Dagsavisen.no / Meninger /
Hva om vi tar feil? 14 kommentarer
Klimapolitikken må bygge på foreliggende faglig kunnskap – en kunnskap som,
lik annen vitenskapelig kunnskap, har ulike grader av usikkerhet knyttet til
seg.
Vitenskapelig kunnskap framskaffes på en slik måte at fagfeller kan etterprøve konklusjonene. Slike konklusjoner bygger alltid på en rekke forutsetninger. Endres disse, kan det hende at konklusjonene må endres. På tilsvarende måte kan konklusjoner måtte endres når man får nye data, eller gjør nye analyser og tolkninger av eksisterende data. Dette er standard vitenskapelig praksis.
Ikke desto mindre, når noen forskere argumenterer for én konklusjon mens andre argumenterer for en annen, framstilles dette ofte i media som en dyp faglig uenighet og et problem. Dette gir et feilaktig mediebilde av den faglige diskusjonen: det er slike faglige brytninger som bringer vitenskapen framover.
Historien om hva som forårsaker magesår er illustrerende: Inntil for noen år siden var den allmenne oppfatning at magesår hadde en psykosomatisk årsak. Noen forskere framsatte hypotesen om at magesår var forårsaket av bakterier, en hypotese som ble møtt med stor skepsis, og ble til dels avfeid. Forskerne reagerte imidlertid slik forskere skal; de fortsatte å forske. Spørsmålet ble avklart når mer data kom på bordet, og resten av forskningsmiljøet endret mening i møtet med den nye informasjonen – og de aktuelle forskerne fikk Nobelprisen i medisin i 2005. Det som var usikker kunnskap, ble vist å være feil – og erstattet med ny, sikrere kunnskap.
Vitenskapelig kunnskap er alltid beheftet med en viss grad av usikkerhet. Noe vitenskapelig kunnskap er imidlertid sikrere enn annen. Dataene viser svært tydelig at klimaet har variert gjennom jordas historie. Hvordan disse klimatiske endringene har påvirket livet på jorda (både økologisk og evolusjonært), er langt mer usikkert. Forskere har solid erfaring i å forholde seg til faglig usikkerhet og uenighet. Forskerne har et stort ansvar for å formidle til politikere og et bredt publikum hva denne usikkerheten innebærer og hva den ikke innebærer – og å bidra i diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til den.
Klimaet har variert – helt naturlig – gjennom tidene. På 1920-40-tallet var det f.eks. en tilsvarende oppvarming i Atlanteren som den vi ser i dag, spesielt i dets nordligste region. Det er i dag bred faglig enighet om at dagens klimaendringer hovedsakelig er menneskeskapte. Men noen forskere er uenige i dette. Det mer detaljerte årsaksbildet er det langt mindre enighet om: dette er imidlertid kunnskap som er avgjørende for en effektiv håndtering av klimaendringene.
Når vitenskapelig kunnskap – som i sin natur er usikker – skal anvendes, er det viktig å spørre: «Hva om forskeren tar feil? Hva vil da konsekvensene for samfunnet være?» Hvis våre politikere bygger sine politiske beslutninger på at klimaendringene kun er naturlige svingninger som vi kan gjøre lite med, og dette er feil, ville det ha store og irreversible konsekvenser. Derimot vil det ha langt mindre skadelige konsekvenser om vi legger opp til en politikk basert på at klimaendringene i hovedsak er menneskeskapte, og det seinere viser seg at vi tok feil. Riktignok vil vi måtte redusere forbruket i den vestlige verden – men det vil uansett være et gode.
Politikerne bør derfor agere som om klimaendringene er reelle og skapt av oss mennesker: det er svært mye kunnskap som tilsier at det er slik. Hvordan dette skal gjøres, er i seg selv en stor faglig utfordring. I dette arbeidet må våre beste forskere innen en rekke fagområder engasjeres. Konkrete tiltak må bygge på den kunnskap som til enhver tid er tilgjengelig – både mht. forventet effekt og konsekvenser for samfunnet som helhet. Igjen må usikkerhet knyttet til denne kunnskapen tas i betraktning slik at det er rimelig gode utsikter til at forventede effekter faktisk kan oppnås.
Den 20. januar arrangerer Det Norske Videnskaps-Akademi det første av en rekke møter om klimaforskning og forskningsformidling.
6
