Dagsavisen.no / Meninger /
Den gamle leksen 23 kommentarer
Dagens hjemmelekse: Hva stjeler fra barnas fritid, skaper forskjeller og
mangler læringseffekt?
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
«Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er
skolen som skal innrette seg etter livet».
Karen Blixen
En voksen arbeidstaker i Norge har som regel 37,5 timers arbeidsuke, eller sju og en halv time hver dag. En barneskoleelev blir pålagt en større byrde. Sett at en tiåring er på skole og SFO fra åtte til fire hver dag. Bare det er åtte timer. I tillegg har vi voksne bestemt at ungen skal gjøre lekser – i mange tilfeller en time hver dag. Dermed er vi oppe i 45-timersuker. Ville vi funnet oss i at vår arbeidsgiver behandlet oss på samme måte og hver bidige dag sendte oss hjem med ekstraarbeid som skulle gjøres på fritiden og leveres dagen etter?
Nei, selvfølgelig ville vi ikke det. En jobb som ikke lar seg gjøre innenfor normalarbeidstid, men som krever kronisk bruk av overtid, er ingen god jobb. Det gjelder for barn like mye som for voksne.
Det har ikke vært forsket mye på effekten av lekser. Men den forskningen som er gjort, gir ikke leksetilhengerne rett. Mandag kom en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at den påståtte sammenhengen mellom lekser og læring er svak. Og ikke bare det. Elever fra ressurssvake hjem gjør det dårligere på skolen jo mer lekser de får. Forskeren bak rapporten, Marte Rønning, har ikke data som kan forklare hvorfor det er slik. Men en rimelig hypotese er at barn med ressurssterke foreldre får mer hjelp hjemme enn andre barn, og derfor har et bedre utbytte av lekselesing.
Uansett hvor lite man liker at det er forskjell på folk, vil det likevel være en dårlig løsning å legge opp skolehverdagen slik at de flinke skal bli litt dårligere for at alle skal bli litt likere. Målet må være å finne læringsmetoder som gjør de svakeste bedre. Å fjerne bruken av lekselesing, vil gi slike resultater dersom det gjøres på riktig måte. Det er bedre både for strebere og strevere at de undervises av kvalifiserte pedagoger enn at de skal undervises av seg selv eller foreldrene hjemme. Derfor bør skoletiden utvides slik at alle elever har muligheten til å komme seg gjennom pensum i løpet av en normalarbeidsuke på skolen.
Et godt argument for lekser er at det involverer foreldre i barnas skolehverdag og styrker båndene mellom hjem og skole. Men lekser er ikke den eneste måten å oppnå det på. Det er fullt mulig for foreldre å snakke med barna sine om det de lærer på skolen, lese i lærebøker sammen med dem og gå gjennom oppgaver selv om skolen er leksefri. Etter hvert som elektroniske undervisningsløsninger tas i bruk for stadig yngre årsklasser er det like lett å følge med på ungenes skolearbeid og å kommunisere hyppig med lærerne som det er å sjekke siste nytt på Facebook.
Et annet godt argument for lekser er at det trener elevene i selvstendig arbeid. Å kunne tilegne seg kunnskap på egen hånd kommer ikke til å bli mindre viktig i årene framover. Men heller ikke på dette punktet er lekser den eneste, enn si korteste, veien til målet. Selvstudium og gruppearbeid går helt fint an å organisere på en hvilken som helst skole. Fordelen er at alle elevene da vil ha den samme tilgangen på kvalifiserte leksehjelpere som kjenner dem. Eller lærere, som det også kalles. Mer undervisning i studieteknikk er enn annen god idé.
Et tredje argument for lekser er at det disiplinerer barna. Det er et dårlig argument. Å trene unge til å ta med seg arbeid hjem og til ikke å skille mellom jobb og fritid er å lære dem dårlige vaner som verken de eller dem de skal dele voksenlivet med kommer til å ha noen glede av.
Dersom det virkelig ikke lar seg gjøre å komme gjennom pensum i løpet av et skoleår uten å bruke lekser, bør skolepolitikerne ta en titt på kalenderen. De vil fort oppdage at de har et hav av tid å forsyne seg av. Av årets 365 dager er bare 190 skoledager. Høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie og ikke minst åtte ukers sommerferie kan kanskje være nødvendig for elever som må hvile ut etter uker med et vanvittig leksejag og en hverdag der skolen stjeler store deler av fritiden deres. Men det må da være bedre både for pedagogene og for elevene deres at undervisningen foregår i et jevnt tempo og innenfor en normalarbeidsdag enn i skippertak mellom lange opphold imellom.
Muligens vil lærerne protestere på et slikt forslag. Kanskje de vil nekte å gå med på at noen kommer og tukler med fritiden deres og si at det er slemt at de må jobbe når de egentlig skulle hatt fri. Hvis de erkjenner det, har de lært en viktig lekse.
6
