Dagsavisen.no / Meninger /
Mot normalt 15 kommentarer
Hva slags politikere vil vi egentlig ha – naskende fjortiser eller pompøse
småkonger?
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Hvorfor må jeg sitte her
med skyld og gjeld konstant
mens statsministeren reiser jorda rundt
ut på shalabais
(Jostein Johansen, «Shalabais»)
Skal politikere oppføre seg som folk flest? Høsten har vært proppfull av eksempler på topptillitsvalgte som ikke klarer å knekke den koden.
Thorbjørn Jagland har fire tjenere, sjåfør og et herskapshus. Ikke bare det. Jommen endte han ikke opp som nullskattyter på sine eldre dager, også. Bildet av Jagland som nullskattyter viste seg riktignok å være temmelig uskarpt. Saken viser uansett hvor sårbare politikere er når de kritiseres for manglende folkelighet.
Hvor mange tjenere Jens Stoltenberg har i statsministerboligen eller hvor mange sjåfører han disponerer har foreløpig ikke materialisert seg i avslørende graveartikler. Men det var ille nok at han valgte å reise med privatfly til og fra klimatoppmøtet i København. En ting er å bekjempe og spy ut CO2 på en og samme tid. Det har Jens lang og bred erfaring i, uten at det har nådd de tabloide forsidene. Den viktige, ekstra tvisten ved saken er flottenfeier-dimensjonen.
Vi liker altså ikke politikere som har tjenere, sjåfører, gunstige skatteordninger eller som ikke tar rutefly. Det er ikke folkelig nok.
Parallelt har andre politikere fått så hatten passer for uanstendig oppførsel på lavt nivå. Da Sps stortingsrepresentant Geir Pollestad fotograferte Aps stortingsrepresentant Hadia Tajik under utdelingen av Nobels fredspris, la Aps stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen ut bildet på sin Facebook-side. Aps stortingsrepresentant Håkon Haugli og Aps statssekretær Lotte Grepp Knutsen sekunderte ivrig i kommentarfeltet, og Haugli ble så inspirert at også han la ut et prisutdelingsbilde av seg selv på Facebook. «ÅÅÅÅ så pen» og «Kjekk:-)» var blant kommentarene.
Denne fjortisoppførselen fikk Høyres Peter Gitmark til å gå inn i rollen som sinnapappa. «Det får oss mest til å framstå som idioter og tullinger,» irettesatte han. Obamanien under nobelprisutdelingen kommer likevel til kort mot betroelsene på bloggen til Ap-representant Jette Christensen. Hun har fortalt at hun nasket en chili, en appelsinskive og tre q-tips fra Slottet da hun var på gallamiddag der. Alarm!
Med herlig selvironi, lettbent språk og sjenerøs fortellerglede røper hun små hemmeligheter fra stortingslivet. Jeg kan ikke finne ett eneste eksempel på at hun er indiskret i forhold til fortrolige opplysninger eller at hun setter andre i forlegenhet på bloggen – slik de langt mer erfarne politikerne Karita Bekkemellem og Åslaug Haga har gjort i bokform denne høsten. Haga til og med så utespekulert feigt at hun bruker fiksjonen som et halvdekkende slør. Likevel, altså: Alarm! Kommentator i E24, Elin Ørjasæter, som ellers er en varm forsvarer av sosiale medier og som pleier å like blandingen av det private og det politiske, mener at Christensens oppfører seg som en unge. Og at det hadde vært verre enn pinlig dersom en sånn type hadde deltatt på nobelprisutdelingen.
Men, hallo. Alle politikere kan ikke gjøre som Frps Per Sandberg. Alle kan ikke si ja til alt og nei til det meste. Være beruset på Stortinget og samtidig motta millionstøtte fra landets rikeste menn. Ha en voldsdom på rullebladet og likevel bli leder av justiskomiteen. Kjøre i 100 i 60-sonen og filleriste samferdselsministeren for trafikkdøden.
Når valget er enten fiff eller simpel, enten snobb eller vulgær, velger de fleste politikere den kjedelige mellomveien. De søker seg til rollen som grå og anonym backbencher. Det må de få lov til. Men vi trenger folkevalgte som tør å gi av seg selv, også. Vi har helt nye muligheter til å kommunisere med politiske ledere. Og vi vil ikke at de utelukkende skal sitere fra partiprogrammer og komitéinnstillinger, vil vi vel? På bloggen sin skriver Jette Christensen at hennes prosjekt er å gi velgerne «innblikk i at det er folk som sitter på Stortinget, ikke bare representanter. At inngangsbilletten til beslutningsorganene er ideologi og meninger, ikke antall dressjakker. Og, at siden det bare er folk som sitter der inne og bestemmer, kan like gjerne du gjøre det neste gang».
Det er verken pinlig, barnslig, idiotisk eller tullete. Det er tvert imot ganske viktig.
