Dagsavisen.no / Meninger /
Maktesløs og tafatt 13 kommentarer
Erna Solberg og Siv Jensen har blitt helt overkjørt av statsminister Jens Stoltenberg denne høsten. Foto: Scanpix
Stortingssesjonen er slutt. Opposisjonen sitter ribbet tilbake.
Kommentar
Arne Strand
Arne Strand er sjefredaktør (konst.) i Dagsavisen
Høyre endelig større enn Frp igjen
Høyre går forbi Frp og er igjen største borgerlige parti etter å ha vært nummer to i flere år.
Forrige uke slo jeg fast at det har vært en dårlig høst for de rødgrønne partiene. Men høsten har sannelig ikke vært bedre for opposisjonen. Det er ikke mulig å finne merker etter opposisjonens klo på en eneste viktig sak Stortinget har hatt til behandling. Statsbudsjettet på 900 milliarder er bare forandret med 0,01 prosent etter Stortingets behandling i høstsesjonen. Det må være ny norgesrekord i maktesløshet.
Høyres Jan Tore Sanner skylder på regjeringens maktarroganse. Han viser til at det er mye fornuft i Stortinget som regjeringen burde lytte til å ta hensyn til. Sanner har et poeng. Evnen til å lytte til råd fra Stortinget er ikke regjeringens sterkeste side. Hadde regjeringen lyttet til stortingsrepresentantene, ville den for eksempel unngått den pinlige saken med biodieselavgiften.
Det er ikke bare opposisjonen som har følt seg overkjørt av regjeringen. Også de rødgrønne stortingsgruppene er blitt behandlet som de var rene sandpåstrøingsorgan ved enkelte anledninger. Når regjeringens indre kabinett – underutvalget – har sagt sitt, har stortingsgruppene lite de skal ha sagt. Det murres i gruppene over dette misforholdet. All makt skal ifølge klassisk parlamentarismen ikke være samlet i regjeringskvartalet. Makten skal ligge «i denne sal». Finansminister Sigbjørn Johnsen har tatt signalet. Han har allerede bedt regjeringens folk i de ulike komiteene om å komme med forslag til å kutte fagbudsjettene med fire prosent for å få plass til de tunge og viktigste sakene på neste statsbudsjett. Sigbjørn Johnsen, med lang fartstid fra Stortinget, vet at det klokeste en statsråd kan gjøre er å spille på lag med de folkevalgte.
Regjeringens skjebne bestemmes i stor grad av opposisjonens dyktighet. Jo, svakere opposisjonen er, desto tryggere sitter regjeringen. En god opposisjon vil alltid klare å ryste den sittende regjeringen, og å felle den når tiden er inne. Det gjelder enten regjeringen har flertall i Stortinget eller ikke. Erfaringene fra nyere tid viser at en mindretallsregjering sitter like trygt eller utrygt om man vil, som en flertallsregjering. Flertallsregimet Gerhardsen falt etter mange år med målrettet opposisjonspolitikk ledet av Høyres John Lyng. Den borgerlige flertallsregjeringen Borten gikk langsomt i oppløsning etter et bevisst politisk hardkjør fra Ap under Trygve Brattelis ledelse. Og Gro Harlem Brundtlands opposisjonspolitikk gjorde slutt på Willochs koalisjonsregjering.
I utgangspunktet burde en trepartikoalisjon av så ulike partier som SV, Ap og Sp være lett å angripe for opposisjonen. Men regjeringen sitter likevel like trygt etter fem år ved makten. Dette til tross for at det er blitt avdekket store sprekkdannelser i regjeringen. Vi har sett tydelige sprekker når det gjelder EU-direktiv og asylpolitikk, oljepolitikk og forsvarspolitikk og miljøpolitikk. Med unntak av biodieselavgiften har ikke uenigheten i regjeringen klart å samle opposisjonen.
På meningsmålingene gikk flertallet over til de borgerlige partiene allerede tidlig på nyåret 2006. De borgerlige beholdt flertallet på målingene helt opp til sluttspurten av valgkampen. På valgdagen glapp flertallet og regjeringsmakten for de borgerlige. Det skyldes i stor grad en dårlig valgkamp. Opposisjonen har derfor et kollektivt ansvar for det svake resultatet. Partiene sloss mer mot hverandre enn mot regjeringen. Det var samarbeidsmannen, Høyre-mannen Jan P. Syse, som sa: Hvis man ikke henger sammen, blir man hengt hver for seg. Sannheten i Syses ord ble bekreftet ved stortingsvalget.
Ikke på ett eneste tidspunkt de siste fem årene har opposisjonen klart å stå fram som et reelt regjeringsalternativ. Vi må tilbake til tida etter Syse-regjeringens oppløsning for å finne tilsvarende rot og mangel på samordnet opptreden på borgerlig side. Siv Jensen som ble valgt til leder i Frp på et program om borgerlig samling, har stått som støpt i sement på sidelinjen. Høyres Erna Solberg, som vil samarbeide med alle, skremte de andre partiene fra seg.
Venstres Lars Sponheim kjørte seg selv ut av Stortinget med sitt råkjør mot Frp og sin åpning mot Jens Stoltenberg og Ap. Sponheims uttalelse om «heller Jens enn Jensen» fikk Venstre-folk til å strømme til Høyre. Dagfinn Høybråten og KrF ble usynlige i det borgerlige kaoset og partiets velgere vandret til andre.
Etter stortingsvalget er alt som før. Siv Jensen har ikke beveget seg en millimeter nærmere Erna Solberg. Hun har nok med seg selv og sine. Erna Solberg står på stedet hvil. Riktig nok på et høyere nivå. Det gir selvtillit, men ikke mer makt til Solbergs parti. Skal Høyre få makt, må partiet finne ut av det med Frp. Venstre er ferdig som et viktig parti i denne perioden etter det knusende valgnederlaget. KrF har mer enn nok med å holde seg over sperregrensen. Dagfinn Høybråten kjemper en politisk kamp på liv og død.
Når statsminister Jens Stoltenberg gjør opp status på pressekonferansen tirsdag i neste uke, kan han konstatere at opposisjonen ikke har møtt ham med motstand av betydning. Det er ingen ønskesituasjon for noen. Det er nemlig riktig som den britiske politikeren Harold Joseph Laski sa: «Jo bedre opposisjon, dess bedre styre».
