger på universelle velferdsordninger, der kjerneverdiene er like muligheter, solidaritet og trygghet for alle. Det dreier seg om sosiale rettigheter og prinsippet om at alle skal ha lik tilgang til helse- og sosialytelser, utdanning og kultur. Modellen har utpregede politiske kompromissystemer, der flere parter er med å fatte beslutninger. Samfunnsoppgavene står i så måte ikke i motsetning til hverandre, men virker sammen for å produsere resultater. Når staten selv kommuniserer skarpe skiller mellom samfunnsområder framfor å anerkjenne deres gjensidige avhengighet, strider det med den norske og nordiske velferdsmodellen.
Heldigvis har noen politikere framstått som motvekt. Fylkesmann Inge Ryan vakte oppsikt da han på sin første arbeidsdag satte søkelyset på et sultefôret barnevern. Han sa krystallklart ifra at de minste og mest sårbare i samfunnet må prioriteres framfor rovdyrpolitikk, veier og kloakk. Gjennom utspillet løfter Ryan opp myke verdier og harde realiteter.
Når kulturminister Anniken Huitfeldt lanserte ambisjoner om å bidra til å utjevne sosiale forskjeller ved å senke terskelen for at alle skal kunne delta i kulturlivet, anerkjenner hun samtidig samfunnet som finmasket og sammenhengende. Som nyvalgt Barne- og likestillingsminister tok Audun Lysbakken til orde mot kritikk for at SV har valgt de myke, lite prestisjetunge fagdepartementene. Når han uttalte at å arbeide med saker som kommer tett inn på enkeltmenneskets hverdag og levde liv, er det viktigste av alt, anerkjente han arbeidet med menneskers helse og velferd og løftet verdien av politikken på dette området.
I konkurranse med media, departementsboka av 1994 og tidligere helseminister, vil jeg slå et slag for politikken knyttet til barndommens egenverdi, likestilling og inkludering. Ikke som et verdiskille til noe annet, men som et samfunnsområde som fra nå må vektes som prestisjetungt og høyverdig. Det skal ikke være nødvendig å forklare hvorfor samfunnet er avhengig av at vi sikrer barn og unges oppvekst- og levekår, likestilling mellom kvinner og menn og bekjemper alle former for diskriminering.
6
