Dagsavisen.no / Meninger /
Nei til «fedrekvote» 8 kommentarer
Audun Lysbakken kommer aldri til å få gjennomslag for en tvungen og statisk
tredeling av foreldrepermisjonen. Han bør heller begynne med å slutte å
snakke om «fedrekvote».
Debatt
Fredrik Mellem
Fredrik Mellem er leder i Oslo Arbeidersamfunn
Delte permisjonen i to
Byråd Sylvi Listhaug (Frp) og mannen Espen Espeseth delte permisjonen i to da de fikk Signe (15 mnd.). Men de fryser på ryggen av ideen om å tvinge flere til å gjøre som dem.
Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken har en historisk sjanse til å sette kronen på et av Gro Harlem Brundtlands politiske hovedverk: Foreldrepermisjonen. Hvis han ikke benytter de fire neste årene til å gjøre nettopp det, vil det være en unnlatelsessynd av de helt store. Da Brundtland ble statsminister i 1986 var «mammapermisjonen» på 16 uker. 23 år senere har vi ett års foreldrepermisjon og det gjenstår lite før denne fantastiske reformen er komplett.
Lysbakken risikerer imidlertid å komme skjevt i gang hvis hans eneste virkemiddel skal være å kjempe for en tvungen og statisk tredeling av foreldrepermisjonen for absolutt alle familier i Norge. Han kommer ikke til å få gjennomslag for det. Det bør han heller ikke. Lysbakken bør likevel holde fast ved det som er målet: At langt flere fedre skal ta ut langt mer av foreldrepermisjonen enn de gjør i dag.
Det første han bør gjøre er enkelt. Han må ganske enkelt slutte å snakke om «fedrekvote». Det er jo ikke rart at mødre og arbeidsgivere forventer at resten av permisjonen skal være mors, når vi har et antall uker som heter nettopp «fedrekvote». Bare navnet tilsier at det er disse – og bare disse – ukene som er tildelt far. Vil far ha mer, må han «ta fra mor», sier mange. Dette er en vrangforestilling som Lysbakken bør bestrebe seg på å bekjempe – ikke gi etter for.
Hver gang det har vært snakk om å øke fedrekvoten, har det skjedd ved at en har utvidet hele foreldrepermisjonen. «Ellers vil det være å ta fra mor». Denne vrang-forestillingen har man vannet og gjødslet. Dette kan dessuten ikke være veien videre. Når vi har ett års foreldrepermisjon med full lønn, er lengden god nok. På ett eller annet tidspunkt vil det være andre velferdspolitiske mål som kommer høyere opp på lista. Da må vi altså få til en bedre fordeling mellom mor og far.
Språk og begreper er svært viktig i politikk. Særlig hvis man ønsker å endre holdninger og atferd. Derfor har vi i 30 år kjempet for kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser og benevnelser. Fedrekvoten har vært viktig for å få fedre til å ta permisjon i det hele tatt. Nå må vi videre.
De ti ukene som i dag kalles fedrekvote bør derfor omdøpes til «foreldrenes særkvote». For hvis vi mener at far bør være hjemme med barnet i minst ti uker, så mener vi vel også at mor bør være hjemme med barnet i minst ti uker? Det er altså ikke en eneste saklig grunn til ikke å likestille regelverket her. Da kan vi begynne å snakke om den store felleskvoten på 30 uker. Kvoten som altså ikke er mors, men som er felles. Hvordan skal hver enkelt familie fordele den?
Det neste Lysbakken bør gjøre er å likestille fedre og mødre økonomisk. I dag er fars rettigheter knyttet til mors yrkesdeltakelse. Dette er ikke likestilling og ingen mener det bør være slik. Men det koster penger over statsbudsjettet å gjøre noe med det. Nybakte fedre har i snitt lengre lønnsansiennitet enn mødre. Når vi i tillegg vet at menn tjener mer enn kvinner helt generelt, sier det seg selv at en likestilling her vil innebære noe høyere kostnader til foreldrepermisjon.
Vi kan likevel anta at alle i SV og Arbeiderpartiet vil være enige i at vi skal ha likestilling på dette området. Fedre som får barn med en student skal ikke ha dårligere rettigheter enn fedre som får barn med en yrkesaktiv kvinne. Her har altså Lysbakken en svært god sak og følgelig gode utsikter til å få gjennomslag.
På et eller annet tidspunkt må vi spørre: Hvor mye skal vi detaljregulere absolutt alle norske familier? For en statisk tredeling med 17 eller 18 uker til hver av foreldrene vil jo være nettopp det: En politisk måloppnåelse ved bruk av tvang og bare tvang. En skrivebordpolitikers metode. Det er nettopp denne type overdreven reguleringskåthet som gjør at mange velgere ser seg om etter andre partier.
Målet har aldri vært at absolutt alle familier skal gjøre sånn eller slik. Målet er en samfunnsutvikling der fedre og mødre i sin alminnelighet tar like mye ansvar for sine barn. Så vil det alltid være familier som kan ha gode grunner for å gjøre sine egne og litt andre valg.
6
