Dagsavisen.no / Meninger /
Prinsipiell pragmatisme 6 kommentarer
Prinsipper skal ikke tøyes og bøyes. De skal etterleves.
«Blåmandag»
Nikolai Astrup
Nikolai Astrup
Tidsskriftet Minerva besluttet i forrige uke å publisere karikaturtegningene av profeten Muhammed med bombe i turbanen. Det var en klok beslutning av redaktør Nils August Andresen. Da tegningene ble publisert første gang, vakte de avsky i deler av den muslimske verden. I en tid da vi burde ha stått på våre prinsipper, valgte sentrale norske samfunnsaktører å gå utenom. Det var feil da, og det er feil nå. Prinsipiell pragmatisme er ikke egnet for å forsvare ytringsfriheten. Angrepet på Kurt Westergaard er en påminnelse om at friheten er skjør – også her hjemme.
Karikaturdebatten er et tegn i tiden, og et varsel om hvordan vi forvalter verdiene og rettighetene som den liberale rettsstaten bygger på. Våre forfedre gjennom generasjoner har kjempet frem de grunnleggende menneskerettighetene som vi i dag tar for gitt, også med livet som innsats. Vi skylder dem å forstå at rettigheter ikke vinnes for alltid; de vinnes hver eneste dag.
Et godt samfunn skal ikke måles på hvordan det behandler de mange like, men hvordan det behandler de få ulike. I debatter om innvandring og minoriteters rettigheter er det mange som glemmer det. Selv ikke politikere har holdt seg for gode til å fremme forslag om forskjellsbehandling av norske statsborgere ut fra etnisk bakgrunn.
Pragmatismen har også tatt grep i kriminalitetsdebatten. Stadig flere setter likhetstegn mellom et overvåket samfunn og et trygt samfunn. Men forutsetningen for trygghet i en bredere forstand, er frihet fra overgrep, også fra staten. Det er en av de fremste oppgavene en liberal rettsstat har.
Demokratiet står tilsynelatende sterkt i Norge, til tross for at mange synes å ha mye å utsette på politikere. Churchill mente det var det beste av alle de dårlige systemer som finnes. Demokratiets styrke ligger i erkjennelsen av at vi mennesker er feilbarlige. Derfor må makten være delt for at mennesket skal være fritt.
Maktfordelingsprinsippet var imidlertid ikke det som lå til grunn da Norge bestemte seg for å betale andre for å ta viktige beslutninger på våre vegne, slik vi gjør med EU. Norges forhold til EU kan sammenlignes med at Finnmark ikke skulle være representert på Stortinget. Det er utenkelig. Det utenkelige er imidlertid blitt virkelighet. Det norske utenforskapet i Europa strider mot de grunnleggende prinsippene vi liker å tro at det norske demokratiet er tuftet på.
6
