Dagsavisen.no / Meninger /
Obama felles av styringsoptimisme 2 kommentarer
Onsdag er det ett år siden Obama ble innsatt som president. I dag synes mindre
enn halvparten av amerikanerne at han gjør en god jobb.
«Blåmandag»
Jan Arild Snoen
Jan Arild Snoen spaltist i Minerva
Natt til onsdag skal Massachusetts velge ny senator for å fylle setet som siden 1952 praktisk talt uavbrutt har vært besatt av Kennedy-klanen. Republikanerne kan vinne en sensasjonell seier. I så fall kan bare prosedyre-messige krumspring redde Obamas helsereform.
Obamas parti vil tape oppslutning i mellomvalgene i november. Ønsketenkningen rundt forrige årsskifte om at republikanerne var henvist til permanent taperstatus kan begraves for denne gang.
Den respekterte valganalytikeren Charlie Cook mener at Obamas fall først og fremst skyldes at han har forsøkt å gjøre for mye, og ikke kon-sentrert seg fullt og helt om det amerikanerne er mest opptatt av – nemlig å få økonomien på fote igjen. I stedet har han benyttet krisen til å legge amerikansk politikk betydelig mot venstre.
Amerikanere flest er sterkt uenig i Obamas massive redningspakker for fagforeningsbastionen i bilindustrien. Nå vil han gi fagorganiserte vesentlig bedre skattevilkår enn andre i for-bindelse med helsereformen. I Norge aksepteres en mektig fagbevegelse fordi «folk flest» er organisert. I USA utgjør de organiserte et privilegert mindretall, konsentrert i offentlig sektor og noen beskyttede næringer. Da blir folk flest forbanna.
Etter finanskrisen var markedet diskreditert, og styringsoptimismen økende. Obama har brukt krisen til å kaste penger på alle mulige oppgaver og utvidet statens ambisjonsnivå. Budsjettunderskuddene vil i over-skuelig framtid bli betydelig høyere enn de som norsk presse feilaktig elsket å omtale som rekordstore under George W. Bush.
Men mer stat er ikke svaret på alle problemer, og regningene må betales. Det økende flertallet som er imot helsereformen liker ikke de store økningene i skatter og budsjettunderskudd som følger med.
Norske velgere sliter mer med å innse at regningene for Halvorsens utgiftsorgie må betales – vi har jo oljefondet. Sigbjørn Johnsen vil få trøbbel med å få med regjeringen på å stramme inn igjen. Men mislykkes han gir det garantert problemer for Norge, kanskje også for de rødgrønne i 2013.
6
