Dagsavisen.no / Meninger /
Lekser, roten til mye ondt 28 kommentarer
Etter mange års erfaring som lærer, skolepsykolog, barnepsykolog, far og
bestefar har jeg opplevd hvordan lekser kan skape stress og konflikter i
familien, alt fra alvorlig foreldrevold til dyp fortvilelse.
Foreldre trenger lekser
Loveleen Rihel Brenna mener hjemmelekser er viktig for å involvere foreldrene i barnas skoleliv.
Når Marte Rønning ved Statistisk sentralbyrå i Dagsavisen 12.1 nå viser, som mange av oss har visst, at de fleste elevene har lite utbytte av lekser, og at noen faktisk får dårligere skoleresultater av hjemmearbeide, er dette et svært viktig bidrag til et tabubelagt tema i norsk skole. Lekser skader læreevnen og bidrar ikke til gode arbeidsvaner.
Lekser er knyttet til mange ulike problemkomplekser både hos foreldre, barn og mellom foreldre og barn. Mange foreldre føler et stort ansvar for at barna skal gjøre det bra på skolen og at dersom de ikke er skoleflinke, så er det deres skyld.
En gutt fortalte at han gruet seg til å gjøre lekser hvis far var hjemme. Hvis det var noe gutten ikke forsto, kunne far bli sint å slå hodet hans ned i lekseboken slik at han begynte å blø neseblod. Da måtte mor hjelpe ham å skjære ut de blodige arkene, slik at læreren ikke skulle merke noe. Noen ganger unnskyldte gutten seg med å si at hadde sølt syltetøy på arket slik at han måtte fjerne det. Dette er bare en historie fra virkeligheten. Jeg har mange.
Det finnes ingen familier som ikke har eller har hatt konflikter i forbindelse med lekser. Hvor mye vold, gråt og tragedier som knytter seg til lekselesing, er det ingen som helt vet, men vi som har arbeidet med barn vet det er mye, langt mer enn vi våger å tro. Ut fra min erfaring med barn som har læreproblemer, er dette et kjent problemområde, og det er interessant at undersøkelsen til Rønning nettopp viser at det er de «svake» elevene som får de største problemene. Jeg velger å sette svake i anførselstegn fordi det inneholder også deprimerte, engstelige og stressede barn som i utgangspunktet ikke er svake.
En annen gruppe elever som får problemer, er barn med prestasjonsangst. Mange av disse barna velger på egen hånd å bli sittende med lekser i timevis og velger bort lek og venner. En annen gruppe barn er de som ikke greier å konsentrere seg på grunn av konflikter og bråk i hjemmet. Dette er bare noe.
Selv om vi nå har fått et empirisk kvantitativt studium som bekrefter det vi har visst i flere år, så er jeg redd for at moralismen vil seire over den faglige forståelse nok en gang. Lekser demotiverer barna.
Det er kunnskapene og kunnskapsformidlingen som motiverer barna til å yte maksimalt på skolen. Programmet om den håpløse tiende klassen som går på NRK er et godt bevis på det. Det er NRKs tilstedeværelse og de dyktige lærerne som motiverer barna til bedre prestasjoner og ikke elevene selv. Elevene blir motivert, men er det ikke på forhånd. Elevene opplever at de presterer mer enn de på forhånd trodde. Det skaper motivasjon. Dette er en endring som det så å si er umulig for foreldre å få til, selv om leksehjelpen er god. Er leksehjelpen stressende eller dårlig, som den vanligvis er, blir det vondt verre.
Dersom lekser gjennomgående ikke er til nytte, men enten er uvirksomt og i tillegg skadelig for svært mange barn, hva er det da som opprettholder ønsket om lekser? Svaret må bli moralisme, og med moralisme så mener jeg her kravet om en overordnet forståelse som ikke har rot i virkeligheten.
Den tid er forbi da foreldre skulle sitte rolig ned med barna og pugge gangetabell eller salmevers. Lekser er noe annet i dag, langt mer komplisert. Småbarnsforeldre jobber mye. De er midt i karrierejaget og har altfor liten tid til barna. Barna på sin side er med på en rekke aktiviteter og har mindre til lek enn tidligere. Dette stresser barna, de får angst, blir urolige og aggressive.
Kutter vi ut leksene, vil både foreldre og barn bli mindre stresset. Kanskje vil de til og med begynne å like skolen igjen. Dersom Jens og hans regjering avvikler lekser, blir han husket i årtier av den oppvoksende slekt. Jeg skriver på vegne av mange barn som har bedt meg om å skrive dette. Jens, grip sjansen før det er for sent.
