Dagsavisen.no / Meninger /
En tenksom politiker Skriv en kommentar
Trygve Bratteli var annerledes enn alle andre politikere jeg har kjent. Mens
politikere ellers gjerne er agitatorer og taktikere, var Trygve en tenker
som tenkte helhetlig og langsiktig.
Debatt
Per Kleppe
Per Kleppe tidligere finansminister
I dag, 11. januar, er det 100 år siden Trygve Bratteli ble født. Han var uten tvil en av våre viktigste politikere i tiårene etter den andre verdenskrigen. Jeg selv lærte Trygve nærmere å kjenne i 1952, under utarbeidingen av forslag til nytt partiprogram for Arbeiderpartiet foran valget i 1953. I 1957 ble jeg statssekretær i Finansdepartementet i Trygves annen periode som finansminister. I 1966, da jeg arbeidet i EFTA i Genève, ba Trygve meg å komme hjem for å organisere et utredningskontor for arbeiderbevegelsen. 1971–72 var jeg handelsminister i Trygves første regjering. I Trygves annen regjering, 1973-76, var jeg finansminister. Jeg kjente altså Trygve Bratteli ganske godt.
Trygve Bratteli var annerledes enn alle andre politikere jeg har kjent. Mens politikere ellers gjerne er agitatorer og taktikere, var Trygve en tenker som tenkte helhetlig og langsiktig. Han likte ikke å uttale seg om en sak før han hadde tenkt nøye gjennom problemet og helst fått det belyst av folk med særlig innsikt. Han mislikte tomt prat. Det bidro nok til at han ofte var taus. I tillegg var han ganske sjenert. Trygve var ingen folketaler, men mange av hans taler kan leses med stort utbytte også i dag. Trygve, som ikke hadde noen formell utdanning ut over folkeskolen, kunne resonnere skarpere enn mange akademikere.
Trygve Bratteli var født i en familie med beskjedne økonomiske kår og mange barn. Han måtte tidlig ut i arbeidslivet. I begynnelsen av 1930-tallet var han en tid arbeidsløs, inntil han ble journalist i arbeiderpressen. Han fikk tillitsverv i AUF og ble meget aktiv i dens vervevirksomhet i ulike deler av landet. 1930-årene ble en intens læretid for Trygve, bl.a. lærte han engelsk.
I 1940 viste Trygve en meget rakrygget opptreden etter tyskernes okkupasjon. Han ble snart arrestert av tyskerne, sendt til Grini og senere til noen av de mest beryktede konsentrasjonsleirene i Tyskland. Han overlevde så vidt, kom hjem med de hvite bussene i 1945. Deretter kom han raskt med i toppsjiktet i Arbeiderpartiet. Sommeren 1945 ble han valgt til nestleder i partiet, en posisjon han kom til å ha i 20 år.
Etter krigen gikk Trygve bort fra sin asketiske livsstil. Han giftet seg med sin Randi og fikk tre barn. Han fortsatte å øke sine kunnskaper, på nær sagt alle felter. Han ble etter hvert en slags «kunnskapsbank» for Arbeiderpartiets ledelse. Som leder av partiets programarbeid foran hvert stortingsvalg fram til 1960-tallet, fikk han innsikt i og innflytelse på nær sagt alle politikkområder. Som politikertype var Trygve helt ulik Einar Gerhardsen. Det er kjent at Einar forsøkte å unngå at Trygve ble hans etterfølger, men Trygve motsto presset og ble i 1965 valgt til Arbeiderpartiets leder.
Årene etter 1965 ble en veksttid for Arbeiderpartiet. Trygve fikk utfolde sine beste egenskaper som leder. Nye talenter fikk slippe til og en flom av nye ideer førte til en politisk fornyelse av partiet. Det ble slutt på at partiets vedtak var basert på at «noen av oss har snakket sammen». Trygve la vekt på at de formelle organene i partiet skulle fatte vedtakene, som så skulle følges.
Det siste ble en svakhet i januar 1972, da EF-forhandlingene ble så vanskelige at utenriksminister Andreas Cappelen spurte statsminister Bratteli om det ikke ville være klokere å ta sikte på handelsavtale med EF i stedet for medlemskap. Trygve svarte nei, partiets vedtak gikk ut på å forhandle om medlemskap. Trygve opptrådte langt mindre taktisk enn Olof Palme som endret kurs etter å ha møtt motstand i partiets lokalavdelinger mot svensk EF-medlemskap. Trygve manglet den fingerspissfølelsen for folkemeningen som hadde vært en av Einar Gerhardsens sterke sider.
Resultatet av folkeavstemningen 26. september 1972 ble det store nederlaget i Trygves politiske liv. Ved stortingsvalget ett år senere led Arbeiderpartiet et tilsvarende nederlag, men på grunn av SVs sterke framgang, kom Trygve til å lede en ny mindretallsregjering av Arbeiderpartiet.
Han viste ikke samme kraft som før. Han ble belastet med svekkelsen av Arbeiderpartiet, men kanskje også av senvirkninger av hans forferdelige opplevelser under krigen. Han kom under press fra grupperinger i partiet som ville overta makten. I 1975 frasa Trygve seg lederskapet i partiet og i januar 1976 stillingen som statsminister.
Selv om hans siste år ble vanskelige, er det all grunn til å minnes Trygve Bratteli som den store politiker han var i hele perioden fra 1950 til EF-striden brøt løs for alvor.
6
